Habilitasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Habilitasjon (Habilitation) er et begrep som brukes i universitetssystemet i den tyskspråklige verden og i andre land påvirket av den tyske kulturkretsen, som Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Slovenia. En tilsvarende ordning finnes dessuten i Frankrike. Det betegner den prosessen som fører til at man kvalifiserer seg for å undervise ved universiteter.
Det er en forutsetning at man fra før har tatt doktorgraden.
Habilitasjonen skjer ved at kandidaten etter å ha kvalifisert seg gjennom publisering av 15-20 vitenskapelige artikler av fremragende kvalitet (den kumulative modellen), eller etter å ha skrevet en helt ny, lengre avhandling (opus magnum, latin 'stort verk'), forsvarer seg i en offentlig disputas. Den sener tids fremvekst av stipendiatstilligen post doc. der en gjennom 3-5 års videre studier og publisering etter doktorgrad øker sin akademiske merittliste, kan sees som en moderen versjon av habilisasjon.
En person som har habilitert seg får venia legendi (sjeldnere: venia docendi) og blir privatdosent (Privatdozent). Dermed får vedkommende rett til å søke professorstillinger.
Habilitasjonsordningen ble innført av Wilhelm von Humboldt i Preussen i 1809.
