Hopp til innhold

Den siste keiseren

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den siste keiseren
orig. The Last Emperor
Generell informasjon
GenreBiografi, drama, periode
Utgivelsesår1987
NasjonalitetItalia, Storbritannia, Kina, Frankrike
Varighet165 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiBernardo Bertolucci[1][2][3][4][5][6][7] Rediger dette på Wikidata
ManusBernardo Bertolucci,[7][8] Enzo Ungari,[8] Mark Peploe[7][8] Rediger dette på Wikidata
TemaPuyi[9]
Basert på
The First Half of My Life[8] Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Jeremy Thomas
MusikkRyuichi Sakamoto, David Byrne,[10][11] Cong Su[12] Rediger dette på Wikidata
FotoVittorio Storaro[7] Rediger dette på Wikidata
KlippGabriella Cristiani[7] Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeJohn Lone, Joan Chen, Peter O'Toole, Ying Ruocheng, Victor Wong, Dennis Dun, Ryuichi Sakamoto
Annen informasjon
Filmformat2,35:1
Farve/s.hvFarger
FilmselskapRecorded Picture Company Rediger dette på Wikidata
Budsjett23 800 000 USD Rediger dette på Wikidata
Totalomsetning44 000 000 USD Rediger dette på Wikidata
Premiere(r)4. oktober 1987 (Tokyo internasjonale filmfestival)
23. oktober 1987 (Italia)
25. november 1987 (Frankrike)
18. desember 1987 (USA)
21. januar 1988 (Norge)
26. februar 1988 (Storbritannia)
Utmerkelser
Utmerkelser
13 oppføringer
Eksterne lenker
IMDb

Den siste keiseren (originaltittel: The Last Emperor) er et engelskspråklig biografisk periodedrama fra 1987 regissert av Bernardo Bertolucci. Filmen omhandler livet til Kinas siste keiser, Pu Yi. Hans liv skildres fra han ble innsatt som keiser i 1908, bare tre år gammel, og til 1967 da han døde som gartner og tro Mao-tilhenger. Hovedrollen som Keiser Puyi spilles av John Lone, mens sentrale biroller spilles av Joan Chen og Peter O'Toole. Manus er basert på Pu Yis selvbiografi.[15] Filmen var en samproduksjon mellom Italia, Frankrike, Storbritannia og Kina.[16]

Den siste keiseren er en av Bertoluccis største filmsuksesser.[17] Den ble tildelt ni Oscar (inkludert for beste film), fire Golden Globes (inkludert beste film), tre BAFTA (inkludert beste film) og ni priser ved italienske David di Donatello (inkludert beste film).[18]

Den var den første filmen som ble innspilt i Den forbudte by.[19]

Den hadde norsk kinopremiere den 21. januar 1988.[20]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Tre år gammel bestiger Pu Yi dragetronen og er dermed Kinas keiser, et land med flere hundre millioner mennesker. Han var født til å herske i tråd med urgamle tradisjoner, men ingen forberedte ham på en verden i forandring. Hans liv begynner som et eventyr i Den forbudte by med tusenvis av tjenere, prakt og overflod. I løpet av livet bevitner og deltar han i de voldsomme endringer som blåser over Kina på 1900-tallet. I 1924 blir han kastet ut av Den forbudte by av Chiang Kai-sheks nasjonalisttropper, og drar så til Tianjin med sine to hustruer, hvor han lever som en slags "playboy". Han reduseres etterhvert til en marionettkeiser og blir fange hos japanerne under den andre verdenskrigen. Etter krigen utsettes han for Mao Tse Tungs maktovertagelse og kulturrevolusjonens voldsomheter, for til slutt å ende som gartner i en av Beijings parker.[21][15]

Om filmen

[rediger | rediger kilde]

Innspilling

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble innspilt i Kina, deriblant Den forbudte by, mellom 28. juli 1986 og 30. januar 1987.[22] Omlag 19 000 statister ble benyttet, hvorav rundt 1000 fra den kinesiske hær.[15]

Produksjonskostnadene er estimert til mellom 23 og 25 millioner amerikansk dollar.[15][23]

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Filmens handling starter med scenen der han blir utlevert til Kina i 1950, for deretter å gå tilbake til 1908 og fortelle historien om Pu Yi fra han var 3 år og fram til ca. 1960. Typisk for filmen er også at den underveis har en rekke tilbakeblikk som er med på å holde oppe spenningen. Filmen omhandler det dramatiske livet til Kinas siste keiser, det er samditid en film om de store omveltningene som Kina gjennomgikk i det 20. århundre, fra et føydalt keiserdømme til et kommunistisk diktatur.[19]

Popularitet

[rediger | rediger kilde]

Den siste keiseren innbrakte 44 millioner dollar i USA, hvor den havnet på 24. plass over de mest innbringende filmene i 1987.[24] Den innbrakte rundt 6,5 millioner kroner på norske kinoer.[25] Her ble den ble sett av nesten 200 000 og ble den tredje mest sette filmen i 1988.[26] Den ble den nest mest sette kinofilmen i Frankrike i 1987.[27]

Anmelderne

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne.[28] Blant annet gav den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert den toppkarakter,[29] mens Leonard Maltin gav den 3,5 av 4 stjerner.[30]

Også de norske anmelderne var meget positive. Dagbladet og Aftenposten gav den terningkast fem, mens VG gav den terningkast seks.[31]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Den ble belønnet med ni Oscar, inkluderte for beste film, beste regi, beste manus og beste foto. Den ble også tildelt fire Golden Globes (inkludert beste film, regi og manus), tre BAFTA (inkludert beste film) og ni priser ved italienske David di Donatello (inkluderte beste film, regi, manus og foto).[18]

Rollebesetning

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ http://www.imdb.com/title/tt0093389/; besøksdato: 2. mai 2016.
  2. ↑ http://bbfc.co.uk/releases/last-emperor-1970-6; besøksdato: 2. mai 2016.
  3. ↑ http://www.allocine.fr/film/fichefilm_gen_cfilm=2865.html; besøksdato: 2. mai 2016.
  4. ↑ http://www.filmaffinity.com/en/film549520.html; besøksdato: 2. mai 2016.
  5. ↑ http://stopklatka.pl/film/ostatni-cesarz; besøksdato: 2. mai 2016.
  6. ↑ https://filmow.com/o-ultimo-imperador-t1908/; besøksdato: 2. mai 2016.
  7. 1 2 3 4 5 https://europeanfilmawards.eu/en_EN/film/the-last-emperor.4981; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20200323191247/https://europeanfilmawards.eu/en_EN/film/the-last-emperor.4981; besøksdato: 23. mars 2020.
  8. 1 2 3 4 (på en) The Internet Movie Database, IMDb-ID tt0093389, Wikidata Q37312, https://www.imdb.com/
  9. ↑ europeanfilmawards.eu, European Film Awards ID 4981, Wikidata Q101244563, https://www.europeanfilmawards.eu
  10. ↑ https://cyberleninka.ru/article/n/mir-populyarnoy-yaponskoy-muzyki.
  11. ↑ https://www.mk.ru/culture/2021/06/09/darren-aronofski-rasskazal-o-gorode-dlya-130-tysyach-starikov.html; arkiveringsdato: 29. oktober 2021; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20211029171846/https://www.mk.ru/culture/2021/06/09/darren-aronofski-rasskazal-o-gorode-dlya-130-tysyach-starikov.html.
  12. ↑ (på en) The Internet Movie Database, Wikidata Q37312, https://www.imdb.com/
  13. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ↑ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 5. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  15. 1 2 3 4 «The New York Times: Best Pictures». archive.nytimes.com. 1987. Besøkt 2. mars 2026.
  16. 1 2 3 4 «The Last Emperor». The Criterion Collection (på engelsk). Besøkt 2. mars 2026.
  17. ↑ «Bertolucci, Bernardo – Senses of Cinema» (på engelsk). 27. mai 2022. Besøkt 2. mars 2026. «It was a massive worldwide hit, and won nine Academy Awards (including Best Picture, with Bertolucci personally winning for Best Director and Best Screenplay), among numerous other international prizes.»
  18. 1 2 IMDb awards
  19. 1 2 Page, Barnaby (16. februar 2023). «THE LAST EMPEROR (1987) • Frame Rated». Frame Rated (på engelsk). Besøkt 2. mars 2026.
  20. ↑ «Telemark Arbeiderblad (Skien) 1988.01.21». s. 39.
  21. ↑ «den siste keiser (last emperor, the)_800x582». Norsk VHS (på engelsk). 12. juli 2013. Besøkt 2. mars 2026.
  22. ↑ The Last Emperor (1987) - Filming & production - IMDb (på engelsk). Besøkt 2. mars 2026.
  23. ↑ «The Last Emperor (1987) - Financial Information». The Numbers. Besøkt 9. januar 2020.
  24. ↑ «Top 1987 Movies at the Domestic Box Office». The Numbers. Besøkt 9. januar 2020.
  25. ↑ Aftenposten Aften – Keiserfeber herjer i Norge (12.4.1988, s.5)
  26. ↑ Film & kino. Oslo. 1989. s. 7.
  27. ↑ SOYER, Renaud. «BOX OFFICE FRANCE 1987 TOP 10». BOX OFFICE STORY (på fransk). Besøkt 2. mars 2026.
  28. ↑ «The Last Emperor (C. Fresh)». Rotten Tomatoes (på engelsk). Besøkt 9. januar 2020.
  29. ↑ «Ebert, Roger». Arkivert fra originalen 12. oktober 2012. Besøkt 5. februar 2012.
  30. ↑ Maltin, Leonard (2. september 2014). Leonard Maltin's 2015 Movie Guide (på engelsk). Penguin. ISBN 9780698183612.
  31. ↑ «Den Siste Keiser». www.filmfront.no. Arkivert fra originalen 12. september 2016. Besøkt 7. oktober 2017.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_siste_keiseren&oldid=25690845»