Svartbak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Svartbak
Svartbak i solnedgang  Foto: Robert Eliassen
Svartbak i solnedgang
Vitenskapelig(e)
navn
:
Larus marinus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: svartbak, havmåse
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Måkefugler
Underfamilie: Måker
Slekt: Larus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: ved kysten
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for svartbak

Svartbak (Larus marinus) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Svartbak (Larus marinus)
Svartbak-egg

Svartbaken har lengde på 70 cm og veier omtrent 1,2 til 2,2 kg, og er med det den største måsen. Både hann- og hunnfuglen er svært like. De voksne fuglene har gråsvart eller svart overside, mens resten av kroppen er hvit. Ungfugl har en mer brunspettet fjørdrakt. Av ringmerking er det observert at Svartbaken kan bli over 20 år.

Viktige fluktkjennetegn er de hvite vingespissene. I flukt virker de svarte vingene bredere og ikke så spisse.

I vinterdrakt har hode og hals brune strekflekker. Ungfuglene kan ligne på gråmåsen, men den hvite undersiden er mindre flekkete hos svartbaken. Den brunspraglete oversiden er mer kontrastrik.

Svartbaken kan forveksles med sildemåsen. Svartbaken er større og med grårosa bein. Sildemåsen er mindre, litt mindre enn gråmåsen, og beina er gule. Ungfugler er vanskelig å se forskjell på.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Svartbaken ruger langs det meste av Norskekysten. De ruger i spredte par eller i kolonier, og har et stort reir av strå, tang og mose. Svartbaken legger 3 til 5 egg i april til mai. Eggene er mye større enn et vanlig måseegg. De er lys gråbrune med svakt grønnaktig skjær og med mørkebrune og gråfiolette flekker.

Ungene er flyvedyktige etter 45 til 50 døgn, men de forlater reiret rett etter de kommer ut av egget. Svartbaken er voksen etter fire år. Stemmen er mørk og grov.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Svartbaken er ofte på tokt der han tar både egg og fugleunger. De eter og mindre sjødyr, smågnagere, åtsel og avfall. Mange overvintrer, andre reiser i august til Vest-Europa.

Som voksen har fuglen nokså få fiender, men ungene kan bli tatt av både rødrev og rovfugl.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Svartbaken finnes langs hele Norskekysten og noe mer sjeldent ved ferskvann i innlandet. Hekkebestanden i Norge er anslått til 53 000 par.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hekkebestand av sjøfulg, 2005 (Seapop)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]