Gruvedrift i Cornwall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Poldice-gruven i Gwennap
Enkelte gruveområder er rekultivert

Gruvedrift i Cornwall i England går tilbake til steinalderen, da metallhandlere fra det østlige Middelhavet skal ha kommet til området før 1000 f.Kr. De kjente Storbritannia som Kassiterides, «Tinnøyene». Etter at man begynte å bruke metall på De britiske øyer kom det meste av tinnet, kobberet og arsenikken som ble brukt fra Cornwall og den vestligste delen av Devon. Det første tinnet som ble tatt ut lå i avsetninger i grusen på bunnen av elver, men man begynte raskt med dagbrudd og små gruver. Fra det 16. århundre har det vært fullt utviklede underjordiske gruver i området.

Gruvedriften nådde sitt høydepunkt i det 19. århundre, før konkurranse fra andre land førte til at prisen på kobber og senere tinn falt dramatisk, noe som gjorde gruvene ulønnsomme. Cornwall var et av de rikeste gruveområdene i verden, og på et tidspunkt var hele 600 dampmaskiner i drift i gruvene. Mot slutten av århundret begynte stengningene etter at årene man kunne ta ut med profitt var tømt.

I det 20. århundre fant man nye drivverdige forekomster, og en del gruver ble gjenåpnet. Dolcoath, kjent som Queen of Cornish Mines, var med 1067 meter lenge verdens dypeste gruve, og også en av de eldste. Den ble nedlagt i 1921.

Verdens tinnkartells kollaps i 1986 var spikeren i kisten for kornisk tinngruvedrift. South Crofty Tin Mine, var den siste tinngruven som var i drift i Europa, inntil mars 1998. Det ble gjort forsøk på å gjenåpne den, uten at dette lyktes.

I 1999 ble gruvelandskapet i Cornwall og det vesligste Devon tilføyet på listen over steder den britiske regjeringen ønsket å få definert som verdensarvsteder. Den 13. juli 2006 la UNESCO området inn på sin liste.