Fjær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nærbilde av en enslig konturfjær
Håndsvingfjær av tårnseiler

Fjær, fuglefjær eller fjør er en epidermisk horndannelse av keratin (et protein) som dekker kroppen hos fugler. Fuglefjær er således ingen levende struktur, men dødt materiale av hornstoff – som menneskehår eller menneskenegler. Fjæra gir (de fleste) artene aerodynamiske egenskaper, som er essensielt for å kunne fly. De danner også et naturlig skjold som beskytter individene mot vær og vind. Fjær er dessuten et særtrekk som bare eksisterer hos fugler.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Fuglefjær oppstod evolusjonært sett fra hudskjell, og satte etter hvert fuglene i stand til å fly.Det er imidlertid ikke funnet overgangsformer mellom hudskjell og fjær. Rester av skjellene er imidlertid fortsatt visuelle på fuglenes undre ekstremiteter.[1]

De aller eldste fjær man kjenner til, stammer fra en basal gruppe «fugler» (Sauriurae, Archaeopteryx) som levde i sen jura, altså for cirka 145–196 millioner år siden, men vitenskapen mener at fjær må ha oppstått mye tidligere. Det baserer de i det faktum at Archaeopteryx hadde fjær som var like avanserte som de dagens fugler har.[2] Nå har imidlertid Xu et al. (2011) reist tvil om hvorvidt Archaeopteryx var fugl eller reptil og plassert slekten i Deinonychosauria (som var reptiler).[3]

Fjærdrakten bestod opprinnelig bare av dun, og funksjonen antas å ha vært varmeisolering. En annen hypotese er at fjærdrakten har hatt en tiltrekkende funksjon mellom kjønnene (seksuell seleksjon). Etter at fjærene oppsto, fikk de gradvis en ny funksjon, nemlig evnen til å fly.

Fjær er essensielle for fuglenes flygedyktighet. Noen har foreslått (hypotese) at fuglenes forfedre i første omgang baserte sin glideflukt på hudmembraner av typen vi blant annet ser hos dagens flygeekorn (Pteromys), men at fjærene over tid erstattet hudfolden, etter hvert som de ble modifisert.[2] Skal man dømme ut i fra fossiler som nylig et oppdaget, så hadde fjærene på baklemmene til fuglenes forfedre samme funksjon som dem på forlemmene, men til slutt fantes de bare på forlemmene og til en viss grad på den (den gang) lange halen. I ettertid er fjærene videreutviklet til å utføre nye oppgaver, som ikke er direkte relatert til flygingen. For eksempel er brystfjærene hos noen fugler vannabsorberende, så de er i stand til å frakte vann over lange avstander til tørste kyllinger. Og blant mange hanner har de utviklet seg i ekstrem grad for å tiltrekke det motsatte kjønn, særlig er dette synlig hos påfugler.

Det er også funnet dinosaurfossiler som tolkes som fjærkledde. Men disse dinosaurene stod slektskapsmessig temmelig nært fuglene. Det er altså lite trolig at fjær har oppstått to ganger konvergent (uavhengig av hverandre). Tvert imot kan funnene tyde på at fjærene ble utviklet tidligere enn antatt, i og med at de må ha vært til stedet i den siste felles stamarten for disse dinosaurene og fuglene.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Oppbygning:
1. fjærblad m/heftekroker (hamuli)
2. fjærskaft (rachis)
3. fjærstråle (rami)
4. etterfjær (dun)
5. fjærpose (calamus)

Fjær dannes i fjærsekker og vokser fram fra ørsmå vortelignende topper i huden, kalt papiller. Når fugler myter vokser nye fjær ut av de samme papillene. Dekkfjærene danner et tett dekkende lag omkring kroppen.

Ei fjær består av et fjærskaft (rachis), fjærstråler (rami) og bistråler (radii). En opptelling av svingfjærer hos traner har vist at hver side av ei fjær har rundt 650 fjær­stråler, og at hver av disse har cirka 600 par bistråler. En eneste tranefjær består altså av omkring 1,5 millioner bistråler.[4]

Dekkfjær dannes i områder kalt fjærbed (pterylae), med mellomliggende ganger (apteria) hvor dunet dannes. Den nederste delen av dekkfjæra kalles fjærpose (calamus) og er hul og luftfylt. Den fester fjæra til fjærsekken. Ovenfor sitter fjærskaftet, som er dekket av et hornlag (av keratin) og blir tynnere og tynnere ut mot tuppen. Fjærstrålene går ut fra hver side av fjærskaftet går og har bistråler med mikroskopiske heftekroker (hamuli) på den ene siden. To rekker med fjærstråler danner to fjærfaner (vexillum). Noen arter mangler bistråler med heftekroker og kan derfor heller ikke fly, siden fjærfaner ikke kan dannes. Dette gjelder for eksempel strutsefugler.

Fjærtyper[rediger | rediger kilde]

  • Armdekkere er kraftige små konturfjær som dekker oversiden av fuglevingen og sikrer godt aerodynamikk
  • Armsvingfjær er svingfjær som sitter innenfor håndsvingfjæra, og kommer fra underarmen, og gir bæreflate
  • Børstefjær (bristelfjær) er en redusert form for trådfjær som er stive og kun har en bitte liten tust med bistråler nederst på fjærskaftet. Fjæra sitter typisk omkring øynene og nebbet (typisk på insektetere) på noen arter med fuger, der de fungerer som følsomme værhår
  • Dekkfjær (fellesbenevnelse) er alle fjær som visuelt dekker kroppen på fuglene
  • Dunfjær er varmeisolerende fjær som dekker kroppen hos nyfødte fugler og mangler eller har særlig kort skaft. Dunfjær har hakeløse bistråler som er spesielt myke
  • Etterfjær isolerer mot varmetap og utgjør den nederste dunete delen av dekkfjæra. Ikke alle arter har Etterfjær
  • Filoplumfjær er bitte små fjær med en tufse av myke bistråler ytterst. Fjærtypen er ikke knyttet til muskelbevegleser, men til nerveender som sender beskjed til hjernen om andre fjærs tilstand, for eksempel om svingfjæras aerodynamiske egenskaper, og utløser vedlikehold av fjærdrakten
  • Halefjær er fjær som sitter i stussen på fuglene, og som hos mange av artene også er styrefjær
  • Håndsvingfjær er svingfjær som sitter ytterst på vingen, og er fast i hånden og festet til 2. og 3. finger, og bidrar til framdrift
  • Konturfjær har stivt skaft og fast fane og danner et tett dekkende lag (en ytre kontur) omkring kroppen på fuglene, som sikrer gode aerodynamiske egenskaper. Konturfjæras nedre del har dun, men er ikke dunfjær. De fleste konturfjær er også dekkfjær
  • Pudderfjær finnes kun hos noen få ordener. Disse løser seg opp i et fint pulver i endene som fugler så dekker resten av fjørdrakten med ved hjelp av nebbet. Pudderet hjelper til med å holde drakten i form, og er et alternativ til fettet som utskilles fra gumpkjertelen hos de andre ordenene
  • Sekundærfjær (semiplumfjær) er en blanding av konturfjær og dunfjær som sitter under konturfjærene og gir isolasjon. Fjærtypen karakteriseres av at fjærskaftet er lengre enn hos dunfjær og lengre enn de lengste bistrålene
  • Skulderdekkfjær er dekkfjær som sitter oppå vingen og består av armedekkere og smådekkere
  • Smådekkere er små skulderdekkfjær som dekker fuglevingens overflate og sikrer god aerodynamikk
  • Styrefjær er stive halefjær sitter i stussen og bidrar til bedre manøvreringen under flukt. Hos spettefugler gir de dessuten støtte for kroppen i loddrett stilling, for eksempel når fuglen sitter på en trestamme
  • Svingfjær er lange, stive konturfjær som sitter på vingene og danner én sammenhengende aerodynamisk bæreflate. Det er to typer; armsvingfjær (sitter på armen, vingens innerste del) og håndsvingfjær (sitter på hånden, vingens ytre del)
  • Trådfjær har hårformet skaft og redusert fane og sitter omkring dekkfjærene, men hva de brukes til er uklart
  • Vingefjær er smalere enn kroppsfjærene på den ene siden av margen og mangler den dunete basisen

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Barth, Edvard Kaurin & Åbro, Arnold. (2014, 31. januar). Fjær: zoologi. Store norske leksikon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foster & Smith (2016), Bird Feather Types, Anatomy, Growth, Color, and Molting. Veterinary & Aquatic Services Department, Drs. Foster & Smith. Besøkt 2016-08-14
  2. ^ a b Larry D. Martin, Stephan A. Czerkas (August 2000). The Fossil Record of Feather Evolution in the Mesozoic. American Zoologist 40(4): 687-694. doi: 10.1093/icb/40.4.687
  3. ^ X. Xu, H. You, & F. Han, An Archaeopteryx-like theropod from China and the origin of Avialae, Nature 475, 465-470 (28 July 2011)
  4. ^ Illustrert Vitenskap (29. august 2013), Hvordan vokser fuglefjær? Ill. Vit. Besøkt 2016-08-14

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]