Overfiske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Cirka 360 t. jurel (Trachurus murphyi) hentes ut av denne nota. Arten beskattes årlig med cirka 1,4–5 millioner tonn.
Kollapsen i den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland i 1992.

Overfiske er fjerning av et fiske- eller krepseslag (en bestand) fra en vannmasse med en hastighet som overstiger artens reproduserende kapasitet, noe som resulterer i at arten blir gradvis mer underrepresentert i et område. Om overfisket fortsetter kan den aktuelle arten bli helt eller delvis utryddet i det aktuelle området, som gjerne karakteriseres som en kollaps i en bestemt fiske- eller krepsebestand, som torskebestanden, sildebestanden eller hummerbestanden. Overfiske kan derfor hevdes å være det motsatte av bærekraftig fiske.

Når altfor mange fisk fanges, og det ikke finnes nok voksne individer til å formere seg og opprettholde en sunn bestand, er bestanden overfisket. På begynnelsen av 1990-tallet var følgene av overfiske en stadig større bekymring, og det kulminerte i en ødeleggende kollaps i den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland i 1992.[1] Den kanadiske torskebestanden overlevde biologisk, men den sank til et så lavt nivå at den ikke lenger kunne utnyttes kommersielt.[1] Bare få år tidligere fantes det ikke et eneste tegn på at bestanden var i fare.[1] Andre eksempler er det industrialiserte fisket etter de tre artene artene ansjoveta (Engraulis ringens), sardin (Sardinops sagax) og jurel (Trachurus murphyi) på den sørlige halvkule.[2] Varierende klimatiske forhold og høy fiskeriaktivitet har til tider ført til kollaps i bestandene, og selv om de største fiskerinasjonene Peru og Chile har innført restriksjoner i fisket, ligger det konsekvent i grenselandet mellom full utnyttelse og overfiske.[2] En økning i uttaket vil derfor ikke være bærekraftig.[2]

Overfiske både kan og vil få negative følger for arter som livnærer seg på den eller de aktuelle arten(e) som overfiskes. Et eksempel er den kraftige nedgangen i sjøfuglbestandene øst i Nordatlanteren. I 2021 konkluderte SEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[3] Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følge klimaendringer og overfiske antas å være hovedårsakene.[4][5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Yngve Vogt (2012) Advarer norske myndigheter: Torsken kan bli utryddet. Forskningsmagasinet Apollon, UiO, 1. feb. 2012
  2. ^ a b c Bellona (2007) Sør-Amerika – Fiske etter fôrressurser. Bellona, 25. March, 2007. Besøkt 2021-06-29.
  3. ^ Tycho Anker-Nilssen, Jan Ove Bustnes, Signe Christensen-Dalsgaard, Nina Dehnhard, Sébastien Descamps, Kjell Einar Erikstad, Geir Wing Gabrielsen, Sveinn Are Hanssen, Malin Kjellstadli Johansen, Magdalene Langset, Erlend Lorentzen, Børge Moe, Tone Kristin Reiertsen, Hallvard Strøm, Geir Helge Systad (2020) Sjøfugl i Norge 2020. SEAPOP, 2020. ISSN 1893-8752
  4. ^ Saraux, C., Sydeman, W. J., Piatt, J. F., Anker‐Nilssen, T., Hentati‐Sundberg, J., Bertrand, S., ... & Crawford, R. J. (2020). Seabird‐induced natural mortality of forage fish varies with fish abundance: Evidence from five ecosystems. Fish and Fisheries 2021 22(2) 262-279. https://doi.org/10.1111/faf.12517
  5. ^ Fayet, A. L., Clucas, G. V., Anker‐Nilssen, T., Syposz, M., & Hansen, E. S. (2021). Local prey shortages drive foraging costs and breeding success in a declining seabird, the Atlantic puffin. Journal of Animal Ecology, 90(5), 1152-1164. https://doi.org/10.1111/1365-2656.13442

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]