RMS «Carpathia»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
RMS «Carpathia».

RMS «Carpathia» var et av Cunard Lines transatlantiske passasjerdampskip bygget ved Swan Hunter & Wigham Richardsons verft.

«Carpathia» gjorde sin jomfrutur i 1903 og ble berømt da mannskapet reddet overlevende fra RMS «Titanic» etter dets forlis da den kolliderte med et isfjell og sank med tap av 1 512 liv den 15. april 1912. «Carpathia» trosset farlig is og brukte all damp som kjelene kunne prestere, kuttet ut varme i lugarene i sitt forsøk på å komme frem til «Titanic» i tide for å hjelpe skipet, og redde passasjerene, men kom to timer etter at «Titanic» hadde gått til bunns. Likevel, var hun i stand til å redde 705 overlevende fra skipets livbåter. «Carpathia» møtte selv sin skjebne i Atlanterhavet 17. juli 1918 under første verdenskrig etter å ha blitt torpedert av den tyske ubåten U-55 utenfor  den irske kysten. Fem av mannskapet mistet livet da hun sank. 

Historie[rediger | rediger kilde]

Bygning og jomfrutur[rediger | rediger kilde]

RMS «Carpathia» ble bygget ved Swan Hunter & Wigan Richardsons verft i Newcastle upon Tyne, England. Hun ble sjøsatt 6. august 1902 og gjennomførte sin prøvetur mellom 22. og 25. april 1903. «Carpathia» var på 8 600 tonn og var 165 m lang og 19.66 m bred.

«Carpatha» gjennomførte sin jomfrutur 5. mai 1903 fra Liverpool, England, til Boston, USA, og gikk i rute mellom New York City, Gibraltar, Genova, Napoli, Trieste og Fiume.

«Titanic» - katastrofen[rediger | rediger kilde]

Kaptein Arthur Henry Rostron, R. D., R. N.

RMS «Carpatiha» seilte fra New York City til Fiume i Østerrike-Ungarn (nå Rijeka, Kroatia) natt til søndag 14. april 1912. Blant passasjerene var det mange av tidens kjente personer, som den amerikanske maleren Colin Campbell Cooper og hustruen Emma og forfatteren Philip Mauro.

«Carpathia»s radiotelegrafist, Harold Cottam, hadde gått glipp av tidligere meldinger fra «Titanic» da han var på broen på den tiden.[1] Han fikk deretter meldinger fra Cape Race, Newfoundland som meldte at de hadde private telegrammer til «Titanic»s passasjerer. Han ville assistere og sendte en melding om at det lå telegrammer til dem på Cape Race til «Titanic» 00:11 15. april. «Titanic» sendte et nødsignal.[1] Cottam vekket kaptein Arthur Henry Rostron, som umiddelbart beregnet skipets posisjon til 41° 10' N, 49° 12' V. Rostrom satte kurs mot posisjonen med maksimal hastighet (17 kn til «Titanic»s siste kjente posisjon, ca 93 km unna.

Rostron beordret at all oppvarming i lugarene og varmt vann skulle stenges ned, slik at all damp skulle gå til maskinene, og han lykkes i å oppnå 3.5 knop raskere fart enn skipets maksimalfart, en hastighet skipet aldri igjen ville oppnå.[2] I full fart tok det likevel «Carpathia» fire timer å nå «Titanic» mens «Titanic» bare holdt seg flytende i to timer og sank før «Carpathia» kom frem. Dette kostet 1 523 av hennes passasjerer og mannskap livet. Kl 4:00 kom «Carpathia» frem etter å ha seilt gjennom områder med mye is og farefull seiling, og tok ombord 705 som overlevde katastrofen fra «Titanic»s livbåter.[1] Ved ni-tiden om morgenen hadde den siste overlevende blitt hentet ombord, og Rostron ga ordre om å reise til New York. «Carpathia» ankom til New Yorks havn den 18. april.

Medaljen som ble tildelt et medlem av «Charpatia»s mannskap for sin rolle i redningen av «Titanic»s overlevende

For sin innsats ble mannskapet på «Carpsthia» tildelt medaljer fra de overlevende. Mannskapet fikk bronsemedalje, offiserene sølv, og kaptein Rostron en sølvpokal og en gullmedalje som ble overrakt av Margaret Brown. Rostron ble slått til ridder av kong George V, og senere invitert til Det hvite hus av president Taft. Der mottok han Kongressens gullmedalje, den høyeste ære den amerikanske Kongressen kunne gi ham.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig, ble «Carpathia» brukt til å transportere kanadiske og amerikanske tropper til Europa. Canadian Expeditionary Force brukte henne som troppetransportskip.[3] Noen av hennes seilaser ble foretatt som en del av en konvoi fra New York via Halifax til Liverpool og Glasgow.[4] Blant hennes passasjerer under krigen var Frank Buckles, som ble den siste gjenlevende amerikanske veteranen fra denne krigen.

Senkingen[rediger | rediger kilde]

«Carpathia» synker etter å ha blitt truffet av tre torpedoer avfyrt av U-55 vest av Land's End

Den 15. juli 1918 seilte «Carpathia» fra Liverpool i en konvoi på vei til Boston. Om morgenen den 17. juli kl 9:15 ble hun torpedert i Det keltiske hav]] av den tyske ubåten U-55. Hun ble truffet av to torpedoer, den ene traff babord side mens den andre trengte inn i maskinrommet og drepte fem besetningsmedlemmer.[5] Da «Carpathia» begynte å synke ga kaptein William Prothero ordre om at skipet skulle forlates. Alle de 57 passasjerene og de overlevende fra mannskapet fikk bordet livbåtene mens skipet sank.[5] Totalt overlevde 218 personer angrepet.[5] U-55 kom opp til overflaten og sendte en tredje torpedo inn i skipet og nærmet seg livbåtene når minesveiperen av Azalea-klassen HMS «Snowdrop» ankom og jaget bort ubåten med kanonild før den tok ombord de overlevende fra «Carpathia».

Klokken 11:00 om formiddagen sank «Carpathia» ca 190 km vest for Fastnet på en posisjon «Snowdrop» fastla som 49.25 N 10.25 V.

Leting etter vraket[rediger | rediger kilde]

9. september 1999 meldte Reuters og AP at Argosy International Ltd., ledet av Graham Jessop, hadde oppdaget «Carpathia»s vrak på 180 m dyp, 185 km vest for Land's End. Jessop er sønn av unndervanns-oppdageren Keith Jessop og letingen var sponset av National Water and Marine Agency (NUMA).[6] Dårlig vær tvang leteskipet til å forlate stedet før Jessop kunne bekrefte funnet ved hjelp av undervannskameraer. Da han senere vendte tilbake til det vraket viste det seg at de hadde funnet Hamburg-Amerikalinjens «Isis» som forliste 8. november 1936, og ikke «Carpathia».[7]

I 2000 kunngjorde den amerikanske forfatteren og dykkeren Clive Cussler at hans organisasjon, NUMA, virkelig hadde funnet vraket av «Carpathia» den våren. I løpet av våren året før,[8][9] på 150 meters dyp.[10] Etter at ubåten angrep «Carpathia» ble hun stående på havbunnen. NUMA anga at den vraket befant seg omtrent 120 km vest av Fastnet Rock, Irland.[11]

Fartøyet eies nå av Premier Exhibitions Inc., tidligere RMS «Titanic» Inc., som har planer om å hente opp gjenstander fra vraket.[10] Selskapet eier også «salvor-in-possession»-rettighetene til RMS «Titanic».

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Titanic Inquiry Project». Electronic copies of the inquiries into the disaster. Titanic Inquiry Project. 2007. Besøkt 27. april 2011. 
  2. ^ "RMS Carpathia" Retrieved 8. mai 2014
  3. ^ Official war diaries of CEF – 27 Batt. 15 May 1915
  4. ^ Simmons, Perez; H. Davies, Alfred. Twentieth Engineers – France – 1917–1918–1919 (PDF). Portland, Oregon: Dimm & Sons Printing Co. Besøkt 18. april 2012. 
  5. ^ a b c «Carpathia sunk; 5 of crew killed;», New York Times: 4, July 20, 1918, http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?res=FB0B14F73B5F1B7A93C2AB178CD85F4C8185F9 
  6. ^ «UK Titanic rescue ship 'found'». BBC News. 8. september 1999. 
  7. ^ Cussler, Clive (2004). Adventures of a Sea Hunter: In Search of Famous Shipwrecks. Douglas & McIntyre. s. 85. ISBN 978-1-55365-071- Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  8. ^ «Wreck of the Carpathia, Titanic's Rescuer, Found». National Underwater and Marine Agency. 27. april 2004. Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 26. juni 2015. 
  9. ^ Reuters (23. september 2000). «Discovery Of R.M.S. Carpathia». Titanic-Titanic.com. Besøkt 26. august 2007. 
  10. ^ a b BBC News. «Dive to film Titanic rescue ship». Besøkt 26. august 2007. 
  11. ^ «Carpathia Rescue». National Underwater and Marine Agency. 25. februar 2004. Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 26. juni 2015.