Georg II av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Georg II
Konge av Storbritannia og Irland
Georg II av Storbritannia
Navn Georg Augustus
Regjeringstid 22. juni 1727-25. oktober 1760
Født 9. november 1683
Schloss Herrenhausen, Hannover
Død 25. oktober 1760 (76 år)
Foreldre Georg I og Sophie av Celle
Ektefelle Caroline av Brandenburg-Ansbach
Barn se egen liste

Georg II Augustus (født 30. oktoberjul./ 9. november 1683greg. på Schloss Herrenhausen, Hannover, død 25. oktober 1760) var konge av Kongeriket Storbritannia og Irland, hertug av Braunschweig-Lüneburg (Hannover) og tysk kurfyrste fra 22. juni 1727 til sin død. Han var den andre britiske monarken av det tyske fyrstehuset Hannover, og den siste britiske monark som personlig ledet sine tropper i krig.

Han var sønn av arveprinsen av Braunschweig-Lüneburg, den senere kong Georg I av Storbritannia, og hans kone Sophie av Celle. Da faren ble hertug av Braunschweig-Lüneburg ble Georg selv arveprins. Han giftet seg med prinsesse Caroline av Brandenburg-Ansbach i 1705. Han grunnla blant annet Georg-August-Universität i Göttingen.

Georg var den siste britiske monark født utenfor Storbritannia: han ble født og vokste opp i nordlige Tyskland. I 1701 ble hans bestemor, Sophia av Hannover, nummer to i arverekken til den britiske tronen etter rundt femti katolikker høyere oppe arvelinjen ble ekskludert ved lov om arverekkefølge som ble vedtatt av det engelske parlamentet i 1701, noe som begrenset etterfølgelse til den britiske tronen til kun protestanter.[1] Etter at Sophia og Anne, dronning av Storbritannia, begge var døde i 1714, arvet hans far Georg I, kurfyrste av Hannover, den britiske tronen. I de første årene av hans fars styre som britisk konge ble Georg assosiert med opposisjonspolitikere inntil de gikk inn i regjeringspartiet i 1720.

Som konge fra 1727 utøvde Georg liten kontroll over Storbritannias innenlandske politikk som i stor grad var kontrollert av parlamentet. Som kurfyrste tilbrakte han tolv somre i Hannover hvor han hadde mer direkte kontroll over regjeringspolitikken. Han hadde et vanskelig forhold til sin eldste sønn Fredrik Ludvig som støttet parlamentets opposisjon. Under den østerrikske arvefølgekrig deltok Georg i slaget ved Dettingen i Bayern i 1743 og ble således den siste britiske monark som ledet en hær i slag. I 1745 forsøkte tilhengere av en katolsk fordringshaver til den britiske trone, James Francis Edward Stuart, «den gamle pretendent», ledet av hans sønn Charles Edward Stuart, «den unge pretendent», også kalt for «Bonnie Prince Charlie», å avsette Georg fra tronen, men feilet i det siste jakobinske opprøret. Fredrik Ludvig døde uventet i 1751, ni år før sin far, og Georg II ble til sist etterfulgt av sin sønnesønn, Georg III.

I to århundrer etter Georg IIs død tenderte historien å framstille ham foraktelig, konsentrerte seg om hans elskerinner, hans raske sinne, og hvor ubehøvlet han var. Siden den gang har flere forskere endret eller nyansert hans ettermæle, og konkludert med at han hadde og utøvde en innflytelse over britisk utenrikspolitikk og militære utnevnelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

HSH hertug Georg August av Hannover ble født på Herrenhausen i Hannover, Tyskland. Han var sønn av Georg Ludwig, på den tid arveprins av Braunschweig-Lüneburg, og hans kone, Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg. Foreldrene skiltes i 1694.

Hertugen giftet seg med prinsesse Caroline av Ansbach i 1705. Prinsesse Hedvig Sophia av Sverige ble også vurdert som hustru, da hun ble enke i 1702.

Lov om arvefølgen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Act of Settlement

Under lovforslaget i 1701, ble arveprinsens posisjon et viktig emne. Etter at Anne ble dronning i 1702, gav hun ham en utmerkelse i hosebåndsordenen i 1706. Hun gjorde ham hertug av Cambridge, jarl av Milford Haven, vicomte Northallerton og baron Tewkesbury den 9. november samme år.

Da dronningen døde den 1. august 1714, ble Georg Augusts far, Georg Ludwig, kong Georg I. Han selv ble automatisk gjort til hertug av Cornwall, hertug av Rothesay og jarl av Carrick. Kongen gjorde ham til prins av Wales og jarl av Chester den 27. september 1714.

Uoverensstemmelse med kongen[rediger | rediger kilde]

Prinsen av Wales hadde et utrolig dårlig forhold til faren. Da prinsessen av Wales fikk en sønn, prins George William, i 1717, oppstod det en familiekrangel. Prinsen av Wales insisterte på å ha hertugen av Newcastle som fadder i dåpen, en person kongen avskydde, mens kongen foreslo sin bror hertugen av York og Albany. Krangelen førte til at prinsen angrep kongen i all offentlighet, og han ble satt i midlertidig arrest. Etter hendelsen fikk ikke sønnen komme på besøk til kongens residens, St. James Palace. Han ble også fratatt sine seremonielle plikter.

Politisk motstand[rediger | rediger kilde]

Prinsen gjorde alt han kunne for å folk til å opponere mot Georg Is styre. Hans London-residens, Leicester House, ble møtested for kongens motstandere, blant andre Sir Robert Walpole og vicomte Townshend. I 1720 foreslo Walpole et forlik mellom kongen og prinsen. Det samme året tiltrådte Walpole sin politiske stilling igjen, som han var blitt fjernet fra 1717.

Under krisen forårsaket av South Sea-boblen steg Sir Robert til topps i britisk politikk. Walpole og Whigpartiet var dominerende, fordi kongen fryktet at Torypartiet ikke støttet tronfølgen stadfestet i Act of Settlement. Dominansen whigene hadde var så sterk at toriene ikke fikk politisk innflytelse før et halvt århundre var gått. Reelt sett hadde Sir Robert full kontroll over de britiske myndighetene, men da han gikk over på kongens side, mistet han prinsen av Wales' støtte.

Familie[rediger | rediger kilde]

Navn Født Død Gift med
Frederick, Prinsen av Wales 31. januar 1707 31. mars 1751 Prinsesse Augusta av Sachsen-Gotha-Altenberg; (1736)
Prinsesse Anne 2. november 1709 12. januar 1759 Willem IV av Oranje-Nassau; (1734)
Prinsesse Amelia Sophia Eleanor 10. juni 1711 31. oktober 1786  
Prinsesse Caroline Elizabeth 10. juni 1713 28. desember 1757  
Prins George William 13. november 1717 17. februar 1718  
William Augustus, hertug av Cumberland 26. april 1721 31. oktober 1765  
Prinsesse Mary 5. mars 1723 14. januar 1772 Friedrich II av Hessen-Kassel; (1740)
Prinsesse Louise 18. desember 1724 19. desember 1751 Fredrik V av Danmark og Norge; (1743)

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Georg II av Storbritannia – stamtavle i tre generasjoner
Georg II av Storbritannia Far:
Georg I av Storbritannia
Farfar:
Ernst August, hertug av Braunschweig-Lüneburg
Farfars far:
Georg, hertug av Braunschweig-Lüneburg
Farfars mor:
Anne Eleonore av Hessen-Darmstadt
Farmor:
Sophie av Pfalz
Farmors far:
Fredrik V av Pfalz
Farmors mor:
Elisabeth av Böhmen
Mor:
Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg
Morfar:
Georg Wilhelm, hertug av Braunschweig-Lüneburg
Morfars far:
Georg, hertug av Braunschweig-Lüneburg
Morfars mor:
Anna Eleonore av Hessen-Darmstadt
Mormor:
Eleanore Desmier av Olbreuze
Mormors far:
Alexandre II Desmier av Olbreuze
Mormors mor:
Jacquette Poussard av Vendre

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Teksten til Act of Settlement slik den opprinnelig ble vedtatt, The Statutes of the Realm: vol 7: 1695–1701 (1820), s. 636–638.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ashley, Mike (1998): The Mammoth Book of British Kings and Queens. London: Robinson. ISBN 1-84119-096-9
  • Best, Nicholas (1995): The Kings and Queens of England. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-83487-8
  • Black, Jeremy (2001): Walpole in Power. Stroud, Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 0-7509-2523-X
  • Black, Jeremy (2007): George II: Puppet of the Politicians? Exeter: University of Exeter Press. ISBN 978-0-85989-807-2
  • Bultmann, William A. (1966): «Early Hanoverian England (1714–1760): Some Recent Writings» i: Furber, Elizabeth Chapin, red.: Changing views on British history: essays on historical writing since 1939. Harvard University Press, s. 181–205
  • Dickinson, Harry T.; introdusert av A. L. Rowse (1973): Walpole and the Whig Supremacy. London: The English Universities Press. ISBN 0-340-11515-7
  • Williams, Basil; revidert av C. H. Stuart (1962): The Whig Supremacy 1714–1760. 2. utg., Oxford: Oxford University Press
  • Van der Kiste, John (1997): George II and Queen Caroline. Stroud, Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 0-7509-1321-5
  • Weir, Alison (1996): Britain's Royal Families: The Complete Genealogy. London: Random House. ISBN 0-7126-7448-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Georg II av Storbritannia – sitater


Forgjenger:
 Georg I 
Konge av Storbritannia
Etterfølger:
 Georg III