Nattsvermeren (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nattsvermeren
orig. The Silence of the Lambs
Nattsvermeren
Generell informasjon
Sjanger Thriller, skrekkfilm
Nasjonalitet USA USA
Utgitt 14. februar 1991 (USA)
14. mars 1991 (Norge)
Lengde 118 min.
Produksjon
Regissør Jonathan Demme
Manus Ted Tally
Basert på Nattsvermeren 
av Thomas Harris
Produsent Kenneth Utt, Edward Saxon, Ron Bozman
Musikk Howard Shore
Sjeffotograf Tak Fujimoto
Klipp Craig McKay
Medvirkende Jodie Foster
Anthony Hopkins
Scott Glenn
Ted Levine
Annen informasjon
Språk Engelsk
Filmselskap Orion Pictures
Budsjett 19 millioner dollar[1]
Totalomsetning 272, 7 millioner dollar[1]
Eksterne lenker

Nattsvermeren (originaltittel: The Silence of the Lambs) er en amerikansk thriller og skrekkfilm fra 1991, regissert av Jonathan Demme. Filmen er basert på romanen Nattsvermeren av Thomas Harris fra 1988, og har Jodie Foster og Anthony Hopkins i hovedrollene.

FBI-lærlingen Clarice Starling (Foster) blir sendt til kannibalen Hannibal Lecter (Hopkins) for å få råd i jakten på seriemorderen som har fått tilnavnet «Buffalo Bill». Buffalo Bill (Ted Levine) bortfører unge kvinner og flår dem for å sy en kvinnedrakt til seg selv.

Filmselskapet Orion Pictures begynte å produsere filmen i midten av 1980-årene. Jonathan Demme takket ja til å regissere filmen på bakgrunn av å ha lest Harris' bok. Han hadde egentlig andre førstevalg for de to hovedrollene i filmen, men da begge takket nei ble Foster og Hopkins valgt. Innspillingen foregikk fra november 1989 til mars 1990, og fant hovedsakelig sted ved Pittsburgh i Pennsylvania.

Nattsvermeren hadde premiere 14. februar 1991 i USA, og 14. mars i Norge. Filmen hadde et innspillingsbudsjett på 19 millioner dollar, og spilte inn 272,7 millioner dollar i billettinntekter. Ved utgivelsen ble den kritisert for å være homofobisk, spesielt i forbindelse med rollefiguren Buffalo Bill. Filmen fikk god kritikk, hovedsakelig for rolleskildringene til Foster og Hopkins, Ted Tallys manus og Demmes regi. Den ble nominert til sju priser under den 64. Oscar-utdelingen, og er én av tre filmer som har vunnet «de fem store» Oscar-prisene: beste film, beste filmatisering (Tally), beste mannlige hovedrolle (Hopkins), beste kvinnelige hovedrolle (Foster) og beste regi (Demme).

Filmens popularitet har vedvart gjennom årene, og den blir av mange ansett som en av de beste filmene i sin sjanger. Nattsvermeren ble innlemmet i National Film Registry i 2011, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle». Rollefiguren Hannibal Lecter i Hopkins' skikkelse har av Det amerikanske filminstituttet blitt kåret til filmhistoriens fremste skurk. Filmen blir stadig analysert, spesielt for kvinnenes rolle i den og for sin eventyrpregede fremtoning.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nattsvermeren er basert på Thomas Harris' bok fra 1988, og er den andre spillefilmen med rollefiguren Hannibal Lecter etter thrilleren Manhunter fra 1986. I forkant av utgivelsen til boken inngikk filmselskapet Orion Pictures et samarbeid med skuespilleren Gene Hackman om å filmatisere boken. Hackman skulle selv regissere filmen, og muligens spille rollen som detektiven Jack Crawford.[2] Sammen kjøpte de rettighetene til boken for 500 000 dollar, og delte dem i mellom seg.[3] I tillegg måtte de få tak i rettighetene til navnet «Hannibal Lecter» som var eid av Dino De Laurentiis, filmprodusenten til Manhunter. De Laurentiis lånte rollefigurens rettigheter bort gratis.[4] Ted Tally ble valgt som manusforfatter i november 1987.[5] Hackman valgte Tally på bakgrunn av arbeidet hans med manuset til dramafilmen Hvite løgner (1990).[3] Da Tally var halvveis ferdig med førsteutkastet av manuset, trakk Hackman seg fra prosjektet fordi han mente det ble for «voldelig». Han fikk tilbake pengene sine, og Orion Pictures måtte finne en ny regissør. Filmselskapet valgte deretter regissøren Jonathan Demme.[6]

Det som appellerte til Demme var rollefigurenes dimensjoner og en handling med «så mange kompliserte og interessante temaer».[6] Han var spesielt interessert i rollefiguren Clarice Starling. Han likte ideen om en heltinne, og har sagt at kvinner på farlige oppdrag hadde en enorm appell for ham.[2][6] Han har sagt at kvinner er handikappet i det mannsdominerende samfunnet, og at det er vanskeligere for kvinner å oppnå hva de vil enn for menn. Demme mente at de har blitt den svake part, og har kalt seg selv partisk til kvinner i den forstand at han svarer på kritikken.[6] Etter at manuset sto ferdig, eskalerte prosjektet. Demme og Tally møtte hverandre i mai 1989, og innspillingen ble påbegynt i november samme år.[7] Demme kalte produksjonsselskapet sitt for filmen Strong-Heart Productions basert på Jodie Fosters beskrivelse av filmen: en ung kvinne som prøver å redde en annen ung kvinne.[8]

Handling[rediger | rediger kilde]

Historien følger handlingen i romanen med noen unntak. Flere av forskjellene var minimale, og noen ting ble endret for å gjøre innspillingen lettere. I boken gir Hannibal Lecter langt flere blindspor enn det han gjør i filmen; til gjengjeld er det flere anagramer i filmversjonen. Lecter forteller blant annet at Buffalo Bill heter Louis Friend, et anagram for iron sulfide (svovelkis), «narregull». I boken oppgir han imidlertid navnet Billy Rubin. Dette er også falskt: bilirubin er et pigment i magesaft og et fargestoff i avføring, som labforskerne sammenligner med Frederick Chiltons hårfarge.[9]

Ifølge manusforfatteren Ted Tally lå de største forskjellene i rollefigurene til Jack Crawford og Jame Gumb.[7] I boken hadde Crawford en bihistorie hvor kona døde, og samtidig som han var på jakt etter Buffalo Bill, falt livet hans sammen. Deler av historien ble med i de første utkastene av filmen, men etter hvert foreslo Demme å fjerne historien helt. Tally har i ettertid sagt at han ønsket mer av bihistorien hans i filmen.[7] En annen stor forandring var figuren Jame Gumb. Han var en rikere karakter i boken, og hadde flere enkeltøyeblikk enn det som ble vist på film.[7] Scenene hans ble fjernet fordi Tally ville at filmen skulle foregå fra Clarices synspunkt. «Hvis det var fra Clarices synspunkt, ville ikke hun visst noe om Gumb. (...) Jeg hadde ikke lyst til å sette publikum i en bedre posisjon enn henne, for det ville brutt båndet deres med henne.»[7] Demme improviserte, og forsøkte å gi rollefiguren mer å gjøre i de få scenene han er med.[7]

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Valg av roller[rediger | rediger kilde]

Jodie Foster spilte hovedrollen som FBI-lærlingen Clarice Starling. Hun vant Oscar for rolleskildringen sin.

Demmes førstevalg for rollen som Clarice var Michelle Pfeiffer, som han hadde samarbeidet med i komedien Gift med mafiaen (1988). Hun takket imidlertid nei til rollen, og mente handlingen var for voldelig.[10][2] Jodie Foster hadde vært interessert i rollen helt siden filmplanene ble offentliggjort.[2] På bakgrunn av Oscar-seieren hennes for dramafilmen De tiltalte (1988), var i tillegg Orion Pictures interessert i å gi henne rollen. Demme derimot, var ikke.[11] Han likte Fosters feministiske synspunkt på filmen («en ung kvinne prøver å redde en annen ung kvinne»), men var ikke overbevist.[11] I mellomtiden vurderte han skuespillere som Meg Ryan, Geena Davis og Melanie Griffith for rollen, men de syntes manuskriptet for filmen var for dystert.[10] Barnestjernen Masha Skorobogatov fikk rollen som unge Clarice.[12]

Demme ønsket Sean Connery til rollen som psykopaten Lecter, men han takket nei fordi han mente rollefiguren var «frastøtende».[11] I tillegg var kjente skuespillere som Al Pacino, Dustin Hoffman og Morgan Freeman interesserte i rollen, men Demme ville ha noen andre.[11] Derek Jacobi og Daniel Day-Lewis ble også vurdert, men til slutt falt valget på Anthony Hopkins på bakgrunn av rolletolkningen hans i dramafilmen Elefantmannen (1980).[11] Filmselskapet mente imidlertid at Hopkins ikke var kjent nok til å få hovedrollen i filmen. De inngikk et kompromiss med Demme om å gi Hopkins rollen som Lecter, om Foster fikk rollen som Clarice.[10]

Scott Glenn fikk rollen som Jack Crawford, mentoren til Clarice. Glenn tilbrakte fire dager på Quantico med FBI-agenten John Douglas, som var sjef for FBIs atferdsvitenskaplige enhet.[13] Han satte på et lydopptak av to tenåringsjenter som ble torturert av seriemorderne Lawrence Bittaker og Roy Norris for at Glenn skulle være klar for rollen.[2][14] Foster møtte også Douglas for å forberede seg til rollen.[2][8] Anthony Heald ble valgt til rollen som Frederick Chilton basert på arbeidet sitt som teaterskuespiller,[15] mens Brooke Smith måtte legge på seg ni kilo for å spille rollen som offeret Catherine Martin.[16][17]

Chris McGinn spilte liket i obduksjonsscenen hvor de fant en nattsvermer i munnen. Hun måtte trene opp halsen sin så man kunne åpne opp kjeven hennes og trekke ut noe av halsen.[18][19] Filmprodusenten Ed Saxon hadde en cameorolle i filmen som det avkuttede hodet Clarice finner i lageret til Buffalo Bill, mens Kenneth Utt spilte en doktor.[10] Regissørene George Romero og Roger Corman fikk også gjesteroller som ulike FBI-personligheter,[20] mens rockemusikeren Chris Isaak og skuespilleren Charles Napier spilte politimenn.[10][21] Demme så etter enhver mulighet til å visuelt understreke hvordan én kvinne (Clarice) kjempet mot alle mennene for å redde en annen (Catherine). Han prøvde å få tak i høye menn til statistrollene på FBI-akademiet for å understreke den fysiske overlegenheten.[18]

Innspilling og design[rediger | rediger kilde]

I forkant av innspillingen måtte filmmannskapet lære seg hvordan man tar fingeravtrykk, hvordan obduksjoner foregår, psykologisk kartlegging og hva det innebærer.[8] Innspillingen av Nattsvermeren varte fra 15. november 1989 til 1. mars 1990.[22][14] Det tok hovedsakelig sted i og rundt Pittsburgh, Pennsylvania, men noen scener ble spilt inn i Vest-Virginia.[23][18] De første Lecter-scenene ble innspilt i en forlatt Westinghouse-fabrikk, mens innsiden av institusjonen der Lecter ble holdt fanget ble spilt inn ved Allegheny fylkesfengsel i Pittsburgh. Fengselet ga dem muligheten til å trekke ut ferden mot Lecters fengselscelle.[18]

Filmmannskapet inngikk et sjeldent samarbeid med FBI om å låne skolen deres i Quantico for deler av innspillingen, og noen FBI-lærlinger fikk til og med statistroller.[16][2] De så på filmen som en rekrutteringsfilm for kvinnelige agenter, noe som var viktig for dem på den tiden.[16] Jodie Foster fikk bli med i treningsprogrammet der for å forberede seg til rollen.[16][13] Huset til Jame Gumb lånte de fra en familie i Layton, Utah.[24] De brukte tre dager på å filme innendørs, og én dag på scenene utendørs. Huset ble valgt fordi man kunne gå rettlinjet fra den ene til den andre siden av huset, som understrek hvordan Gumb lurte Clarice dypere inn i hjemmet sitt. Familien fikk statistroller i filmen for å følge med på innspillingen.[24] I ettertid ble huset en turistattraksjon, og i august 2015 ble huset lagt ut for salg til store medieoppslag.[24][25]

Scenografen for filmen var Kristi Zea.[26] Zea lot seg inspirere av Francis Bacons arbeid, spesielt i nyansene og fargene han brukte i maleriene sine. Sporene etter Bacon vises tydelig i buret Lecter ble holdt fanget i etter at han ble overført, samt blodbadet som inntreffer ved Lecters fluktforsøk.[16] I romanen var cellen til Lecter et gitter med et ekstra lag med netting, men det skapte problemer med innspillingen. Istedet foreslo Zea å lage et tykt plexiglass, som gjorde det enklere for innspillingen, og samtidig understreket hvor farlig Lecter egentlig var.[18] Hun fikk ideen fra bruken av plexiglass i spritbutikker og banker.[16][14] Sekvensen etter at Clarice skjøt Jame Gumb, hvor hun skjøt ned en svart plate foran vinduet og det kom lys til, var inspirert fra andre verdenskrig da man måtte male vinduene svarte for at tyske fly ikke skulle se lysene.[18]

Store deler av filmen ble spilt inn med «subjektivt kamera», som var inspirert av filmregissøren Alfred Hitchcock.[27] Skuespillerne snakket til og så rett på kameraet for å understreke at handlingen foregår fra Clarices ståsted, og med uhyggelige blikk fra menn rundt henne illustrerte de hvordan hun ble utfordret i samfunnet.[18] Skuespillerne måtte stå helt stille for at filmkameraet skulle holde seg fokusert.[16] Demme brukte filmteknikken konsekvent så seerne ble vant til det.[27] For scenen hvor Clarice går gjennom fengselskorridoren for å møte Lecter for første gang, ble det brukt en kameravogn som filmfotografen Tak Fujimoto sto på med et håndholdt kamera.[10] Det skulle skape følelsen av at publikumet var Clarice som gikk mot Lecters celle. For å understreke isolasjonen til cellen ble det lagt på lydeffekter som minnet om ubåtklang.[10] Zea ble inspirert av fengselsbilder fra Nürnberg-rettssakene til designet på korridoren.[16]

Fujimoto og Demme ville at de fire møtene mellom Lecter og Clarice skulle skille seg visuelt; de forsøkte å oppnå en progresjon i forholdet.[18] Det var i en viss grad komposisjonelle forskjeller. Det første møtet skjedde i fullt lys, mens det andre foregår i dempet lys. Lecters ansikt gjenspeiles i fjernsynet utenfor, og det skal understreke at forholdet har blitt dystert.[18] I det tredje møtet prøvde de å få frem intensitet, mens det avsluttende møtet bestod for det meste av nærbilder. Fujimoto droppet bakgrunnslysene slik at de snakket til hverandre i et tomrom.[18]

Colleen Atwood stod for kostymene i filmen, og ville at Nattsvermeren skulle virke tidløs i bekledningen.[16] Clarices grønne, lyng-fargede klær skulle vise til sårbarheten hennes.[28] «Hun hadde ikke mye penger, men hun ønsket å se ut som om hun kom fra et annet sted i samfunnet, fra måten hun vokste opp. Nøkkelantrekket var duffeljakken hennes, fordi det gjorde henne sårbar, men også litt klassisk og hverdagslig. Det appellerer til folk.»[28] Til Lecter skulle hvert kostyme se skreddersydd ut. Det var Anthony Hopkins' idé å ikle seg hvitt, basert på publikumets frykt for å besøke leger og tannleger.[10] Masken hans var løst basert på en hockeymaske,[29] og ble laget av ubehandlet glassfiber, som skulle minne om gammelt, inntørket lær.[16][28]

Klipp og etterarbeid[rediger | rediger kilde]

Filmklipperen for filmen var Craig McKay.[30] Han forkortet mange av scenene i filmen, spesielt fra møtene mellom Clarice Starling og Hannibal Lecter.[31] Han klippet også vekk hele sekvenser. Det ble klippet vekk én scene hvor en FBI-lærer forklarte Jame Gumbs forhold til moren. I en annen foreslo Clarice til Jack Crawford å sjekke flere lik etter nattsvermere, men Crawford trodde ikke det har noe for seg. Det ble klippet vekk to scener hvor Crawford oppsøkte en lege for hjelp i jakten på Buffalo Bill, og én scene hvor Crawford foreslo at Clarice ble satt av saken.[31]

Manusforfatteren William Goldman hadde sett filmen under en forhåndsvisning og la inn et forslag til Demme om å klippe vekk noen av scenene.[32][30] I førsteutkastet av filmen er det en scene etter Lecters flukt hvor Jack Crawford og Clarice Starling ble kalt inn på kontoret til Roger Corman, FBIs sjef, og Ron Vawter fra Justisdepartementet. Crawford ble tatt av saken, mens Clarice ble sparket ut av akademiet på grunn av tabben hennes. I en scene rett etterpå utenfor FBI-bygget sier Clarice at hun er overbevist om at Jame Gumb befinner seg i byen hvor Fredrica Bimmel bodde. Goldman foreslo å klippe vekk disse scenene, for å gå rett fra Clarices samtale med romvenninnen Ardelia Mapp til at hun kjører mot Bimmels hjemby.[30] Demme var enig i at de ikke passet inn, og klippet de vekk.[7]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Howard Shore komponerte lydsporet for filmen.

Lydsporet til Nattsvermeren ble komponert av Howard Shore, og ble spilt inn i München i august 1990.[33] Musikken ble fremført av symfoniorkesteret Münchner Symphoniker.[34] Jonathan Demme ville at lydsporet skulle gjenspeile kvinnenes synspunkt i filmen, og Shore mente at musikken spesielt uttrykker Clarices ståsted.[35] Han følte at musikken stadig formidlet Clarice som person, og at det angir tonen for kampen hun må gjennom. «Selv i scenene med [Hannibal] Lecter handler musikken om Starling. Følelsene hennes, engstelsen hennes, frykten, ønsket om å lykkes, kampen. Alt handler om Starling.»[35]

Det ble også tatt i bruk flere låter fra andre artister og komponister til filmen, blant annet Q Lazzarus' «Goodbye Horses» og Colin Newmans «Alone».[36][37] Musikken fra spilledåsen på Frederika Bimmels rom er hentet fra Wolfgang Amadeus Mozarts opera Tryllefløyten, mens melodien Lecter hører på idet han myrder politimennene Boyle og Jim Pembry er arien fra Johann Sebastian Bachs pianostykke Goldbergvariasjonene (BWV 988).[38][37]

Plateselskapet MCA Records utgav et musikkalbum med lydsporet 5. februar 1991.[39] Nettsiden Filmtracks.com kalte musikken «konsekvent nervepirrende», og skrev at den ga en «immateriell følelse av frykt». «Lette slagverksmotiver tilbyr noen glimt av håp i begynnelsen og slutten av lydsporet (...), og motvirkes på sitt mørkeste øyeblikk («The Cellar») med alternativt utfordrende, elektroniske teksturer.»[39] Shore ble nominert til en BAFTA-pris og en Saturn Award for beste filmmusikk for arbeidet.[40][41] Jodie Foster har i ettertid kalt Shores musikk «lite prangende. Det finnes ingen bombastiske orkesterøyeblikk. Det er atonalt og handler om vinden og Clarice, som på en måte er traumatisert av lyder.»[30] Litt av lydsporet ble brukt i filmtrailerne til oppfølgeren Hannibal (2001),[42] og i mars 2015 kom albumet ut på vinyl.[33][43]

Her er sporlisten til det opprinnelige musikkalbumet utgitt i 1991. Alle låtene er komponert av Shore.[33]

'
Disk 1
Nr. Låt Varighet
1.  «Main Title» 5:04
2.  «The Asylum» 3:53
3.  «Clarice» 3:03
4.  «Return to the Asylum» 2:35
5.  «The Abduction» 3:01
6.  «Quid Pro Quo» 4:41
7.  «Lecter in Memphis» 5:41
8.  «Lambs Screaming» 5:34
9.  «Lecter Escapes» 5:06
10.  «Belvedere, Ohio» 3:32
11.  «The Moth» 2:20
12.  «The Cellar» 7:02
13.  «Finale» 4:50
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 2
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 3
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 4
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Nattsvermeren skulle egentlig utgis høsten 1990, men Orion Pictures utsatte premièredagen for å promotere en film med langt større Oscar-sjanser; Danser med ulver.[14][10] Filmen hadde premiere 14. februar 1991, og ble satt av de store kinoene i USA 10. oktober 1991.[1][44] Filmen lå i overskudd allerede etter en uke, og var den mest innbringende filmen i fem uker på råd.[14] Nattsvermeren tjente til sammen 272 742 922 dollar, og var den fjerde mest innbringende filmen det året.[1][45] Statens Filmkontroll klipte filmen og gav den en 15 års aldersgrense med begrunnelsen «Plutselige dramatiske klipp kombinert med nifst lydbilde antas å kunne skremme enkelte 10 åringer».[46] Den fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[47]

Filmplakaten til Nattsvermeren inneholder en rekke hentydninger til andre verk. Nattsvermeren på Clarices munn henviser til Buffalo Bills kjønnsskifte (ønsket hans om å transformere seg), og hodeskallen på insektet refererer til Philippe Halsmans fotografi «In Voluptas Mors» og kunstneren Salvador Dalí.[48][10] Hodeskallen er satt sammen av nakne kvinner, og viser til Buffalo Bills ofre.[49] Filmen ble markedsført med flere taglines, og ble skiltet som «filmatiseringen av den fryktinngytende bestselgeren». Det ble trykt flere t-skjorter med sitater fra filmen, og boken ble sluppet ut på nytt.[30][50]

Kommunenes Filmcentral fikk jobben å gi en norsk filmtittel, og det viste seg vanskelig.[51] Boken var utgitt på norsk et år tidligere med tittelen Djevelens øyne, men selskapet ville ikke ha ordet «djevel» i tittelen.[51] Etter hvert valgte de «Nattsvermeren» basert på Buffalo Bills gjentakende symbolbruk av nattsvermere han stapper ned i halsen på sine kvinnelige ofre. Tittelen skulle også symbolisere mennesker på skyggesiden.[51] Den engelske tittelen The Silence of the Lambs gjenspeiler en dialog mellom Hannibal og Clarice; som barn bodde Clarice på en saue- og hestegård, og en natt våknet hun til lyden av at bonden slaktet vårlammene. Hun forsøkte å redde en av dem, og da hun våknet neste dag ble hun plassert på et barnehjem. Clarice ble traumatisert av hendelsen, og våkner fremdeles av skrikene. Lecter tror at lammene vil tie (silence of the lambs) om hun klarer å redde Catherine i tide.

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Roger Ebert var fornøyd med filmen og roste spesielt rolleskildringen til Anthony Hopkins.

Nattsvermeren fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes oppgir at 95 % av 73 anmeldelser var positive. Ifølge siden er kritikernes konsensus at «Jonathan Demmes smarte, stramme thriller ligger på kanten mellom psykologisk studie og ren skrekk, og drar sterke fordeler av fremragende rolleskildringer av Anthony Hopkins og Jodie Foster[52] Roger Ebert fra Chicago Sun-Times gav filmen 3, 5 av 4 stjerner, og roste spesielt rolleskildringen til Hopkins.[53] Per Haddal fra Aftenposten var fornøyd, og kalte filmen en «strømlinjet grøsser». Han roste rolleskildringene til Foster og Hopkins, og skrev at filmfiguren Hannibal Lecter var «det mest storartede monstrum Hollywood har levert på lenge».[54]

Vincent Canby fra The New York Times skrev at Foster og Hopkins gav en spennende substans til rollene, og kalte dialogen «tøff og skarp; kyndig uten å være litterær».[47] Han skrev også at «oppbyggingen av Hannibals første, skrekkslagne scene er så effektiv at man nesten krymper seg når han dukker opp.»[47] John Hartl fra The Seattle Times skrev at filmen «er skremmende både på intuitive og intellektuelle nivåer, og gir positive sammenlikninger med nervepirrende sjangerklassikere som Hitchcocks Psycho og John McNaughtons Henry: Portrait of a Serial Killer, samt litterære forgjengere som Dostojevskijs Forbrytelse og straff».[55] Hartl roste også det tekniske ved filmen: «Howard Shores humørmørke filmmusikk er uvurderlig. Tak Fujimotos friske kinematografi forsterker den subjektive følelsen ved stykket. Craig McKays skarpe filmklipp merkes spesielt i en kløktig mesterscene hvor Glenn og mennene hans omringer [Jame Gumbs] hjem.»[55]

Dave Kehr fra Chicago Tribune kalte Nattsvermeren en skuffelse, og skrev at det var en «en knudrete, brutal og manipulerende film som (...) virker moralsk uforsvarlig».[56] Han diskuterte thrilleren i filmprogrammet Siskel & Ebert med Roger Ebert, og sa at filmen manglet «forløsende kvalitet».[57] Filmen ble også kritisert av LHBT-samfunnet for å gi et falskt bilde av Buffalo Bill som bifil og transseksuell. Flere mente at regissøren hadde produsert en homofobisk film hvor rollefiguren Buffalo Bill ga assosiasjoner med stereotypi overfor homofile menn; noen gikk så langt som å si at filmen antydet sammenhenger mellom seriemordere og homofile.[58] Demme svarte på kritikken, og har sagt at Bill ikke er en homofil rollefigur, men en figur som vil rømme fra seg selv ved å bli en kvinne.[59]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Nattsvermeren er den tredje og foreløpig siste filmen (etter Det hendte en natt og Gjøkeredet) som har vunnet «de fem store» Oscar-prisene; den vant prisen for beste film, beste mannlige hovedrolle (Anthony Hopkins), beste kvinnelige hovedrolle (Jodie Foster), beste filmatisering (manus basert på tidligere utgitt materiale; Ted Tally) og beste regi (Jonathan Demme).[60] Den ble også ytterligere nominert til prisene for beste filmklipp og beste lyd, som henholdsvis gikk til filmene Terminator II – Dommens dag og J.F.K. – saken fortsetter.[61] Nattsvermeren ble også nominert til de tilsvarende «fem store» i Golden Globe-utdelingen, men kun Foster vant for rolleskildringen sin.[62]

Thrilleren var nominert til ni priser under den 54. British Academy Film Awards-utdelingen, blant annet for beste film, men endte opp med to for de to hovedrollene (Hopkins og Foster).[40] Den var nominert til åtte Saturn Awards, og vant fire: prisen for beste skrekkfilm, beste mannlige hovedrolle (Hopkins), beste manus (Tally) og beste sminke (Carl Fullerton og Neal Martz).[41] Tally vant i tillegg en Edgar-pris for manus, mens regissøren vant Sølvbjørnen for beste regissør under den 41. filmfestivalen i Berlin.[63] Filmen var også nominert til Gullbjørnen for beste film.[64]

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[60][61] Beste mannlige hovedrolle Anthony Hopkins Vant
Beste kvinnelige hovedrolle Jodie Foster Vant
Beste filmatisering Ted Tally Vant
Beste regi Jonathan Demme Vant
Beste film Edward Saxon, Kenneth Utt, Ron Bozman Vant
Beste filmklipp Craig McKay Nominert
Beste lyd Tom Fleischman, Christopher Newman Nominert
British Academy Film Awards («BAFTA»)[40] Beste mannlige hovedrolle Anthony Hopkins Vant
Beste kvinnelige hovedrolle Jodie Foster Vant
Beste filmatisering Ted Tally Nominert
Beste kinematografi Tak Fujimoto Nominert
Beste regi Jonathan Demme Nominert
Beste filmklipp Craig McKay Nominert
Beste film Ron Bozman, Edward Saxon, Kenneth Utt Nominert
Beste filmmusikk Howard Shore Nominert
Beste lyd Skip Lievsay, Christopher Newman, Tom Fleischman Nominert
Filmfestivalen i Berlin[63][64] Gullbjørnen (beste film) Jonathan Demme Nominert
Sølvbjørnen for beste regissør Jonathan Demme Vant
Golden Globe Awards[62] Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Jodie Foster Vant
Beste mannlige hovedrolle i en dramafilm Anthony Hopkins Nominert
Beste regi Jonathan Demme Nominert
Beste dramafilm Kenneth Utt Nominert
Beste manus Ted Tally Nominert
Saturn Awards[41][65] Beste skrekkfilm Nattsvermeren Vant
Beste mannlige hovedrolle Anthony Hopkins Vant
Beste kvinnelige hovedrolle Jodie Foster Nominert
Beste regi Jonathan Demme Nominert
Beste manus Ted Tally Vant
Beste sminke Carl Fullerton og Neal Martz Vant
Beste musikk Howard Shore Nominert
Beste kostymer Colleen Atwood Nominert

Video[rediger | rediger kilde]

Nattsvermeren ble en av de få Oscar-vinnerne for beste film som ble utgitt på video før den gjeldende prisutdelingen. Den ble utgitt i oktober 1991 i forbindelse med halloween.[66] I Norge kom den på VHS for utleie i februar 1992, og igjen i desember 2001.[67] Den ble utgitt for salg på VHS først i 1995. Den første DVD-utgivelsen av filmen kom i USA i oktober 1997.[67] Filmen ble digitalt restaurert for en ny DVD-utgivelse i februar 2006, markedsført som «Ultimate Edition».[32] Den inneholdt blant annet nye dokumentarfilmer om produksjonen, samt bortklipte scener og filmtrailere.[32] Filmen ble utgitt på Blu-ray for første gang i mars 2009, og i Norge kom den måneden etterpå.[68][69] Den har også blitt utgitt i samlebokser med én eller flere av de andre filmene i serien.[70][71]

I ettertid[rediger | rediger kilde]

Jodie Foster har kalt Clarice Starling en av de første heltinnene som ikke er «en stereotypisk kvinneversjon av Arnold Schwarzenegger».[2] «Dette var ikke en kvinne som løper rundt i undertøyet sitt med et maskingevær. Clarice er veldig kompetent og veldig menneskelig. Hun bekjemper skurken med følelsene sine, intuisjonen sin, svakheten sin og sårbarheten sin. Jeg tror ikke det har vært en heltinne som henne før.»[2] Anthony Hopkins kalte Hannibal Lecter «den mørke skikkelsen som lurer inni oss alle, (...) den mørke siden av psyken vår (...) som alltid vil komme ut i en eller annen form».[16] Begge har kalt filmen et vendepunkt i karrièren deres.[8][72] Både Ted Levine og Anthony Heald ble i ettertid tilbudt en rekke roller som lignet på den de spilte i Nattsvermeren, og Heald ble avvist en rolle på bakgrunn av Chilton-figuren.[16][15] Hopkins gjentok rollen sin i oppfølgerne Hannibal (2001) og Den røde drage (2002). Heald og manusforfatteren Ted Tally var også involvert i sistnevnte film.

Imitasjoner og parodier[rediger | rediger kilde]

I etterkant av utgivelsen ble filmen hyppig parodiert på det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live,[30] og Billy Crystal imiterte filmen under den 64. Oscar-utdelingen i mars 1992, hvor han var vert.[73][16] Filmen blir også stadig parodiert i komedieserier som How I Met Your Mother, Futurama, Familien Griffin, The Simpsons og South Park.[74][75][76] I 1994 ble det utgitt en italiensk parodifilm som het The Silence of the Hams. Den parodierte en rekke populære skrekkfilmer og thrillere, deriblant Nattsvermeren. Parodien handler om detektiven Jo Dee Fostar (en referanse til Jodie Foster) som må få hjelp av morderen Dr. Animal Cannibal Pizza (en referanse til Hannibal Lecter) til å finne en seriemorder. Parodifilmen fikk dårlig kritikk.[77]

De amerikanske komponistene Jon og Al Kaplan arbeidet i 2002 på en musikalparodi av Nattsvermeren som het Silence! The Musical.[78] De komponerte ni sanger og la dem ut på nettet, hvor de ble et internettfenomen. I 2005 ble de motivert til å komponere flere låter, spesielt tilegnet hovedrollen Clarice.[79][78] De planla å spille inn en filmmusikal og legge det ut på internett, men de ombestemte seg da noen teaterprodusenter foreslo å lage en sceneversjon.[79] Musikalen hadde premiere på New York International Fringe Festival 12. august 2005, hvor den vant prisen for beste musikal.[80] Musikalen ble en off-Broadway-produksjon sommeren 2011,[81] og hadde visninger frem til sommeren 2013.[82] Parodien fikk generelt god kritikk blant anmeldere, og blir fortsatt satt opp som amatøroppsetninger.[79]

Analyser[rediger | rediger kilde]

Walter Rankin sammenlignet filmen med brødrene Grimms versjon av Rødhette og ulven. Rødhette symboliserer Clarice Starling, mens ulven er Hannibal Lecter.

Flere analytikere har påpekt de feministiske tonene i filmen, men det er skilte meninger om dem. Noen sammenlignet kvinnerollene i filmen med svake kvinner fra Alfred Hitchcocks filmer, mens andre mente at Clarice Starling symboliserte en ny, postfeministisk kvinnerolle.[83] Filmkritikeren Roger Ebert la merke til at «filmen har en undertone med uønsket oppmerksomhet blant menn», og skrev at Nattsvermeren gjorde han «oppmerksom på de subtile, seksuelle blikkene menn setter på kvinner».[52] Psykologen Jane Alexander Stewart skrev analysen «The Feminine Hero of The Silence of the Lambs», og mente Clarice stod frem som en ny heltinnerolle i filmhistorien:[84]

Sitat Hun legger ut på en reise for å konfrontere denne skjulte, gjennomgripende og tilintetgjørende makten mot det feminine i det amerikanske samfunnet. Istedet for å følge i fotsporene til sine action- og eventyrforgjengere, fokuserer ikke Nattsvermeren på at kvinner må være fysisk sterke for å få jobben gjort. I Clarice ser vi en action- og eventyrfigur som er full av følelser fra start til ende; en som aldri tviler på at følelser er en ressurs, en kilde til makt.[84] Sitat

Filmversjonen av Nattsvermeren har ofte blitt sammenlignet med andre sagn og eventyr. Forfatteren Walter Rankin skrev om filmen i boken Grimm Pictures: Fairy Tale Archetypes in Eight Horror and Suspense Films, og sammenlignet den med Brødrene Grimms versjon av Rødhette og ulven.[85] Rankin sammenlignet Clarice med Rødhette, og skrev at Hannibal Lecter og Buffalo Bill var filmens to ulver. Han mente at Buffalo Bills ønske om å sy en kvinnedrakt til seg selv gjenspeiler ulvens måte å ikle seg nattkjolen til Rødhettes bestemor.[85]

Rankin mente at de to fortellingene delte et viktig tema: å forstå transformasjon og erkjenne hverandres og sin egen menneskelige natur.[85] Jodie Foster har sagt at dette var blant moralene de ville få frem i filmen, og at Lecter og Clarice «har en felles respekt for hverandres menneskelige natur».[18] Filmkritikeren Per Haddal fra Aftenposten og Anthony Hopkins selv mente også at filmen hadde likheter med Grimms univers.[54][86]

Flere analytikere har kalt åpningsscenen, hvor Clarice jogger gjennom en av FBIs hinderløyper, essensiell. Forfatteren Janne S. Drangsholt sammenlignet scenen med den tilsvarende åpningssekvensen i Maratonmannen (1976), og skrev at man allerede i de første minuttene etablerer «inntrykk av personer som er sta, seriøse, hardtarbeidende, ambisiøse og utholdende. I tillegg antyder også disse åpningssekvensene en viss grad av isolasjon, avstengthet og ensomhet.»[87] Forfatteren Maria Garcia skrev et kapittel om filmen i boken Cinematic Quests for Identity: The Hero's Encounter with the Beast, og mente at åpningsscenen «umiddelbart etablerer Clarices heroiske figur».[88] Rankin mente at scenen var nok en henvisning til Rødhette og ulven, og skrev at «symbolske ulver kan og vil dukke opp på veien hennes».[85]

Anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Nattsvermeren har fått mye ros fra filmkritikere også i ettertid. I 2001 anmeldte Roger Ebert filmen på nytt, og gav den 4 av 4 stjerner. Han kalte filmen «skremmende, engasjerende og urovekkende», og mente at den var på høyde med skrekkfilmene Nosferatu (1922), Psycho (1960) og Halloween (1978).[89] Filmnettstedet Montages kåret filmen til 1990-årenes tolvte beste film, og roste spesielt Hopkins' skildring; «med sitt skarpsinn og dannede, nesten feminine fremtoning bak pleksiglasset, utstråler han en stille, men likevel overveldende autoritet. Hannibals psykologiske spill flytter hele tiden rundt på brikkene i fortellingen».[90] De skrev også:

Hannibal Lecter i Anthony Hopkins' skikkelse ble et skurkeikon.
Sitat Jonathan Demmes regi i Nattsvermeren er så kontrollert og kjølig at filmen kan fremstå uspektakulær, men den nedtonede tilnærmingen er faktisk årsaken til at dette er et mesterverk; som gjør at man kan se den igjen og igjen, og stadig oppdage nyanser. De penetrerende blikkene fra mennene som omgir Clarice (Jodie Foster), mekanisk observert av kameraet. De statiske utsnittene av rommene hjemme hos Buffalo Bill, som skaper en isnende følelse av uforutsigbarhet. Nattsvermeren er presis, men samtidig dynamisk og grublende – en av de beste thrillerne noensinne, som banet vei for en lang rekke seriemorderfilmer i 1990-årene.[90] Sitat

Nattsvermeren har dukket opp på flere av Det amerikanske filminstituttets lister. I 1998 lå den på 65. plass på listen «AFI's 100 Years...100 Movies», som består av tidenes 100 beste amerikanske filmer. Listen ble oppdatert i 2007, og da lå filmen på en 74. plass.[91] Filmen ligger på en femteplass på filmlisten «AFI's 100 Years...100 Thrills», en oversikt over de 100 beste amerikanske thrillerne. Det var den yngste filmen i topp 20.[92] Howard Shores lydspor ble nominert for en plass på listen «AFI's 100 Years of Film Scores», men nådde ikke uttaket.[93] Nattsvermeren er også en av få filmer som har både en helterolle og en skurkerolle på lista «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains». Rollefiguren Hannibal Lecter er plassert øverst på skurkelista, mens Clarice Starling ligger på sjetteplass på heltesiden (den høyeste kvinnerollen på lista).[94] I tillegg ble Ted Levines rollefigur Jame Gumb («Buffalo Bill») nominert på skurkesiden.[95]

Filmen har en 21. plass på listen «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes» med Lecters filmsitat «A census taker once tried to test me. I ate his liver with some fava beans and a nice Chianti.» («En folketeller prøvde en gang å teste meg. Jeg spiste leveren hans med noen favabønner og en god Chianti.»)[96] Dette sitatet gir et hint om Lecters psykose.[97] Siden han er en psykopat får han MAOI-medisiner, og hvis man går på disse medikamentene er det viktig å ikke få i seg lever, favabønner og alkohol. Det han dermed sier er at han ikke bruker medisinene han har fått.[97] Lecter-sitatet «I do wish we could chat longer, but I'm having an old friend for dinner.» («Jeg kunne ønske vi kunne snakke mer, men jeg skal ha en gammel venn til middag.») ble også nominert, men nådde ikke uttaket.[98]

Nattsvermeren ble innlemmet i National Film Registry i 2011, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[99] Dagbladet hadde en kåring i 2007 om de 15 beste norske og utenlandske filmene fra de siste 25 årene (1982–2007), og Nattsvermeren kom på en tiende plass på listen over de utenlandske filmene.[100] Brita Møystad Engseth skrev i forbindelse med plasseringen at filmen «satte en ny standard for skrekkfilmen», og kalte den «en av de beste skrekkfilmene som noensinne er laget».[100] Fagjuryen besto av ti norske kritikere og fagfolk fra filmbransjen.[101] Det ble også lagt opp til at leserne kunne stemme i en adskilt kåring, og da kom Nattsvermeren på første plass i lista over de utenlandske filmene.[102] I 2014 ble filmen rangert som den 22. beste Hollywood-filmen noensinne av The Hollywood Reporter, basert på en undersøkelse med studiosjefer, Oscar-vinnere og fagfolk fra filmbransjen.[103]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «The Silence of the Lambs». Box Office Mojo. Besøkt 7. oktober 2015. 
  2. ^ a b c d e f g h i Lurie, Rod (Juni 1991). «Dr. Lecter Will See You Now». Empire. Bauer Media Group. Besøkt 13. juni 2015. 
  3. ^ a b Tiech, John (20. juni 2012). Pittsburgh Film History: On Set in the Steel City. Stroud, Gloucestershire: The History Press. s. 63-64. ISBN 1609497090. Besøkt 13. juni 2015. 
  4. ^ Bernstein, Jill (8. februar 2001). «How Ridley Scott's Hannibal came to be made». The Guardian. Guardian Media Group. Besøkt 13. juni 2015. 
  5. ^ Medavoy, Mike (25. juni 2013). You're Only as Good as Your Next One: 100 Great Films, 100 Good Films, and 100 for Which I Should Be Shot (Reprint utg.). New York City: Atria Books. s. 183. Besøkt 13. juni 2015. 
  6. ^ a b c d Kapsis, Robert E. (19. desember 2008). Jonathan Demme: Interviews (Conversations With Filmmakers Series). Jackson, Mississippi: University Press of Mississippi. s. 71–75. ISBN 1604731184. Besøkt 13. juni 2015. 
  7. ^ a b c d e f g Scott, Kevin Conroy (28. april 2006). Screenwriters' Masterclass: Screenwriters Discuss their Greatest Films. New York City: HarperCollins. Besøkt 13. juni 2015. 
  8. ^ a b c d Laurent Bouzereau (regissør) (2005). Jonathan Demme & Jodie Foster: The Beginning. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 16 minutter. Jonathan Demme & Jodie Foster: The BeginningInternet Movie Database.
  9. ^ Harris, Thomas (1999). Nattsvermeren. Oslo: Egmont Hjemmets bokforl. ISBN 8259022192 (ib.) . 
  10. ^ a b c d e f g h i j Davis, Cindy (27. februar 2012). «Mindhole Blowers: 20 Facts About The Silence of the Lambs That Might Make You Crave a Nice Chianti». Pajiba. Besøkt 7. oktober 2015. 
  11. ^ a b c d e Watkins, Gwynne (1. april 2015). «How Jodie Foster Fought for 'Silence of the Lambs' Role». Yahoo! Movies. Besøkt 8. oktober 2015. 
  12. ^ «The Silence of the Lambs (1991): Acting Credits». The New York Times. Besøkt 8. oktober 2015. 
  13. ^ a b Original 1991 Making of Featurette. MGM Home Entertainment. 1991.  Dokumentarfilm.
  14. ^ a b c d e Dave Snyder (regissør) (2002). Page to Screen: The Silence of the Lambs. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 39 minutter. Page to Screen: The Silence of the LambsInternet Movie Database.
  15. ^ a b Bowie, Stephen (4. mars 2015). «Anthony Heald on The Silence Of The Lambs, Boston Public, and head-butting himself». The A. V. Club. Besøkt 1. november 2015. 
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m Jeffrey Schwarz (regissør) (2001). Inside the Labyrinth: The Making of 'The Silence of the Lambs'. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 63 minutter. Inside the Labyrinth: The Making of 'The Silence of the Lambs'Internet Movie Database.
  17. ^ Friedman, Roger (8. mars 1991). «Close up on Brooke Smith». Entertainment Weekly. Besøkt 10. oktober 2015. 
  18. ^ a b c d e f g h i j k Laurent Bouzereau (regissør) (2005). Jonathan Demme & Jodie Foster: Making 'The Silence of the Lambs'. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 27 minutter. Jonathan Demme & Jodie Foster: Making 'The Silence of the Lambs'Internet Movie Database.
  19. ^ Norman, Jason (31. desember 2014). Welcome to Our Nightmares: Behind the Scene with Today's Horror Actors. McFarland. s. 136. ISBN 9780786479863. Besøkt 8. oktober 2015. 
  20. ^ Rossi, John. «Roger Corman: Legendary AIP Director Monsterizes AMC». Filmfax. Arkivert fra originalen 5. februar 2007. Besøkt 8. oktober 2015. 
  21. ^ Holtzclaw, Mike (18. september 2014). «Q-and-A: Chris Isaak talks about music, movies and his spectacular suits». Daily Press. Besøkt 8. oktober 2015. 
  22. ^ «The Silence of the Lambs (1991) - Miscellaneous Notes». Leonard Maltin's Classic Movie Guide. Turner Classic Movies. Besøkt 8. oktober 2015. 
  23. ^ «City lands good share of movies». The Vindicator. 10. desember 1995. Besøkt 8. oktober 2015. 
  24. ^ a b c Grimes, Laurel (31. mars 1991). «From quaint home to tourist haunt». Observer-Reporter. Besøkt 1. november 2015. 
  25. ^ Google-søk   Se eksempelvis artiklene til Variety (Jacob Bryant; 19. august 2015) og Rolling Sone (Ryan Reed; 19. august 2015). Alle sider besøkt 1. november 2015.
  26. ^ Heisner, Beverly (1. januar 2004). Production Design in the Contemporary American Film: A Critical Study of 23 Movies and Their Designers. McFarland. s. 159. Besøkt 9. oktober 2015. 
  27. ^ a b Hinds, Micahel deCourcy (25. mars 1990). «Retelling a Psychopathic Killer's Tale Is No Joke». The New York Times. Besøkt 17. oktober 2015. 
  28. ^ a b c Abrams, Bryan (4. november 2014). «THREE-TIME ACADEMY AWARD WINNING COSTUME DESIGNER COLLEEN ATWOOD TALKS SHOP». The Credits. Besøkt 8. oktober 2015. 
  29. ^ Thilman, James (24. desember 2014). «Oscar Winning Costume Designer Colleen Atwood Vies For Yet Another Nomination». Huffington Post. Besøkt 9. oktober 2015. 
  30. ^ a b c d e f Laurent Bouzereau (regissør) (2005). Jonathan Demme & Jodie Foster: Breaking the Silence. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 9 minutter. Jonathan Demme & Jodie Foster: Breaking the SilenceInternet Movie Database.
  31. ^ a b «Deleted Scenes», The Silence of the Lambs, disc 2.
  32. ^ a b c Papamichael, Stella (14. februar 2006). «The Silence Of The Lambs: Ultimate Edition DVD (1991)». BBC. Besøkt 7. oktober 2015. 
  33. ^ a b c «The Silence of the Lambs [Original Motion Picture Score]». Allmusic. Besøkt 9. oktober 2015. 
  34. ^ «Howard Shore – The Silence Of The Lambs (The Original Motion Picture Score)». Discogs. Zink Media, Inc. Besøkt 7. oktober 2015. 
  35. ^ a b Greg Carson (regissør) (2006). Scoring the Silence. MGM Home Entertainment.  Dokumentarfilm, 15 minutter. Scoring the SilenceInternet Movie Database.
  36. ^ Semley, John (21. august 2013). «The Scariest Scene in The Silence of the Lambs». Esquire. Besøkt 30. oktober 2015. 
  37. ^ a b Musikken i Nattsvermeren Internet Movie Database. Besøkt 30. oktober 2015.
  38. ^ Denk, Jeremy (20. mars 2012). «Hannibal Lecter's Guide To The 'Goldberg Variations'». npr music. Besøkt 30. oktober 2015. 
  39. ^ a b «Filmtracks: The Silence of the Lambs (Howard Shore)». Filmtracks.com. 24. november 2009. Besøkt 9. oktober 2015. 
  40. ^ a b c «BAFTA Awards Search». awards.bafta.org. Besøkt 13. juni 2015. 
  41. ^ a b c «Nattsvermeren (1991) Awards». Internet Movie Database. Besøkt 9. oktober 2015. 
  42. ^ «Trailer Music: Hannibal (2001)». Soundtrack.net. Autotelics, LLC. Besøkt 9. oktober 2015. 
  43. ^ Lantinen, Christopher (7. januar 2015). «‘SILENCE OF THE LAMBS’ SOUNDTRACK GETTING REISSUED». Modern-vinyl.com. Besøkt 9. oktober 2015. 
  44. ^ «Kinoutgivelser for Nattsvermeren». IMDb. Besøkt 1. januar 2016. 
  45. ^ «1991 Yearly Box Office Results». Box Office Mojo. Besøkt 7. oktober 2015. 
  46. ^ «Filmdatabasen, søk: Nattsvermeren». Medietilsynet. Besøkt 7. oktober 2015. 
  47. ^ a b c Canby, Vincent (14. februar 1991). «The Silence of the Lambs (1991)». The New York Times. Besøkt 7. oktober 2015. 
  48. ^ «Silence of the Lambs». Posterwire.com. 30. april 2005. Besøkt 7. oktober 2015. 
  49. ^ «Dali's Skull Illusion Still Inspires». Illusion. Besøkt 7. oktober 2015. 
  50. ^ «The Silence of the Lambs (Hannibal Lecter Series #2)». Barnes & Noble. Besøkt 7. oktober 2015. 
  51. ^ a b c «"Nattsvermeren" - velment forsøk på norsk filmtittel», NTB. 31. mars 1992.
  52. ^ a b «The Silence of the Lambs - Rotten Tomatoes». Rotten Tomatoes. Flixster. Besøkt 14. juni 2015. 
  53. ^ Ebert, Roger (14. februar 1991). «The Silence of the Lambs Movie Review (1991)». Chicago Sun-Times. Sun-Times Media Group. Besøkt 9. juli 2015. 
  54. ^ a b «St. Georgine og dragene», Aftenposten Morgen 14. mars 1991, side 51.
  55. ^ a b Hartl, John (14. februar 1991). «`Lambs' To The Slaughter -- Director Jonathan Demme Gives The Term `Horror Movie' A New Dimension With His Hypnotic Thriller». The Seattle Times. Besøkt 15. oktober 2015. 
  56. ^ Kehr, Dave (14. februar 1991). «Intimidating `Silence`». Chicago Tribune. Besøkt 24. oktober 2015. 
  57. ^ «L.A. Story/Sleeping with the Enemy/The Silence of the Lambs» (1991) TV-episode fra serien Siskel & Ebert. IMDb YouTube-klipp Besøkt 24. otkober 2015.
  58. ^ Staiger, Janet (1. juli 2000). Perverse Spectators: The Practices of Film Reception. NYU Press. s. 161. ISBN 9780814781395. Besøkt 14. juni 2015. 
  59. ^ Stern, Marlow (25. juli 2014). «Jonathan Demme on Gaza, Transphobia in ‘The Silence of the Lambs,’ and Meryl Streep as a Rock Star». The Daily Beast. Besøkt 14. juni 2015. 
  60. ^ a b Pristin, Terry (31. mars 1992). «'Silence of the Lambs' Sweeps 5 Major Oscars». Los Angeles Times. Tribune Company. Besøkt 13. juni 2015. 
  61. ^ a b «The 64th Academy Awards (1992) Nominees and Winners». oscars.org. Besøkt 13. juni 2015. 
  62. ^ a b «The 49th Annual Golden Globe Awards (1992)». hfpa.org. Besøkt 13. juni 2015. 
  63. ^ a b «Berlinale: 1991 Prize Winners». berlinale.de. Besøkt 13. juni 2015. 
  64. ^ a b «PROGRAMME 1991». berlinale.de. Arkivert fra originalen 9. juni 2014. Besøkt 13. juni 2015. 
  65. ^ «Past Saturn Awards». The Academy of Science Fiction, Fantasy, & Horror Films. Arkivert fra originalen 14. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  66. ^ Erik Adams, A.A. Dowd, Phil Dyess-Nugent, Will Harris, Gwen Ihnat, Kevin McFarland, Brandon Nowalk, Vadim Rizov, Kyle Ryan og Sonia Saraiya (22. juli 2013). «Unseasonable prestige: 22 Best Picture winners released between January and July». A.V. Club. Besøkt 24. oktober 2015. 
  67. ^ a b «Nattsvermeren». Dagbladet. Besøkt 24. oktober 2015. 
  68. ^ «The Silence of the Lambs Review». IGN. Besøkt 24. oktober 2015. 
  69. ^ «The Silence of the Lambs - Nattsvermeren (BLU-RAY)». Videomagasinet. Besøkt 24. oktober 2015. 
  70. ^ «The Hannibal Lecter Trilogy [Blu-ray] [Region Free]». Amazon.co.uk. Besøkt 24. oktober 2015. 
  71. ^ «The Hannibal Lecter Collection (Manhunter / The Silence of the Lambs / Hannibal)». Amazon.com. Besøkt 24. oktober 2015. 
  72. ^ Turner, Robin (31. desember 2013). «Anthony Hopkins: I thought Silence of the Lambs was a children's film». Wales Online. Besøkt 14. juni 2015. 
  73. ^ Alexander, Bryan (22. februar 2012). «Billy Crystal's golden moments as Oscars host». USA Today (Gannett Company). Besøkt 11. oktober 2015. 
  74. ^ Ditum, Nathan (6. juni 2009). «The 50 Greatest Simpsons Movie References». Games Radar. Besøkt 1. november 2015. 
  75. ^ South Park Sesong 7 DVD kommentarspor - Trey Parker & Matt Stone
  76. ^ Forbindelser i Nattsvermeren med andre publikasjonerInternet Movie Database. Besøkt 1. november 2015.
  77. ^ The Silence of the HamsRotten Tomatoes. Besøkt 1. november 2015.
  78. ^ a b «CAST AND CREATIVE». silencethemusical.com. Besøkt 10. oktober 2015. 
  79. ^ a b c Watkins, Gwynne (30. oktober 2015). «The Tasty Story Behind the 'Silence of the Lambs' Parody Musical». Yahoo!. Besøkt 1. november 2015. 
  80. ^ «ABOUT THE SHOW». silencethemusical.com. Besøkt 10. oktober 2015. 
  81. ^ Healy, Patrick (27. september 2011). «Another Round of Nice Chianti: ‘Silence! The Musical’ to Reopen». The New York Times. Besøkt 10. oktober 2015. 
  82. ^ «NEWS». silencethemusical.com. Besøkt 10. oktober 2015. 
  83. ^ Thomas Elsaesser, Malte Hagener (2015). Film Theory: An Introduction Through the Senses (engelsk). Routledge. s. 111. ISBN 9781317581154. 
  84. ^ a b Jane Alexander Stewart (1998). «The Feminine Hero of The Silence of the Lambs». I Mary Lynn Kittelson. The Soul of Popular Culture: Looking at Contemporary Heroes, Myths, and Monsters (engelsk). Open Court Publishing. s. 51. ISBN 9780812693638. 
  85. ^ a b c d Rankin, Walter (31. august 2007). Grimm Pictures: Fairy Tale Archetypes in Eight Horror and Suspense Films. McFarland. Besøkt 16. oktober 2015.  Sammendrag: Colleen Kearney Rich og Tara Laskowski (31. oktober 2007). «Professor Takes a Grimm Look at Horror Films». The Mason Gazette. Besøkt 16. oktober 2015. 
  86. ^ På kino i kveld med Pål Bang-Hansen, NRK. 22. mars 1991. Episoden på NRKs Nett-TV. Besøkt 4. november 2015.
  87. ^ Janne S. Drangsholt (1. januar 2009). «Hva er det med jogging?». Aftenposten Innsikt. Besøkt 16. oktober 2015. 
  88. ^ Garcia, Maria (2. april 2015). Cinematic Quests for Identity: The Hero's Encounter with the Beast. Rowman & Littlefield. Besøkt 16. oktober 2015. 
  89. ^ Ebert, Roger (18. februar 2001). «The Silence of the Lambs Movie Review (1991)». Chicago Sun-Times. Sun-Times Media Group. Besøkt 9. juli 2015. 
  90. ^ a b «Montages kårer 90-tallets beste filmer: 20–11». Montages. 30. desember 2014. Besøkt 29. august 2015. 
  91. ^ «The Silence of the Lambs». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. juni 2015. 
  92. ^ «AFI'S 100 MOST THRILLING AMERICAN FILMS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. juni 2015. 
  93. ^ «AFI's 100 YEARS OF FILM SCORES». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. juni 2015. 
  94. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 13. februar 2015. 
  95. ^ «The 50 greatest heroes and the 50 greatest villains of all time: 400 Nominated Characters». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 13. februar 2015. 
  96. ^ «AFI'S 100 GREATEST MOVIE QUOTES OF ALL TIME». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. juni 2015. 
  97. ^ a b Nisja Wilhelmsen, Pål (29. januar 2015). «DETTE ER DEN HEMMELIGE VITSEN I NATTSVERMEREN». Side3. Nettavisen. Besøkt 14. juni 2015. 
  98. ^ «AFI's List of Nominated Quotes» (PDF). American Film Institute. 
  99. ^ «Silence of the Lambs added to U.S. film archive». BBC. 28. desember 2011. Besøkt 17. otkober 2015. 
  100. ^ a b Engseth, Brita Møystad (8. juli 2007). «Satte en ny standard for skrekkfilmen». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2015. 
  101. ^ Larsen, Vegard (2. juli 2007). «Den store filmsommeren». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2015. 
  102. ^ Aubert, Marie (4. august 2007). «Folkejuryen valgte Tommy og Nattsvermeren». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2015. 
  103. ^ «Hollywood's 100 Favorite Films». The Hollywood Reporter. 25. juni 2014. Besøkt 1. januar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: