Synonym (taksonomi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det latinske Caudata og greske Urodela betyr begge «med hale» og har blitt brukt som vitenskapelig navn for orden salamandere og er synonymer.

Et taksonomisk synonym er et alternativt vitenskapelig navn på en art eller slekt som i dag er kjent under et annet navn. I motsetning til synonym som lingvistisk fenomen, er ikke taksonomiske synonymer likeverdige, men betegner et navn som er underordnet den gjeldende vitenskapelige betegnelsen. Det finnes egne regelverk for å bedømme hvilke navn som har forrang når det er to konkurrerende på en og samme art eller slekt.[1] Disse reglene gjelder bare for navn opp til familie.[2]

Junior-synonym[rediger | rediger kilde]

I biologisk nomenklatur blir det av og til foreslått navn på arter eller slekter som allerede har navn. En helt grunnleggende regel innenfor alle de biologiske nomenklaturreglene er at en art eller slekt kan ha ett og bare ett navn. Det nye navnet blir da i zoologien betegnet et «junior-synonym». Reglen er at det først beskrevne navnet har forrang, og det nye navnet blir avvist til fordel for det eldre navnet. I andre tilfeller kan det vise seg at to organismer eller organismegrupper som har blitt beskrevet under forskjellige navn viser seg å være den samme arten eller gruppen. Da to navnene blir da synonymisert, og det eldste navnet tar forrang.

Et eksempel på dette er den store langhalsdinosaur-slekten Brontosaurus. I 1877 publiserte Othniel Charles Marsh et fragmentarisk skjelett av en stor dinosaur han kalte Apatosaurus ajax. To år senere publiserte han et nytt og bedre bevart skjelett han kalte Brontosaurus excelsus, en dinosaurs som fort ble en publikumsfavoritt. En studie i 1903 kom fram til at at de to skjelettene var fra samme type dyr, og Brontosaurus ble derved et junior-synonym for Apatosaurus og be unngått i alle vitenskapelige publikasjoner, på tross av at navnet var i kontinuerlig bruk gjennom nesten hele det 20. århundret.[3] I 2015 ble imidlertid slekten Apatosaurus splittet opp med originalfunnet i en annen slekt enn det mer kjente funnet fra 1879, og navnet Brontosaurus fik æren av å være et av de få junior-synonymene som igjen har blitt gitt status som gyldig navn-[4]

Foreldede navn[rediger | rediger kilde]

I enkelte spesielle tilfeller kan et yngre navn gis forrang forrang et eldre navn. Dette skjer når et eldre navn ikke har vært i bruk på lang tid (i nomenkaturreglene satt til 1899), og det nye navnet er velkjent og velbrukt og det finnes mye litteratur der det nye navnet er brukt. Det gamle navnet kan da erklæres et nomen oblitum, og det nye fortrukne navnet kalles nomen conservandum.[5] Denne reglen eksisterer for å hindre at forvirringen som vil oppstå hvis et velkjent og velbrukt navn byttes ut med et helt ukjent navn.

Et eksempel på dette er navnet på en sentraleuropeisk snegleart Petasina edentula, beskrevet i 1805. I 2002 oppdaget forskere som undersøkte eldre litteratur fra den samme forfatteren at han hadde beskrevet den samme sneglearten som Helix depilata i 1801. Det eldre navnet var aldri blitt brukt annet enn i originalpublikasjonen, mens det nye navnet hadde vært i bruk i 200 år. Forskergruppen fikk det eldre navnet erklært et nomen oblitum, og Petasina edentula er nå artens offisielle navn.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ M. Alan Kazlev & Toby White (27. oktober 2005). «Synonym, fra Palaeos' orliste». Arkivert fra originalen 28. juni 2015. 
  2. ^ «Artikkel 11, avsnitt 4: Consistent application of binominal nomenclature». International Code of Zoological Nomenclature. International Commission on Zoological Nomenclature. Besøkt 2. januar 2015. 
  3. ^ Gould, S.J. (1991). Bully for Brontosaurus: Reflections in Natural History. W. W. Norton & Co. s. 540pp. 
  4. ^ Gorman, James (7. april 2015). «A Prehistoric Giant Is Revived, if Only in Name». The New York Times. Besøkt 7. april 2015. 
  5. ^ ICZN, Artikkel 23, avsnitt 9: "reversal of precedence"
  6. ^ Falkner, G., Ripken, T. E. J. & Falkner, M. 2002. Mollusques continentaux de France. Liste de référence annotée et bibliographie. – pp. [1–2], 1–350, [1–3]. Paris.