Alke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alke
Alke
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alca torda
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: alke[1]
(brednebbet alke, klubbalke, langvie, klonse, buttnebb m.fl.)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Alkefamilien
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Norsk rødliste for arter:
For fastlandet:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg
VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[3]
----
For Svalbard:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[4]

Habitat: marint (nordlige kyst- og havstrøk)
Utbredelse: Nord-Atlanteren
Underarter:

Alke (Alca torda) er en pelagisk dykkende sjøfugl i gruppen alker (Alcini), en monofyletisk gruppe innen alkefamilien (Alcidae). Arten hekker i tempererte, boreale og lavarktiske kystområder i det nordlige Atlanterhavet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Alke blir cirka 37–39 cm lang og veier typisk omkring 505–590 g.[5][6] Hunnen og hannen er svært like, men det skal skille litt på vingespennet. Hannens vinger måler typisk 201–216 mm, mens hunnens måler 201–213 mm.[7] Vingespennet utgjør normalt 63–66 cm.[6]

Alle alkefugler (Alciformes) er i hovedsak sorte og hvite, også alke. Fjærdrakten er sort på oversiden og hvit på undersiden og i brystet. Hodet er sort og nebbet svært karakteristisk og kraftig, med flere tverrgående furer og litt fargeprakt på den ytre delen. Eldre fugler har flere furer. Det renner også en karakteristiske horisontal hvit stripe fra hvert øye og fram på oversiden av nebbet.

Kroppen er kompakt og nedre lemmene sitter langt bak på kroppen, noe som gjør at fuglene ikke er særlig flinke til å gå. De «bakmonterte» lemmene gjør også at fuglen må bruke stussen til støtte når den står. Dette gir den er oppreist holdning som sammen med utfargingen gjør at fuglen minner om pingviner.[6]

Fuglene blir kjønnsmodne i femårsalderen. Den årlige overlevelsesraten er cirka 90 %, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig livslengde på 13 år. Fra Wales er det imidlertid kjent at en alke fortsatt hekket i en alder av 41 år.[8]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Nettleship & Bonan (2018).[9] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008)[10] og Syvertsen et al. (2017).[11]

Treliste

Note[rediger | rediger kilde]

  • Det er også beskrevet en underart kalt A. t. pica, som er utbredt øst i Canada, på det vestre Grønland, i Norge og Murmansk i Russland, basert på en ekstra fure på overnebbet. Imidlertid har den ekstra furen vist seg kun å være et alderstegn, som også opptrer hos nominatformen. A. t. pica må derfor betraktes som et synonym av A. t. torda.[6]

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Eggene legges enkeltvis på bakken, i sprekker og hulrom i fjell eller under steiner. Vinteren tilbringes på det åpne hav, spredt over store deler av Nord-Atlanteren. Arten lever av fisk, mest lodde, tobis, sild og ung torsk. Fuglene kan dykke til dybder på over 100 m, men mest vanlig er dybder ned til 25 m.

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Alke (Alca torda) hekker i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark. De største koloniene er lokalisert i de nordlige delene av landet (Fauchald et al. 2015). Føden består hovedsakelig av stimfisk, men krepsdyr og flerbørstemark inngår også i menyen. Alken overvintrer langs hele norskekysten, i Nordsjøen og i Skagerak. Bjørnøya, Bellsund og Krossfjorden er de eneste kjente hekkeplassene for alke på Svalbard. Den norske populasjonen på 60 000 individer utgjør anslagsvis 4 % av alkens totale populasjon. 70 % hekker på Island.[3]

Bestand og bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått å være færre enn 110 000 individer, og den ble da vurdert som i nedgang. Vurderingsperioden for alke er 48 år (grunnet artens generasjonslengde på 16 år (Bird et al. 2020)). Artsdatabanken har ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer for hele denne perioden.

Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl/SEAPOP for perioden 1980-2013 indikerer en bestandsøkning i Troms og Finnmark i perioden 1980-2000, etterfulgt av en sterk nedgang fram til ca. 2009, og deretter en økning fram til 2013. Overvåkingsdata indikerer en bestandsnedgang på ca. 35 % på Hjelmsøya, Finnmark (1996-2019), og en nedgang på ca. 57 % på Vedøy, Røst, Nordland (1997-2019). I den mindre kolonien på Sklinna, Trøndelag har det vært en markant økning i perioden 1983-2019. Den lille bestanden i Sogn og Fjordane ser ut til å ha blitt halvert i perioden 1995-2012 (Larsen 2012), men det rapporteres om en økning etter dette. Trekktellingsdata (vår) fra Lista og Jomfruland fuglestasjoner viser en klar økning i observasjoner i perioden 1989-2019 (Røer 2020). En begrensning med hensyn til slike data er imidlertid at det ikke er mulig å fastslå hvor stor andel av disse individene som dreier seg om fugler som hekker i Norge, og de fleste av disse fuglene er da også trolig hjemmehørende i Storbritannia.

På bakgrunn av foreliggende data, med størst vekt på de store koloniene i nord (Hjelmsøya og Røst), vurderer Artsdatabanken at det har vært en bestandsnedgang for den norske bestanden i intervallet 30-50 % i løpet av artens siste tre generasjoner, noe som tilsier rødlistekategori sårbar VU.

I Sverige ble bestanden estimert til 52 000 individer i 2012, og den er økende. I Danmark var bestanden på 2600 individer i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020), og den er økende. I Finland ble bestanden estimert til 14 000-17 000 individer i 2011, og den er økende. I de nordvestlige deler av Russland er bestanden også økende. Bestanden i Storbritannia er stor (187 100 individer i 2004), og har vært økende i perioden 1986-2018. Den islandske bestanden, som utgjør hoveddelen av den europeiske bestanden, er imidlertid rapportert å være i nedgang. Arten er nå, på bakgrunn av bestandsnedgang, vurdert som nær truet NT både på den europeiske og den globale rødlista.[3]

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Fauchald et al. (2015) nevner spesielt effekter av klimaendringer og fødetilgang som viktige påvirkningsfaktorer på bestandsnivå i Norge. På mindre skala nevnes drukning i fiskeredskaper og predasjon. Internasjonalt nevnes også høsting. Akutte hendelser som for eksempel oljesøl kan selvsagt også virke inn negativt på lokale bestander.

Konklusjoner: Alke vurderes 2021 til rødlistekategori sårbar VU, på bakgrunn av overvåkingsdata og observasjoner (30-50 % nedgang de siste tre generasjoner). Årsaken til endring av kategori fra Rødlista 2015, hvor alke ble vurdert som sterkt truet EN, er bedre kunnskap om bestandsutviklingen. Det er imidlertid behov for ytterligere kunnskap om både bestand og bestandsutvikling i årene framover.[3]

For Svalbard vurderes alke fremdeles til rødlistekategori sårbar EN, på grunn av lavt individantall (50-250 reproduserende individer). Det er behov for bedre kunnskap om artens bestandsutvikling også på Svalbard. Potensielle trusler kan være petroleumsaktivitet og bifangst i fiskeriene.[4]

Annet[rediger | rediger kilde]

Alkens nærmeste slektning var den utdødde geirfuglen. Av nålevende arter står alkekongen, lomvi og polarlomvi nærmest.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 14. februar 2022. Besøkt 14. februar 2022. 
  2. ^ BirdLife International 2012. Alca torda. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-05.
  3. ^ a b c d Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av alke Alca torda for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28792
  4. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av alke Alca torda for Svalbard. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31772
  5. ^ Conder, P. J. (1950), On the courtship and social displays of three species of auk, British Birds 43: 65–69
  6. ^ a b c d Nettleship, D.N., Sharpe, C.J., Boesman, P. & Garcia, E.F.J. (2018). Razorbill (Alca torda). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/54062 on 23 February 2018).
  7. ^ Gaston, Anthony J.; Jones, Ian L. (1998). The Auks. New York: Oxford University Press Inc. pp. 126–132.
  8. ^ McCarthy, Michael (10. juli 2008). «Seabird Born in Summer of Love Still Breeding in Wales». The (London) Independent. Besøkt 5. juli 2012. 
  9. ^ Nettleship, D.N. & Bonan, A. (2018). Auks (Alcidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52252 on 11 January 2018).
  10. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  11. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]