Fjærdrakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Forskjellen i fjærdrakt hos en blåtykknebb mellom, fra øverst til nederst, en hann i parringsdrakt, en hann i vanlig drakt, en hunnfugl og en slektning, indigospurven

Fjærdrakt henviser både til fjærlaget/-lagene, som dekker en fugl, og mønsteret, fargen og anordningen av fjærene. Hos fuglene utgjør fjærdrakten i snitt cirka 5–7 prosent av vekten, og hvor betydningsfull den er ser man av all tiden fuglene bruker på å stelle den.[1]

Stell[rediger | rediger kilde]

Fjærdrakten byttes jevnlig ut, enten som en og en fjær eller ved fullstendig eller delvis fullstendig fjærbytte (se myting). Dessuten bader fugler jevnlig, både i vann, sand og snø. Sjøfugler bader for eksempel ofte i ferskvann, for å kvitte seg med salt som hefter i fjærdrakten. Likeledes er det kjent at noen spurvefugler tar såkalt «maurbad», det vil si de legger seg ned og bruser med fjærene, slik at maur kan krype inn i fjærdrakten og ta med seg (fjerne) parasitter og lignende.[2]

Ulike fjærdrakter[rediger | rediger kilde]

Mønster og farge kan variere mellom arter og underarter, og kan også variere med hensyn til alder, kjønn og årstid. Innen artene kan det også finnes mange forskjellige fargevarianter. Forskjeller i fjærdrakt brukes av ornitologer og fuglekikkere for å skjelne mellom arter, og dessuten for å samle artsspesifikk informasjon.

Grunnleggende og alternativ fjærdrakt[rediger | rediger kilde]

Nesten alle fuglearter myter minst én gang i året; vanligvis etter paringssesongen. Mytingen etter paringen resulterer i en fjærdrakt som kjennes som den grunnleggende fjærdrakten. Mange arter myter også forut for paringen. Fjærdrakten de kler seg med da, kalles den alternative fjærdrakten. Denne er ofte lysere enn den grunnleggende fjærdrakten. Årsaken kan være å gjøre seg mer attraktiv for partnere, men også for å skjule at fuglen hekker. Fuglene blir dermed mindre synlige i redene.

Kroppsfjær[rediger | rediger kilde]

Fuglekroppen er tilnærmet fullstendig dekket av fjær (fjærdrakt eller drakt av fjær), som består av døde, forhornede (keratin) epitelceller som vokser opp fra en fjærsekk (som har muskler slik at fjærene kan beveges). Det ytre fjærlaget kalles dekkfjær (konturfjær). Fjæra består av skaft, stråler og bistråler. Dekkfjærene dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor dunet dannes. Den nederste delen av dekkfjæra kalles fjærposen (calamus) og er hul og luftfylt. Den fester fjæra til fjærsekken. Ovenfor sitter skaftet (rachis), som er dekket av et hornlag og blir tynnere og tynnere ut mot tuppen. På hver side av skaftet går det ut fjærstråler (rami) som har bistråler (radii) med heftekroker (hamuli) på den ene siden. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Strutsefjær mangler heftekroker.

Flygefjær[rediger | rediger kilde]

Flygefjær hos fugler omfatter svingfjær (vingen) og halefjær (stjerten).

Svingfjærene, som er asymmetriske og kan foldes eller spilles ut som en vifte, består av håndsvingfjær og armsvingfjær. Håndsvingfjæra (typisk 9–12 fjær) sitter ytterst på vingen og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger. Disse fjæra bidrar til framdrift. Armsvingfjæra (typisk 10–15 fjær) sitter innenfor håndsvingfjæra og kommer fra underarmen. De gir bæreflate. Oppe på vingen finnes det skulderdekkfjær, som består av armedekkere og smådekkere.

Halefjærene er styrefjær som fungerer som ror. Hos hakkespetter brukes stjerten også ofte som sittestøtte.

Fjærtyper[rediger | rediger kilde]

  • Armdekkere er kraftige små konturfjær som dekker oversiden av fuglevingen og sikrer godt aerodynamikk
  • Armsvingfjær er svingfjær som sitter innenfor håndsvingfjæra, og kommer fra underarmen, og gir bæreflate
  • Børstefjær (bristelfjær) er en redusert form for trådfjær som er stive og kun har en bitte liten tust med bistråler nederst på fjærskaftet. Fjæra sitter typisk omkring øynene og nebbet (typisk på insektetere) på noen arter med fuger, der de fungerer som følsomme værhår
  • Dekkfjær (fellesbenevnelse) er alle fjær som visuelt dekker kroppen på fuglene
  • Dunfjær er varmeisolerende fjær som dekker kroppen hos nyfødte fugler og mangler eller har særlig kort skaft. Dunfjær har hakeløse bistråler som er spesielt myke
  • Etterfjær isolerer mot varmetap og utgjør den nederste dunete delen av dekkfjæra. Ikke alle arter har Etterfjær
  • Filoplumfjær er bitte små fjær med en tufse av myke bistråler ytterst. Fjærtypen er ikke knyttet til muskelbevegleser, men til nerveender som sender beskjed til hjernen om andre fjærs tilstand, for eksempel om svingfjæras aerodynamiske egenskaper, og utløser vedlikehold av fjærdrakten
  • Halefjær er fjær som sitter i stussen på fuglene, og som hos mange av artene også er styrefjær
  • Håndsvingfjær er svingfjær som sitter ytterst på vingen, og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger, og bidrar til framdrift
  • Konturfjær har stivt skaft og fast fane og danner et tett dekkende lag (en ytre kontur) omkring kroppen på fuglene, som sikrer gode aerodynamiske egenskaper. Konturfjæras nedre del har dun, men er ikke dunfjær. De fleste konturfjær er også dekkfjær
  • Pudderfjær finnes kun hos noen få ordener. Disse løser seg opp i et fint pulver i endene som fugler så dekker resten av fjørdrakten med ved hjelp av nebbet. Pudderet hjelper til med å holde drakten i form, og er et alternativ til fettet som utskilles fra gumpkjertelen hos de andre ordenene
  • Sekundærfjær (semiplumfjær) er en blanding av konturfjær og dunfjær som sitter under konturfjærene og gir isolasjon. Fjærtypen karakteriseres av at fjærskaftet er lengre enn hos dunfjær og lengre enn de lengste bistrålene
  • Skulderdekkfjær er dekkfjær som sitter oppå vingen og består av armedekkere og smådekkere
  • Smådekkere er små skulderdekkfjær som dekker fuglevingens overflate og sikrer god aerodynamikk
  • Styrefjær er stive halefjær sitter i stussen og bidrar til bedre manøvreringen under flukt. Hos spettefugler gir de dessuten støtte for kroppen i loddrett stilling, for eksempel når fuglen sitter på en trestamme
  • Svingfjær er lange, stive konturfjær som sitter på vingene og danner én sammenhengende aerodynamisk bæreflate. Det er to typer; armsvingfjær (sitter på armen, vingens innerste del) og håndsvingfjær (sitter på hånden, vingens ytre del)
  • Trådfjær har hårformet skaft og redusert fane og sitter omkring dekkfjærene, men hva de brukes til er uklart
  • Vingefjær er smalere enn kroppsfjærene på den ene siden av margen og mangler den dunete basisen

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kaj Kampp (2009). Fugle. I Den Store Danske. Gyldendal. Besøkt 2016-08-13
  2. ^ Barth, Edvard Kaurin & Åbro, Arnold. (2014, 31. januar). Fjær: zoologi. I Store norske leksikon. Hentet 13. august 2016 fra https://snl.no/fj%C3%A6r%2Fzoologi.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Fjærdrakt – ordbokoppføring
  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata