Nebb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hyasintaraen har et enormt krummet nebb, som den hovedsakelig bruker til åpne frø og nøtter fra lokale palmearter med
Andeskondorens nebb er tilpasset det å rive opp åtseler og ekstrahere muskler og lignende fra døde skrotter
Nordbrunkivien nebb er langt og tynt og har pusteåpningene ytterst, siden luktesansen er viktig for denne arten når den leter etter sandlopper og annen mat om natten

Nebb (av lat. rostrum) er et utvendig anatomisk organ som erstatter et tradisjonelt spiseapparatus (typisk munnåpning og tenner, men ofte også nesen eller snuten) hos noen dyr). Nebbet er derfor en del av fordøyelsessystemet. Mange arter bruker dessuten nebbet til å stelle og vedlikeholde seg med. Nebbet som sådan består av to halvdeler; overnebbet og undernebbet. Begge halvdeler består av en ultralett benstruktur, som er dekket av et tynt lag av keratinisert overhud (epidermis), kjent som rhamphotheca. De fleste arter har også to pusteåpninger (nares) på overnebbet, som leder til åndedrettssystemet.

Anatomi hos fugl[rediger | rediger kilde]

Den beinete kjernen i nebbet består av en svært lett, men ultra sterk struktur, her vist av tårnugle

Nebb er en hornstruktur som vokser ut fra kraniet på dyr (ikke blekkspruter og andre bløtdyr med nebb), der normalt munnåpningen (og nesen/snuten) normalt sitter, og består av de delene av kraniet og kjevene som er dekket, og delvis erstattet, av et tykt lag med hornstoff (keratin). Den anatomiske strukturen på nebb varierer, men hos fugler flest er det en struktur som kan minne om strukturen i ei bikake. Nebbet er derfor ofte svært lett, men allikevel meget sterkt. At nebbet er lett er viktig for fuglenes evne til å fly, gitt den reduserte samlede massen dette medfører.

Rhamphotheca[rediger | rediger kilde]

Nebbet hos fugler er utvendig dekket av et keratinrikt tynt og hardt hornlignende lag som kalles rhamphotheca. Dette deles videre inn som rhinotheca på overnebbet og gnathotheca på undernebbet. Dette ytre laget dannes i det malpighiske sjiktet i fuglenes overhud (epidermis) og vokser ut fra plater ved basen av hver nebbhalvdel. Det finnes et vaskulært lag mellom rhamphotheca og de dypere hudlagene, som er direkte forbundet med beinhinnen i nebbet. Rhamphotheca vokser kontinuerlig hos de fleste fugler, og hos visse arter varierer fargen på nebbet til ulike årstider.[1] Hos enkelte arter skiftes deler av rhamphotheca ut hvert år etter hekkesesongen, som for eksempel hos lundene (Fratercula).[2]

De fleste nålevende fugler har sømløs rhamphotheca, men noen få har sammensatte rhamphotheca som består av flere lameller som separeres av mykere keratinrike skårer/furer. Studier indikerer også, at dette var slik den primitive rhamphotheca opprinnelig var konstruert.[3]

Tomium[rediger | rediger kilde]

Tomialtann (2) hos falker

Ekte tenner er bare påvist hos fossiler etter noen få nålevende fugler og ellers hos utdødde arter. Nebbets skjærende flater kalles tomium, altså de motgående kantene på over- og undernebbet. Hos de fleste fugler er disse kanten avrundet eller hvasse, men hos visse grupper og arter har skjærekantene blitt modifisert til spesielle oppgaver, som å gi fuglene bedre grep til å håndtere føden. Noen fugler har fått en sagtakket tannlignende struktur (lameller) av hornstoff på skjærekantene. Frøetende fugler har for eksempel spisse takker på tomium, slik at det blir enklere å håndtere og å åpne ytterskallet på harde frø, nøtter og lignende.[4] De fleste falker har imidlertid en hvass egg like på innsiden av den krumme ytre delen av nebbet (ofte kalt ei tomialtann), der de to halvdelene møtes. Også varslere har en lignende struktur på nebbet.

Culmen[rediger | rediger kilde]

Culmen er identisk med overnebbets overside, altså den dorsale ryggen på nebbet. Culmen starter der overnebbet møter pannen (som regel der fjærveksten starter) på fuglen. Hvor lang culmen er, er en av de vanligste biometriske data som blir notert under ringmerking av fugl, og det er spesielt nyttig under ernæringsfysiologiske studier av ulike arter. Form og farge på culmen er dessuten nytting når fugler skal identifiseres i feltet. Det er for eksempel forskjeller i formen på culmen mellom store og små korsnebber (Loxia). Et annet eksempel er ungfugler av arten islom (Gavia immer), som har helmørk culmen, mens den hos voksne individer er mer lik culmen hos gulnebblom (G. adamsii) og blir lysere mot nebbspissen.

Gonys[rediger | rediger kilde]

Gonys er den ventrale ryggen på undernebbets underside. Den strekker seg fra spissen av undernebbet til det punktet (rami) der underkjevens to distinkte plater forgrener seg. Gonys må ikke forveksles med gonysvinklen (også kalt nebbvinklen), som er den vinklen som dannes ved gonysens proximale avslutning. Hos enkelte måker (Larinae) ekspanderer platene noe ved rami, noe som gir visuell utbuktning. Størrelsen og formen på gonysvinklen kan være anvendbar for å identifisere visse arter av måker, som ellers kan være svært like. Mange voksne måker har en rød- eller oransjeaktig flekk omkring eller i forbindelse med gonysvinklen, som utløser tiggeatferd hos avkommet. Ungene hakker på på flekken, for å stimulere foreldrene til å gulpe opp innholdet i kråsen.

Nebbets funksjon[rediger | rediger kilde]

Hakkespetterer har nebb tilpasset hakking i bark og trevirke. Det er rett og spisst
Nebbneglen hos skjæregås kommer til uttrykk ytterst på nebbet og minner om en liten klo. Den fungerer som griperedskap

Nebbet kan ha mange funksjoner, men det er først og fremst et eteredskap. Hos fugler og skilpadder inngår også nebbet som en del av pusteorganet, men det er også et gripeorgan og et hakke- og kutteredskap. Hos nebbdyret er nebbet også et viktig følelse- og orienteringsapparatus, mens hos blekkspruter og andre bløtdyr er det mer et rent ete- og knuseredskap.

Nebbet har hatt en evolusjonær utvikling tilpasset artens økologiske behov, og har derfor antatt mange ulike former. Hos fugler kan nebb være spinkle, kraftige, lange, korte, tynne, brede, flate, høye, dype, koniske, nedoverkrummet, oppoverkrummet, vinklet eller rette. Noen nebb kan ha sag-lignende takker langs kantene, mens andre er slette og glatte. Noen nebb (typisk for mange andefugler) kan ha nebbnegl ytterst på overnebbet (culmen). Den ender i en liten krok og gjør nebbet mer effektivt til å grav i bunnsedimenter og lignende. Det gir også ekstra gripeevne, for elsempel når fuglene skal fange fisk eller frosk eller lignende. Noen fugler kan ha lameller (typisk for flamingoer) i munnen som erstatter de tradisjonelle tennene og har samme funksjon som hvalbardene, til å filtrere ut næringsstoffer i vann.

Mange rovfuglene har utviklet kraftige, skarpe nebb som kan rive og kutte gjennom kjøtt, mens kolibrier har nebb tilpasset funksjonen med å hente ut nektar fra mange ulike blomster. Hakkespetter har middels lange, rette og spisse nebb tilpasset det å hakke seg gjennom bark og trevirke for å finne mat, mens papegøyefugler har korte krumme og meget kraftige nebb tilpasset det å knuse nøtter og frukt. Ender har flate, ofte brede nebb med hornplater/lameller som gjør at de kan holde igjen planter mens de siler ut vannet (hos fiskender har lamellene antatt en tannlignende strukturer som holder fast fisken).

Nebb i norske uttrykk[rediger | rediger kilde]

At nebb kan være effektive våpen, ser vi i uttrykket «forsvare seg med nebb og klør». Nebb brukt på en annen måte, til å uttrykke seg, gjerne på uforskammet vis, finner vi i uttrykket «nebbete».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bonser RH; Mark S Witter (1993). Indentation hardness of the bill keratin of the European Starling. The Condor 95:736–738. doi:10.2307/1369622
  2. ^ Pitocchelli, Jay; John F. Piatt; Harry R. Carter (2003). ”Variation in plumage, molt, and morphology of the Whiskered Auklet (Aethia pygmaea) in Alaska”. Journal of Field Ornithology 74 (1): sid. 90–98. doi:10.1648/0273-8570-74.1.90
  3. ^ Hieronymus, Tobin L.; Witmer, Lawrence M. (2010). ”Homology and Evolution of Avian Compound Rhamphothecae”. The Auk 127(3):590–604. doi:10.1525/auk.2010.09122
  4. ^ Klasing, Kirk C. (1999). ”Avian gastrointestinal anatomy and physiology”. Seminars in Avian and Exotic Pet Medicine 8 (2): sid. 42–50. doi:0.1016/S1055-937X(99)80036-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]