Grampian-fjellene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Topografisk kart over Skottland som viser høyden i tre graderinger: <200m, 200-600m, 600m+.

Grampian-fjellene (skotsk-gælisk: Am Monadh) er den ene av tre hovedfjellkjeder i Skottland som utgjør en betydelig del av de skotske høyfjellene i nordøstlige Skottland. Fjellkjeden strekker sørvest til nordøst mellom highlandforkastningen og Great Glen og utgjør bortimot halvparten av landarealet i Skottland. Det omfatter også Cairngorms og Lochaberhøydene. I fjellfjeden finnes mange av de høyeste fjellene på de britiske øyer, inkludert Ben Nevis og Ben Macdui som de høyeste.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Fjellene er sammensatte av granitt, gneis, marmor, glimmerskifer, og kvartsitt. Fjellene strekker seg sørvest til nordøst mellom highlandforkastningen og Great Glen, og okkuperer omtrent halvparten av landområdene i Skottland. Fjellkjeden inkluderer Ben Nevis, det høyeste fjelltoppen på de britiske øyer med 1 343 meter over havet. Ben Macdui, den nest største fjellet med 1 309 meter, som også ligger i Cairngormregionen i Grampian-fjellene. De andre betydelige fjellkjedne i Skottland er nordvestlige høylandet og sørlige oppland. Et antall elver og bekker strømmer gjennom Grampian-fjellene: Spey, Don, Dee, Esk og Tay.[1] Området er generelt sparsommelig befolket, noen fra noen få områder som Aviemore, en snø- og vinterferiested, som ligger i Cairngorms nasjonalpark.[2]

Historie og navn[rediger | rediger kilde]

Navnet Grampian er antatt å ha blitt gitt til fjellkjeden fra det romerske navnet Mons Graupius som ble opptegnet av Tacitus som det sted hvor de innfødte kaledoniere ble beseiret av den romerske general Gnaeus Julius Agricola (Tacitus’ svigerfar) ca. 83 e.Kr. Mons Graupius betyr bokstavelig Grampian-fjellene, men "grampian" er av ukjent betydning. Stavingen Graupius kommer fra manuskriptet Codex Aesinas, en middelalderkopi av Tacitus' Germania, som er antatt å ha sin opprinnelse på midten av 800-tallet.[3] 1967) ble feilaktig gjengitt som Grampius kun i den trykte utgaven fra 1476 av Tacitus' biografi over Agricola. [4] Navnet Grampians er antatt å ha blitt benyttet for første gang på fjellkjeden i 1520 av den skotske historikeren Hector Boece, en tilpasningen av det ukorrekte Mons Grampius, og fjellkjeden har således får sitt navn fra en feilskriving.[4]

Før den tid, i middelalderen, ble fjellene kalt for Mounths, et navn som fortsatt blir benyttet ved et antall geografiske trekk. Opp mot 1800-tallet ble fjellene antatt å bestå av flere fjellkjeder. Dette synet er fortsatt beholdt av mange den dag i dag, og det er ikke et enkelt navn for fjellkjeden på skotsk-gæliskr eller den doriske dialekten (midtnordlig skotsk)[5] i det skotske språket. Grampianregion er på skotsk-gælisk oversatt som Roinn a' Mhonaidh.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ UK Ordnance Survey Map, Landranger 45, Stonehaven and Banchory, 1:50,000 scale, 2002
  2. ^ Aviemore in the Cairngorms National Park
  3. ^ Tacitus (1967): De Vita Agricolae, red. R. M. Ogilvie og Ian Richmond, 2. utg., Oxford University Press
  4. ^ a b Higgins, Charlotte (19. juli 2013): «History in the making: a Roman map… and an 18th-century hoax», utdrag fra artikkel «Under Another Sky: Journeys in Roman Britain», The Guardian
  5. ^ Millar, Robert McColl (2007): Northern and insular Scots, Edinburgh University Press. s. 3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Watson, Adam (1975): The Cairngorms. Edinburgh: The Scottish Mountaineering Trust.
  • Wyness, Fenton (1968): Royal Valley: The Story Of The Aberdeenshire Dee, Alex P. Reid & Son, Aberdeen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Grampians, The» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.