St. Kilda (Skottland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
The Street i 1886
The Street før restaurering
The Street etter restaurering

St. Kilda (skotsk-gælisk: Hiort) er en isolert skotsk øygruppe i Nord-Atlanteren 64 km vest-nordvest for øya North Uist. De utgjør de vestligste øyene i Ytre Hebridene i Skottland.[1] Den største øya innenfor øygruppen St. Kilda er Hirta, som har de høyeste klippene mot havet i Storbritannia; de tre andre øyene (Dùn, Soay og Boreray) er også benyttet for beitemarker og jakt på sjøfugl. Øyene er administrert som en del av det lokale myndighetsområdet Comhairle nan Eilean Siar (Harris i de Ytre Hebridene). Totalt er landmassen på ca. 8,55 km², mens hele arealet inkludert både land og hav, er på 225 km². I sommerhalvåret arrangeres det dagsturer til hovedøya fra Harris.

Opprinnelsen til navnet St Kilda er et spørsmål om gjetting. Øyas menneskelige kulturarv består av flere unike arkitektoniske trekk fra historisk og forhistoriske tid, skjønt de eldste skriftlige nedtegnelser fra øyas liv er datert til senmiddelalderen. Middelalderlandsbyen på Hirta ble gjenoppbygget og restaurert på 1800-tallet, men sykdom som ble brakt til øya ved økt ekstern kontakt via turisme, og resultatene av den første verdenskrig, førte til at øya ble evakuert i 1930.[2] Historien om St Kilda har tiltrukket seg kunstneriske tolkninger, inkludert Michael Powells film The Edge of the World (1937) og en opera.[3]

St Kilda kan ha hatt fast bosetning i minst to tusen år, men befolkningen var antagelig aldri større enn rundt 180 menneske (og helt sikkert ikke mer enn 100 etter 1851). Hele den gjenværende befolkningen ble evakuert fra Hirta, den eneste bosatte øya, i 1930. I dag er de eneste beboerne som er der året rundt militært personell; i tillegg kommer en rekke som arbeider med konservering, frivillige og forskere som tilbringer en del tid i sommermånedene.[4][5]

Hele øygruppen er i dag eid av National Trust for Scotland.[6] Det ble et av Skottlands seks verdensarvsteder i 1986, og er et av få som har status både for dets kultur som natur.[7] Grupper med frivillige arbeider på øyene i sommermånedene for å restaurere de mange bygningene i ruiner som de innfødte på St Kilda etterlot seg ved evakueringen. De deler øya med en liten militær base som ble opprettet i 1957.[8]

Naturforhold[rediger | rediger kilde]

Kart over St Kilda

Øyene har store kolonier av sjøfugler, blant andre lundefugl, havhest og havsule. Disse var en betydelig del av befolkningens næringsgrunnlag da øyene var befolket. Hele to typer av gamle saueraser har overlevd på disse fjerne øyene, soaysauer, en neolittisk type som trolig ganske lik tamsauer holdt i yngre steinalder og overlevde som en forvillet bestand på øya Soay. Da landsbyen på Hirta ble fraflyttet, ble noen av sauene flyttet over til denne øya der de senere har trivdes. Den andre type, boreraysauer, er en jernalderrase. Denne antas å tilsvare tamsauer som ble holdt i jernalderen.

På grunn av øyenes isolerte beliggenhet har det utviklet seg særpregede former av flere arter her, og St. Kildas bestander av gjerdesmett og liten skogmus regnes ofte som egne underarter, tidligere fantes det også en spesiell form av husmus, men denne er nå utdødd.[4][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det ekskluderer den isolerte og ubebodde pinakkelen Rockall lengre ute i Atlanterhavet, hvis internasjonale status er et bestridt spørsmål. Se eksempelvis MacDonald, Fraser (2006): «The last outpost of Empire: Rockall and the Cold War» i: Journal of Historical Geography, s. 627–647.
  2. ^ Se særlig Maclean (1977), Steel (1988), Fleming (2005).
  3. ^ McMillan, Joyce (3. mars 2007): «St Kilda the Opera brings out the bully-boys», Edinburgh: The Scotsman.
  4. ^ a b Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. s. 314–326. ISBN 978-1-84195-454-7.
  5. ^ BBC News (29. august 2010): «The new residents of St Kilda archipelago»
  6. ^ National Trust for Scotland. Guide: «St Kilda Houses»
  7. ^ «World Heritage: United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland», UNESCO.
  8. ^ Steel (1988), s. 273.
  9. ^ «Protected Areas and World Heritage—St Kilda». United Nations Environment Programme: World Conservation Monitoring Centre. Arkivert den 5. desember 2008 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fleming, Andrew (2005): St. Kilda and the Wider World: Tales of an Iconic Island, Windgather Press. ISBN 1-905119-00-3
  • Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  • Maclean, Charles (1977): Island on the Edge of the World: the Story of St. Kilda, Edinburgh: Canongate. ISBN 0-903937-41-7
  • Steel, Tom (1988): The Life and Death of St. Kilda, London: Fontana. ISBN 0-00-637340-2
Skjønnlitterært

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:St Kilda (Scotland) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons