Joer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Jofamilien)
Hopp til navigering Hopp til søk
Jofamilien
Polarjo, Stercorarius pomarinus
Polarjo, Stercorarius pomarinus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Stercorariidae
Gray, 1870
Stercorariinae,
Stercorarius
Brisson, 1760,
Catharacta
Norsk(e) navn: jofamilien[1],
joer
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Underorden: Måkefugler
Antall arter: 7
Habitat: marint, hekker på øyer
Utbredelse: hekker i arktisk områder på den nordlige halvkule
Arter:

Jofamilien eller joer (Stercorariidae) (av norr. gjóðr, lydord) er en familie med store måkefugler (Lari) i ordenen av vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Joene har kraftig nebb, med en krok ytterst, og lange, spisse vinger, som gjør dem til svært dyktige flygere med stor akrobatisk kapasitet. Av utsende minner artene om en blanding av måker (Laridae) og stormfugler (Procellariidae). Alle artene er livskraftige.[2]

Joene er opportunistiske predatoriske kleptoparasitter, som stjeler mat og egg fra andre sjøfugler, dreper og eter andres fugleunger og åtsler, spesielt døde fugler. I Norge hekker tyvjo og fjelljo relativt vanlig. Storjo er en sjelden hekkefugl her, mens polarjo sporadisk observeres langs kysten utenom hekkesesongen. Alle artene er trekkfugler, som hekker om våren og drar igjen utpå høstparten. Alle er imidlertid ikke langdistansetrekkere.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Jofamilien er trolig søstergruppen til alkefamilien (Alcidae).[2] HBW Alive deler familien inn i to slekter; Stercorarius og Catharacta.[3] En genetisk studie av Cohen et al. (1997) fant imidlertid ut at storjo og polarjo var søsterarter.[4] Dette har imidlertid Braun & Brumfield (1998) reist tvil om, i det de hevder at alle «skuer» isåfall må være søsterarter til polarjoen.[5][6] Derfor har de fleste siden valgt å behandle artene i samme slekt; Stercorarius, som for eksempel Birds of the World.[2] Hva som er riktig er det fortsatt ikke full konsensus om. En studie fra 2009 viser at artene tilhører i to slekter,[7] mens en studie fra 2008 viser at joene på den sørlige halvkule er svært nært beslektet med hverandre og tilhører samme slekt.[8]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Fjelljoens lange midtre halefjær kommer tydelig til uttrykk når fuglen flyr
I redet til storjoen har ett av to egg klekket, og avkommet er dunkledd

Fuglene i jofamiliene varierer i størrelse, fra fjelljoen med en kroppslenge på cirka 48–53 cm, vekt på cirka 280–310 g, og et vingespenn på cirka 105–117 cm, til sørhavsjoen med en kroppslengde på cirka 52–64 cm, ei vekt på cirka 1 200–2 100 g, og et vingespenn på cirka 126–160 cm.[2]

Joer har hovedsaklig brun eller gråbrun fjærdrakt, ispedd flekker med hvitt, lysebrunt, gult, grått og sort.[2] Tre av artene (polarjo, tyvjo og fjelljo) har forlengede midtre halefjær, og disse fuglene kalles i et samlebegrep for jagere (av ty. jäger, i betydningen jeger eller jager). Samlebegrepet for de fire andre artene er skuer (av norr. skúfr, i betydningen joer eller storjo, jfr. betydningen av Skúvoy,[9] en av de minste øyene på Færøyene). Begge begrepene er sjelden i bruk på norsk, men i engelsk tale og skriftspråk er de vanlige (som jaeger og skua) .

Joene forekommer i alle verdenshavene. I hekketiden foretrekker joene tundra eller åpen gressbevokst eller naken fjellgrunn på arktiske øyer. Det fleste hekker på den nordlige halvkule, men to arter hekker også på den sørlige halvkule.[2] Utenfor hekketiden tilbringer de fleste artene mesteparten av tiden på åpent hav, langt utenfor synet av land. De fleste overvintrer i arktiske strøk på den sørlige halvkule.[2]

Artene har en opportunistisk atferd og et variert kosthold, som i hovedsak består av andre dyr (spesielt fisk og fugl), enten de jakter selv, bedriver kleptoparasittisme eller eter av åtsler. I hekketiden eter noen arter mest fisk, mens andre jakter og eter mest lemen (Lemmus lemmus) og atter andre fugleegg og fugleunger etter andre arter. Utenfor hekketiden består imidlertid kosten av mest fisk, enten fuglene fanger den selv eller stjeler andres fangst.[2]

Joer er for det meste monogame, men de utøver bi-parental omsorg. Noen populasjoner av sørhavsjo (S. antarcticus) bedriver kooperativ polyandri, der én hunn hekker med flere (typisk to, men opp til seks har blitt observert) hanner. I sånne grupper er det bare et enkelt rede som pleies, og alle hannene som assosieres med hunnen, hjelper til med å forsvare, ruge og mate avkommet.[2]

Redene er som regel ikke annet enn ei grunn grop i bakken, der hunnen typisk legger 1–2 egg. Det varierer med arten om reirplassen er på fjellgrunn eller på tundra med begrenset vegetasjon (som små busker og gress). Eggene klekkes etter 24–32 dager og de dunkledde ungene holder seg ved redet, der de mates til de blir flygedyktige etter cirka 24–50 dager. Begge foreldrene bidrar til å gjøre klart redet, forsvare territoriet, ruge eggene og mate avkommet. Maten gulpes enten opp eller biter rives av, litt avhengig av hva som serveres. [2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Under følger to ulike inndelinger av joene. Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][10]

HBW Alive[3] Birds of the World[2]
Treliste
Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b c d e f g h i j k Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Skuas and Jaegers (Stercorariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sterco1.01
  3. ^ a b Furness, R.W. & Bonan, A. (2020). Skuas (Stercorariidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52248 on 8 April 2020).
  4. ^ Cohen, B.L., Baker, A.J., Blechschmidt, K., Dittmann, D.L., Furness, H.D., Gerwin, J.A., Helbig, A.J., De Korte, J., Marshall, H.D., Palma, R.L., Peter, H.-U., Ramli, R., Siebold, I., Willcox, M.S., Wilson, R.H. & Zink, R.M. (1997). Enigmatic phylogeny of skuas (Aves: Stercorariidae). Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 264(1379): 181–190.
  5. ^ Braun, M.J., and R.T. Brumfield (1998), Enigmatic phylogeny of skuas: an alternative hypothesis, Proc. Royal Soc. B 265, 995-999.
  6. ^ Carlos, C. J. 2016. How many genera of Stercorariidae are there? Revista Brasileira de Ornitologia 24(2):191-195.
  7. ^ Chu, P.C., Eisenschenk, S.K. & Zhu Shao-tong (2009) Skeletal morphology and the phylogeny of skuas (Aves: Charadriiformes, Stercorariidae). Zool. J. Linn. Soc. 157(3): 612–621.
  8. ^ Ritz, M.S., Millar, C., Miller, G.D., Phillips, R.A., Ryan, P.G., Sternkopf, V., Liebers-Helbig, D. & Peter, H.U. (2008) Phylogeography of the southern skua complex—rapid colonization of the Southern Hemisphere during a glacial period and reticulate evolution. Mol. Phylogenet. Evol. 49(1): 292–303.
  9. ^ Pihl, Roger. (2020, 19. februar). Skúvoy. I Store norske leksikon. Hentet 9. april 2020 fra https://snl.no/Sk%C3%BAvoy
  10. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]