Vanlig uer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vanlig uer
svart-hvitt tegning av uer
svart-hvitt tegning av uer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sebastes norvegicus
(Ascanius, 1772)
Norsk(e) navn: vanlig uer[1]
(rødfisk, auar, ur)
Hører til: Sebastinae,
uerfamilien,
Scorpaenoidei
Norsk rødliste for arter: [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: i havet ved kontinentalskråningen og mesopelagisk
Utbredelse: Nord-Atlanteren

Vanlig uer (Sebastes norvegicus) er en fiskeart i gruppen uerfamilien. Normalt kan ueren bli 100 cm lang med en vekt på opptil 15 kg.[3] Ueren kan bli opptil 60 år gammel[3] og blir først kjønnsmoden i 12–15-årsalderen.[4] Ut over å være en typisk dypvannsfisk, ved at den lever mellom fra rundt 100 til i overkant av 1000 meters dyp, anses den og for å være en utmerket matfisk.

Rognen til hunnen oppbevares til de klekkes, som med andre levendefødende fisker. 2010 ble ueren oppført på Norsk rødliste for arter hos den norske Artsdatabanken, der fiskens eksistens vurderes til å være sterkt truet.

Det vitenskapelige navnet Sebastes marinus (Linnaeus 1758) ble tidligere brukt om denne arten. Nå er det imidlertid vist at Linnés Perca marina er et synonym for Serranus scriba i Serranidae. Fra 1772 regnes det mer korrekte vitenskapelige navnet for uer som Sebastes norvegicus (Ascanius).[3][5]

I forbindelse med fiske og omsetning skilles det ofte ikke mellom denne arten og de andre uerfiskene som forekommer i norske farvann, blåkjeft, lusuer og snabeluer. Auar og ur er andre vanlig forekommende navn på fisken.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Vanlig uer finnes i nordøst-Atlanteren fra Kattegat nordover til Barentshavet og Spitsbergen, og vestover til Island og Grønland, og den forekommer også i nordvest-Atlanteren fra Grønland til New Jersey. Arten finnes langs kontinentalskråningen mellom 100-500 m dyp, og også spredt mesopelagisk i Norskehavet.

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

I 2010 ble generasjonslengde for vanlig uer beregnet til 18 år på basis av gjennomsnittsalder i gytebestanden. Noen gode rekrutteringer i 2000-årene har senket gjennomsnittsalderen i gytebestanden, d.e. generasjonslengden, til gjennomsnittlig 17 år for de fem siste årene (15 år i 2019). Den analytiske bestandsvurderingen til ICES kan strekkes tilbake til 1986 (ICES 2020), dvs. 34 år av en tre-generasjonslengde på rundt 51-54 år. Lenger tilbake har man bare en biomassemodell å støtte seg på, med bl.a. antagelse om ingen variasjon i rekrutteringen. For å få frem en overordnet trend i tidsserien kan man beregne en lineær utvikling fra 1986 til 1990 og frem til 2019. Denne viser en nedgang i gytebestanden på ca. 60 %. Dersom man ved hjelp av biomassemodellen går tilbake til før 1970 (3 generasjoner) får man en lineær nedgang på 80 %.

En vid og for fiske utilgjengelig utbredelse, samt en beregnet kjønnsmoden bestand på 25.000-30.000 tonn gjør imidlertid fremtidig risiko for utdøing mindre enn den historiske bestandsutviklingen tilsier. Bestanden har hatt sviktende rekruttering siden tidlig på 1990-tallet, med noen få gode årsklasser innimellom i 2000-årene. ICES vurderer bestanden til å ha redusert reproduksjonsevne.

Toktresultat og fangstrater fra trålfisket viser en forsiktig bedret forekomst. Antall moden fisk har stabilisert seg i de siste årene mens umoden bestand øker. Økningen viser seg ikke ennå i totalbiomassen fordi biomasse av rekrutter er mindre enn fisket biomasse, som består hovedsakelig av eldre og større fisk. Det er en viss risiko for at noe av den registrerte yngelen kan tilhøre den større snabeluerbestanden siden artene har lignende utseende på yngelstadiet. Bestanden må derfor fortsatt anses som svak og denne situasjonen ventes å vedvare i mange år.

For å gjenoppbygge bestanden er det ikke tillat med direkte fiske etter uer, bortsett fra fiskeri med juksa (håndsnøre) fra båt under 15 m lengde i månedene juni, juli og august i områder nord for 62°N. Dette unntaket gjelder både yrkes- og fritidsfisket. Sør for 62°N er uerfiske per i dag (2021) ikke regulert. De fleste vanlig uer som blir fisket nå er bifangst, og i denne sammenhengen er økt kvote for snabeluer en viss risiko. Ekstra «uerstasjoner» på eksisterende tokt og innsamling av genetikkprøver fra referanseflåte gjør at man kan følge bestandsutviklingen med større nøyaktighet. Det arbeides også med å kartlegge kystnære yngleområder. Forvaltningstiltakene er lovende, men de trenges å fortsettes nå som man ser tegn til positiv utvikling.

Vanlig uer vurderes fortsatt i 2021 som sterkt truet (EN) basert på en 60-80 % reduksjon i biomasse i løpet av de tre siste generasjonene. Bestandsberegningene tilbake til 1990 er kvalitetssikret og å foretrekke fremfor en langtids-biomassemodell med flere antagelser. Det er signaler på at nedgangen har opphørt, men tidsserien er for kort for å ta det som pålitelige indikasjoner.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 3. august 2020. Besøkt 3. august 2020. 
  2. ^ a b «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 16. februar 2022. 
  3. ^ a b c (en) Sebastes norvegicus (Ascanius, 1772) Golden redfish - FishBase
  4. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7864260
  5. ^ W.N. Eschmeyer (red.) (2013). «Catalog of Fishes, elektronisk utgave». California Academy of Sciences. Besøkt 17. februar 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pethon, Per (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7. 
  • Moen, Frank Emil (2003). Dyreliv i havet - Nordeuropeisk marin fauna (3 utg.). Kristiansund: KOM Forlag. ISBN 82-90823-54-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Øynene på denne ueren buler ut på grunn av trykkendringen da den ble tatt opp fra dypet.