Appendisitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Appendisitt
ICD-10-kodeK37
ICD-9-kode541
ICPC-2D88
DiseasesDB885
MedlinePlusT1223
eMedicinemed/3430 

Appendisitt (populært kalt blindtarmbetennelse) er en plutselig betennelse i blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis), som er et meitemarkliknende vedheng til blindtarmen (coecum) i tykktarmens øvre del etter overgangen var tynntarmen.[1] På folkemunne kalles sykdommen «blindtarmbetennelse», selv om dette er misvisende for hvor betennelsen sitter. Tilstanden ses ofte hos barn og unge, og kjennetegnes av økende kvalme og magesmerter i epigastriet eller rundt navlen, samt manglende appetitt. Etter noen timer får pasienten lett feber, og smertene lokaliseres mer til høyre hoftegrop (fossa iliaca). Feberen øker, og brekninger er ikke uvanlig.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Appendisitt behandles operativt ved at blindtarmsvedhenget fjernes. Ved kikkhullsoperasjon lages et snitt på rundt en cm ved navlen, og det føres inn et laproskop i kroppen. Laproskopet har lys og kamera som gjør det mulig å se inn i bukhulen. Ved hjelp av 2-3 snitt lenger nede på magen føres det inn et operasjonsinstrument som fjerner det betente vedhenget.[2]

Årsaken til appendisitt er ukjent, og det er ingen sikker sammenheng mellom styrken i symptomene og sykdommen. Tidlig diagnostikk er en fordel. Hvis symptomene har pågått i ukevis, behandles iblant med dren i stedet for operasjon.[3]

Dersom pasienten kommer sent til behandling, kan komplikasjoner oppstå. Appendix kan bli gangreniøs (koldbrann) eller perforeres (sprukken blindtarm). Perforasjon kan føre til betennelse i bukhulen, peritonitt. Abscesser - verkebyller - er også en fryktet komplikasjon.

I noen tilfeller kan appendisitt leges av kroppen selv. Det skjer da en innkapsling (infiltrat) av betennelsen i bukhulen, og så sant denne inntrer før vedhenget sprekker, kan behandling med antibiotika være tilstrekkelig. Det er uansett viktig å oppsøke lege så raskt som mulig. Etter et behandlet appendisitt-infiltrat er blindtarmen intakt, og pasienten risikerer å få blindtarmsbetennelse igjen.

Mest kjente blindtarmsoperasjon[rediger | rediger kilde]

Den russiske kirurgen Leonid Rogozov ble verdenskjent da han 27 år gammel fikk akutt blindtarmbetennelse våren 1961 midt i ishavet ved Sydpolen. Det var 160 mil til nærmeste nabo. Rogozov var den eneste legekyndige i gruppen på tolv mann som tre måneder tidligere var gått i land på Prinsesse Astrids kyst for å bygge en forskningsstasjon. Neste skipsanløp var ett år frem i tid. Mulighetem for å fly inn hjelp fantes ikke, for det blåste stiv kuling, og stedet var uten landingsbane. «Jeg sov ikke i natt overhodet. Det gjorde djevelsk vondt! En snøstorm piskende gjennom min sjel, hylende som tusen sjakaler[4] Rogozov hadde ingen annen utvei enn å operere seg selv. Han halvt lå og halvt satt mens han satte en rekke lokalbedøvende sprøyter, etter at de andre hadde desinfisert rommet. Et lite speil ble holdt opp, men var til så liten hjelp at han måtte ta av seg operasjonshanskene og føle seg frem til hvor han skulle sette snittene. Et par av hjelperne holdt på å besvime, men kirurgen lyktes i å skjære ut sin egen blindtarm. Så fylte han operasjonssåret med antibiotika og sydde det sammen igjen. Operasjonen varte en time og tre kvarter.[5] Etter fire dager var han på beina igjen, og etter en uke fjernet han stingene. I 1962 ble gruppen mottatt i Leningrad, der legen ble sammenlignet med den jevngamle Jurij Gagarin.[6] Rogozov ble tildelt en rekke utmerkelser og avsluttet doktorgraden sin. Han dro aldri til polarområdene igjen.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]