Måker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Måker
Gråmåke (Larus argentatus)
Gråmåke (Larus argentatus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Larinae
Rafinesque, 1815
Norsk(e) navn: måker,
måser
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Måkefamilien
Antall arter: 52
Habitat: kystbundne og pelagisk
Utbredelse: kosmopolitisk
Delgrupper:

Måker eller måser (Larinae) er en underfamilie som består av relativt små til ganske store kystbundne- og pelagisk overflatebeitende sjøfugler. Dette er fugler som typisk har lange vinger, kraftige nebb, føtter med svømmehud mellom tærne, og en generelt avrundet stjert. Fjærdrakten har typisk hvit underside og blekgrå til sort overside og vinger. Noen arter får mørk «hette» på hodet i hekketiden.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Frem til cirka 2005–2007 ble de fleste måker plassert i slekten Larus, men den viste seg å være polyfyletisk.[1][2] Det førte til at noen foreslo å flytte mange av artene til andre slekter,[2] blant annet Ichthyaetus, Chroicocephalus, Leucophaeus og Hydrocoloeus. Dette støttes stort sett i inndelingen til Taxonomy in Flux.[3] En nyere studie, med et langt større antall analyserte prøver, konkluderte imidlertid med, at det kun var nødvendig å flytte to arter (saundersi og minutus) for at Larus skulle være monofyletisk.[4] Den inndelingen støttes av HBW Alive.[5] (Se inndeling for begge vesjoner.)

Flere arter er omdiskutert med hensyn til den systematiske plasseringen. Noen velger å plassere disse i alternative slekter (som forklart over). Mange arter er også omdiskuterte med hensyn til sin status som en selvstendig art, og noen med hensyn til inndelingen i underarter. Mange antar dessuten, at flere av underartene kan være selvstendige arter. Dessuten er hybridisering utbredt, både mellom artene og innad i arten. Mer forskning er derfor nødvendig før det kan konkluderes nærmere i måkefamilien.[5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

I størrelse varierer måkene mellom 88 g (dvergmåke) og 2 272 g kroppsmasse (svartbak), som begge også finnes i Norge. Nebbet er kraftig og har en liten krok ytterst. Vingene er lange og smale i forhold til kroppen, noe som gjør disse fuglene til svært gode flygere med stor svevekapasitet. Føttene har svømmehud mellom de tre fremste tærne og fuglene er naturlig nok ypperlige svømmere. Måker legger vanligvis omkring tre egg (1–4 egg anses som normalt).

Måkene har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse. Det er overflatebeitende svømmefugler, og artene kan være både pelagiske (noen få arter) og kystbundne (flertallet). Noen foretrekker også ferskvannsansamlinger (innsjøer og elver) i innlandet.

Måker er opportunistiske altetere (omnivorer) og ofte svært tilpasningsdyktige. Artenes naturlige habitat knytter dem tett til havet, der de typisk lever av sjødyr, som fisk og fiskeavfall (gjerne knyttet til fiskebåter, fiskemottak eller havbruk), ulike skalldyr og bløtdyr med mer. Artene regnes også som notoriske eggtyver, som stjeler andre fuglers egg og heller ikke går av veien for å stjele andres fugleunger. De eter faktisk det aller mest, og mange arter har tilpasset seg et urbant liv, der de typisk knyttes til trafikkdrepte dyr, menneskelig matavfall og kommunale søppeldynger. Noen fugler har til og med spesialisert seg på å stjele mat direkte ut av hendene på mennesker.

Artsbestemmelse og fjærdrakt[rediger | rediger kilde]

1-års svartbak har ei fjærdrakt som ikke minner særlig mye om den fullt ut voksne fuglens. Selv det ellers gule nebbet er sort hos ettåringen.

Å artsbestemme måker kan være både vanskelig og utfordrende, både fordi artene ligner på hverandre og fordi hver art opptrer i ulike fjærdrakter avhengig av alder og årstid. Noen nøyer seg derfor med å skille mellom såkalte «småmåker» og «stormåker», mens andre grupperer måkene i «årsklasser», alt etter hvor lang tid det tar før arten opptrer i fullstendig voksen fjærdrakt.[6]

Unge stormåker, som typisk har ei fjærdrakt som er spraglet i gråbrunt (det første året gjerne over hele fjærdrakten), kalles ofte «skårunger» i Nord-Norge (en benevnelse som også gjerne brukes om en førstereisgutt på fiske).[7]

Arter som bruker inntil to år på å utvikle fullstendig fjærdrakt kalles gjerne «2-års måker», mens arter som bruker inntil tre år kalles «3-års måker», og arter som bruker inntil fire år eller mer kalles «4-års måker». Det er verd å merke seg, at fjærdraken i denne tiden er i mer eller mindre konstant utvikling, fra ungfuglene får sin første fullstendige flygedyktige fjærdrakt og til den er fullt ut utviklet hos de voksne individene.[5]

For enkelte arter kan det også ta lenger tid enn fire år å oppnå ei fullstendig voksen fjærdrakt, som for eksempel svartbak (Larus marinus). Den betegnes som en 4-års måke, men mytingen går langsomt og det kan ta opp til seks år før fjærdrakten er fullstendig utviklet.[8]

Måker i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge hekker dvergmåke (sporadisk fra 1976 og mer regulært fra 1999), fiskemåke, gråmåke, hettemåke, krykkje, sildemåke og svartbak. Dessuten hekker polarmåke og sabinemåkeSvalbard og/eller Jan Mayen. Utenom hekkesesongen kan dessuten grønlandsmåke og ismåke jevnlig observeres langs norskekysten.

Hekker i Norge
Hekker på Svalbard eller Jan Mayen og besøker Norge utenom hekketiden
Besøker Norge utenom hekketiden

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[3][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21][22][2][4][23] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[5] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[24][25] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW Alive
Treliste
Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crochet, P.A., Bonhomme, F. & Lebreton, J.D. (2000) Molecular phylogeny and plumage evolution in gulls (Larini). J. Evol. Biol. 13(1): 47–57.
  2. ^ a b c Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
  3. ^ a b John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 2016-12-04. Besøkt 8. juni 2016. 
  4. ^ a b Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
  5. ^ a b c d Burger, J., Gochfeld, M. & Bonan, A. (2018). Gulls, Terns, Skimmers (Laridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52249 on 18 February 2018).
  6. ^ Morten Günther (2015) Identifisering av voksne måker. Faktaark for prosjektet «Fugleturisme i Midt- og Øst-Finnmark», et prosjekt i «Naturarven som verdiskaper (M)». Bioforsk http://www.bioforsk.no. Besøkt 2017-07-14
  7. ^ Barth, Edvard Kaurin. (2018, 13. juni). Måker. I Store norske leksikon. Hentet 14. juli 2018 fra https://snl.no/m%C3%A5ker.
  8. ^ Burger, J., Gochfeld, M., Kirwan, G.M., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2018). Great Black-backed Gull (Larus marinus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53974 on 18 February 2018).
  9. ^ Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
  10. ^ Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
  11. ^ Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
  12. ^ Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
  13. ^ Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
  14. ^ Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
  15. ^ Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
  16. ^ Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
  17. ^ Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
  18. ^ Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
  19. ^ Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
  20. ^ Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
  21. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
  22. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
  23. ^ Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
  24. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  25. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]