Fredrik S. Heffermehl
| Fredrik S. Heffermehl | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. november 1938 (80 år) Oslo | ||
| Utdannet ved | New York University, Universitetet i Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, forfatter og fredsaktivist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Fredrik Stang Heffermehl (født 11. november 1938 i Oslo) er en norsk jurist, forfatter og fredsaktivist.[1]
Heffermehl har vært visepresident i Det internasjonale fredsbyrå (som mottok Nobels fredspris i 1910). Han er videre ærespresident og tidligere president i Norges Fredsråd og har ledet den internasjonale Vanunu-komiteen. Fra 1980 til 1982 var han den første generalsekretæren i Human-Etisk Forbund. Han har også vært advokat og har vært underdirektør hos Forbrukerombudet. Siden 1980 har han vært oversetter, forfatter og aktivist.
I 2007 tok han til orde for at Norge burde trekke seg ut av NATO og hevdet at medlemskapet i NATO fører Norge inn i kriger mot fjerne land og folk.[2]
Kritisk bok om Nobels fredspris[rediger | rediger kilde]
Den 6. oktober 2008 lanserte Heffermehl boka Nobels vilje, der han analyserte Nobels testament (1895) og hva Nobel må ha tilsiktet med ordene "nationenes forbrødring", "reduksjon eller avskaffelse av stående hærer" og "avholdelse av fredskongresser". Etter Heffermehls syn viser en historisk og juridisk analyse at den norske Nobelkomiteen er forpliktet til å respektere at Nobel ønsket å opprette en pris for aktivt fredsarbeid og for en ny internasjonal rettsorden hvor statene trygt kunne avskaffe sine militærvesen. Han mener at Nobelkomiteen misforstår sin oppgave når den har valgt å tolke begrepet "fredspris" i stedet for å se på ordene Nobel brukte og hans spesifikke formål med prisen.
Boken viser til at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har gjort det. Mange prisvinnere skulle etter hans syn ikke ha fått prisen. Blant de mange som etter forfatterens mening har fått priser som strider mot loven og testamentet er Al Gore og FNs klimapanel, Muhammad Yunus, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Det internasjonale atomenergibyrået IAEA. Han mener det også var feil å gi prisen i 1994 til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin og i 1973 til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Heller ikke Røde Kors, Amnesty International, Leger uten grenser, Elie Wiesel, Norman Borlaug eller Mor Teresa burde fått fredsprisen etter hans syn siden de var ikke "fredsforkjempere" slik Nobel forsto begrepet. I boken hever han at fram til 1940 var 85 prosent av pristildelingene i overensstemmelse med Nobels kriterier. I årene etter krigen er det bare 45 prosent av prisene som får "godkjent". I de siste syv år har bare en pris vært innenfor testamentet, mener Heffermehl.
Boken kritiserer også Stortinget ved å overlate valget av medlemmer i Nobelkomiteen til partigruppene ut fra resultatet i siste valg. Dette er en viktig del av forklaringen på at partienes egeninteresser har fortrengt hensynet til hva Nobel ville med sin pris, fremholder Heffermehl, som i boken også hevder at utviklingen av Nobels fredssenter og den årlige Nobelkonserten har ført til en kommersialisering som har knyttet prisen nærmere til næringsinteresser enn til den typen fredsarbeid Nobel ønsket å styrke med sin fredspris. I tillegg kommer et sterkt sideblikk til norske utenrikspolitiske interesser helt fra prisens første tiår.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ 80 års omtale i Aftenposten 11. november 2018
- ^ «Norge og NATOs kriger». Dagbladet. 16. desember 2007. Besøkt 6. oktober 2008.
- ^ «Nobelprisen misbrukes!». Aftenposten. 6. oktober 2006. Besøkt 6. oktober 2008.
| Forgjenger: Ingen |
Generalsekretær i Human-Etisk Forbund |
Etterfølger: Levi Fragell |
|
