Vandrefalk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Vandrefalk
Vandrefalk, Falco peregrinus
Vandrefalk, Falco peregrinus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Falco peregrinus
Tunstall, 1771
Rhynchodon peregrinus
Norsk(e) navn: vandrefalk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Rovfugler
Familie: Falkefamilien
Slekt: Falco
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: ekstremt variert
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for vandrefalk
kosmopolitisk, unntatt Antarktis, ekstreme ørkenområder og tropisk regnskog

Vandrefalk (Falco peregrinus) er en rovfugl i falkefamilien (Falconidae). Arten regnes som verdens mest utbredte rovfuglart og finnes i alle typer habitat, fra fjell til hav og fra tropisk til arktisk klima. Den eksisterer i kraft av sine 19 anerkjente underarter.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Vandrefalk

Vandrefalken ble tidligere regnet til sin egen slekt, Rhynchodon, men genetiske data indikerer svært nære slektsbånd med præriefalk (F. mexicanus)[1] og svalefalk (F. fasciinucha)[2] Arten er derfor plassert i samme slekt, Falco. Artens kosmopolitiske utbredelse har ført til at omkring 75 underarter har blitt beskrevet, hvorav mange på svært sviktende grunnlag. Majoriteten av disse blir ikke lenger akseptert, men arten står allikevel tilbake med hele 19 underarter som aksepteres.[3]

Bevaringsstatus[rediger | rediger kilde]

Arten er ifølge IUCNs rødliste livskraftig, også nasjonalt i Norge. Den står imidlertid oppført på CITES liste I, som omhandler verdens meste truede arter og handel i praksis er forbudt.[3] Statsministerens kontor meldte imidlertid 23. september 2016, at «Verdens land diskuterer handel med truede arter», og at det på neste møte (CITES CoP 17 24. september til 5. oktober 2016, i Sør-Afrika) vil bli diskutert om det bør bli enklere «å drive internasjonal handel med for eksempel stumpneshorn og den norske vandrefalken, men vanskeligere å handle med afrikansk løve og elefant[4]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

De ulike underartene er varierende mørk grå i utfargingen på oversiden av fjærdrakten, men bortsett fra ssp. peregrinator er alle spraglet hvite eller lys gråhvite fra strupen og framsiden av halsen, nedover på brystet og i buken og mot haleroten. Ssp. peregrinator blir lysebrun på brystet og i buken mot haleroten. Blant det som visuelt skiller mest mellom underartene er den mørke hodehetten. Arten har naken gul øyering. Ekstremitetene er gule og føttene har kraftige tær med sorte klør. Vandrefalken har svartgrå rygg mens undersiden er lys og spettet med mørk grå farge. Nebbet er relativt krummet, kort og kraftig og er mørkegrått med gul nebbrot. Fuglens iris er svartbrun, mens føttene er gule hos voksne individer og blågrå hos yngre individer.

Vandrefalken blir omkring 35–51 cm lang og har et vingespenn på cirka 79–114 cm, avhengig av underart og kjønn. Som hos alle rovfugler blir hunnen større enn hannen. Hannene veiker cirka 425–1 060 g, mens hunnen veier omkring 595–1 600 g. I snitt blir hunnene 12–20 prosent større og 40–70 prosent tyngre enn hannene.[3]

Utbredelse, habitat og inndeling[rediger | rediger kilde]

Vandrefalken har en kosmopolitisk utbredelse, med unntak av i Antarktis og i de mest ekstreme ørkenområdene i verden. Fuglene er normalt heller ikke å finne i tett tropisk regnskog. Den habiterer imidlertid i nesten alle andre typer habitat. Vandrefalken har størst tetthet i kyststrøkene i Norge, men den finnes også (mer spredt) i innlandet.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til White et al. (2016).[3]

Hekkeområdene[rediger | rediger kilde]

Vandrefalkens hekkeområder varierer med utbredelsen. I Norge hekker nominatformen (F. p. peregrinus) langs kysten, fra sør i Østfold, rundt Oslofjordområdet og videre rundt kysten av Sørlandet og Vestlandet og videre nordover til Finnmarkskysten. I det ekstreme nord hekker også såvidt underarten F. p. calidus.

Verdenskart, grønn er utbredelse, E utdødd
Hekkeområder for ulike underarter

Atferd[rediger | rediger kilde]

Vandrefalken har svært godt utviklet syn, som den utnytter når den jakter. Fuglene flyr høyt eller siter høyt og speider etter byttedyr. Når den oppdager et bytte innleder den siste akt i angrepet med et stup, der toppfarten kan nå opp i mer enn 350 km/t. I en video fra National Geographic blir farten målt til hele 389 km/t (242 mph).[5] Den blir derfor av noen regnet som klodens raskeste dyr. Andre fugler fanges ofte under flukt. Jakten foregår helst om dagen, men det er også registrert (i urbane strøk) at vandrefalken kan jakte om natten. I hekketiden er det observert at hanner har suksess i cirka 20 prosent av tilfellene når den jakter.[3]

Vandrefalken eter i hovedsak andre fugler som den fanger i luften eller på bakken, av og til også på grunner i vann. Av og til fanger og eter den også mindre pattedyr, inkludert flaggermus, mus, rotter, vånd, kaniner og lignende. Arten fanger og eter dessuten insekter og reptiler og av og til også fisk. På den nordlige halvkule er det kjent at arten jakter på mer enn 300 ulike arter. I hovedsak jakter hunner på større bytter (fugler på typisk 10–2 000 g) enn hanner (fugler på typisk 20–300 g).[3] En vandrefalk av ukjent kjønn ble observert da den drepte ei (hunnkjønn) kanadagås (Branta canadensis) på cirka 2 000 g.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nittinger, F., Haring, E., Pinsker, W., Wink, M. & Gamauf, A. (2005). Out of Africa? Phylogenetic relationships between Falco biarmicus and the other hierofalcons (Aves: Falconidae). Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research 43(4): 321–331.
  2. ^ White, C. M., Sonsthagen, S. A., Sage, G. K., Anderson, C. & Talbot, S. L. (2013). Genetic relationships among some subspecies of the Peregrine Falcon (Falco peregrinus L.), inferred from mitochondrial DNA control-region sequences. Auk 130(1): 78−87
  3. ^ a b c d e f White, C.M., Christie, D.A., de Juana, E. & Marks, J.S. (2016). Peregrine Falcon (Falco peregrinus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  4. ^ Statsministerens kontor (2016-09-23). Verdens land diskuterer handel med truede arter. Regjeringen.no. Besøkt 2016-03-24
  5. ^ Tom Harpole (mars 2005). «Falling with the Falcon» (engelsk). Air Space Magazine. s. 4. Besøkt 10. mars 2013. 
  6. ^ Stabins, H.C. (1995). Peregrine Falcon predation on an Aleutian Canada Goose. Journal of Raptor Research 29(1): 36.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]