Informasjon og samfunnskontakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Informasjon og samfunnskontakt er et eget fagområde som ofte blir lagt inn under medier og kommunikasjon, som tar for seg organisasjoners planlagte kommunikasjon med sine omgivelser. Informasjon og samfunnskontakt er den norske «oversettelsen» av Public Relations/PR.

Faget handler om kommunikasjon, «en kontinuerlig prosess hvor organisasjoner tilpasser seg omgivelsene gjennom å respondere på muligheter og trusler». (Mintzberg 1994)[trenger bedre kilde]

Professor i Public Relations, James E. Grunig, definerer funksjonen som «Informasjon og samfunnskontakt (Public Relations) [...] beskriver den langsiktige og overordnede planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av en organisasjons kommunikasjon, både overfor eksterne og interne interessenter – grupperinger som kan påvirke en organisasjons muligheter til å nå sine mål» (Grunig 1992:4)[trenger bedre kilde]

Stakeholders map / kommunikasjonskart

Informasjon og samfunnskontakt beskrives ofte[av hvem?] som et redskap som, sammen med organisatoriske, økonomiske, juridiske, markedsføringsmessige og tekniske virkemidler, skal sørge for at en organisasjon når sine mål. Hovedfokuset for kommunikasjonen er enkeltpersoner og grupperinger organisasjonen har mål eller konsekvenser for – og omvendt personer og grupperinger som har mål eller konsekvenser for organisasjonen.

Begreper, redskaper og modeller som står sentralt i fagets dominerende perspektiv, systemteori, er kartlegging av organisasjonens omgivelser (stakeholders map / kommunikasjonskartet), relasjonsanalyser, situasjonsanalyser, kartlegging av berørte grupper (interessenter), målgrupper og målgruppedefinering, budskapsformulering og kanalvalg etc. Sentralt står også løpende evaluering av kommunikasjonstiltakene. Faget benytter ellers klassiske modeller for kommunikasjon.[trenger referanse]

Modeller for Informasjon og samfunnskontakt[rediger | rediger kilde]

Faglig opererer man[hvem?] gjerne med fire grunnmodeller for informasjon og samfunnskontakt. (James E. Grunig, 1984:22)[trenger bedre kilde] Det er Propagandamodellen, Informasjonsmodellen, toveis asymmetrisk modell og toveis symmetrisk modell.

Propagandamodellen[rediger | rediger kilde]

Propagandamodellen kjennetegnes ved at den i bruk preges av enveiskommunikasjon, der sannhetsinnholdet ikke nødvendigvis er viktig. Propagandamodellen har likhetstrekk med elementer fra reklame og markedsføring.

Informasjonsmodellen[rediger | rediger kilde]

I likhet med Propagandamodellen er også informasjonsmodellen enveis. Forskjellen er at sannhetsinnholdet er viktig. Informasjonsmodellen brukes svært ofte som utgangspunkt i eksempelvis statlige informasjonskampanjer.

Både propagandamodellen og informasjonsmodellen bygger på en noe avleggs teori om påvirkning,[trenger referanse] der man antar at mottaker konsumerer budskapet ukritisk og uten forbehold som i et vakuum; såkalt «stimuli-respons»-modell. De neste to modellene bygger på mer moderne og komplekse teorier om påvirkning og kommunikasjon.

Toveis asymmetrisk[rediger | rediger kilde]

Det er først i denne modellen man kan snakke om kommunikasjon i ordets moderne allmenne forstand.[trenger referanse] Man henvender seg ikke «til», men kommuniserer «med» sin mottaker. Modellen er asymmetrisk fordi den likevel har størst fokus på hva avsender ønsker å oppnå ved å kommunisere. Mottaker slipper kun til med beskjedne tilbakemeldinger. Et annet trekk ved modellen er at avsender ikke virkelig forsøker å tilpasse seg mottaker, men forsøker å endre mottakers atferd eller holdning uten å ville «gi noe tilbake».

To-veis symmetrisk[rediger | rediger kilde]

Modellen består i større grad av dialog mellom avsender og mottaker, og begge søker å tilpasse seg hverandre. Brukt faglig riktig og i de rette situasjonene, er dette den mest effektive arbeidsmåten.[trenger referanse]

Spesialområder for informasjon og samfunnskontakt (et utvalg)[rediger | rediger kilde]

Informasjon og samfunnskontakt i Norge[rediger | rediger kilde]

Systematisert informasjon og samfunnskontakt regnes[av hvem?] som en amerikansk oppfinnelse.[omstridt ] Den første norske boken[trenger referanse] om temaet var «Public Relations i USA» fra 1960 av Nils M. Apeland (1923–1988). Boken var resultat av en lengre studiereise i USA, der Apeland besøkte nestorer i faget.[trenger referanse]

PR-klubben[rediger | rediger kilde]

Den første norske foreningen for yrkesgruppen ble dannet i 1949; Den Norske Public Relations Klubb. Den første lederen av klubben, Hans Olav, hadde bakgrunn fra den norske informasjonstjeneste i USA under den andre verdenskrig. Det var fra den faglige utviklingen fra USA Olav hentet inspirasjon fra. I formålsparagrafen het det blant annet:

«Den høieste etikk og ærlighet er en grunnforutsetning for public relations fordi det henvender seg til samfunnet og fordi det samarbeider med organer av betydning for folket. Den form for public relations som PR-klubben erkjenner, tjener ikke den direkte eller øieblikkelige økonomiske vinning, men tjener samfunnets interesser.» (Mørk 1994, gjengitt i Robstad & Ihlen 2004:25)[trenger bedre kilde]

I norsk kommunikasjonsbransje var virksomheten i offentlig sektor og organisasjonslivet tilgodesett. Det tok åtte år før PR-klubben tok opp medlemmer fra private bedrifter.[trenger referanse]

Da PR-klubben feiret 20-årsjubileum i 1969 hadde antallet medlemmer passert 100. I 1972 skiftet klubben navn til Norsk Public Relations Forening – PR-foreningen.

Da foreningen i 1982 gikk sammen med Norske Bedriftsavisers Redaktørforening, var det under navnet Norsk forening for informasjon og samfunnskontakt. Informasjonsforeningen, som den ble kalt til daglig, hadde da 350 medlemmer.(Mørk 1994 gjengitt i Robstad & Ihlen 2004:25)[trenger bedre kilde]

Forum for offentlig informasjon[rediger | rediger kilde]

Samtidig med at Informasjonsforeningen utviklet seg, gjorde også en annen informasjonsforening det samme. Forum for offentlig informasjon (FOI) var en forening spesielt for kommunikatører i offentlig sektor. Mange hadde medlemskap i begge foreninger, og i 2000 ble det avgjort å legge ned begge og opprette en ny organisasjon som erstatning. Organisasjonen fikk navnet Norsk Kommunikasjonsforening. Informasjonsforeningen ble enstemmig nedlagt. FOI ble nedlagt med én motstemme.

Rollen som kommunikatør[rediger | rediger kilde]

I en medlemsundersøkelse blant Kommunikasjonsforeningens medlemmer i 2003, viste 60 % av de som svarte at de hadde mer enn treårig høgskole-/universitetsutdannelse. 34 % hadde utdannelse innen informasjon, mediearbeid eller PR. 30% hadde bakgrunn innen journalistikk.

Teoretisk og faglig forankring[rediger | rediger kilde]

Faget har fått et eget teoretisk fundament, men bygger også på andre fagområder som medievitenskap, sosiologi, statsvitenskap, psykologi, markedsføring, retorikk og organisasjons- og ledelsesfag. (Robstad & Ihlen 2004:12)

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Robstad, Per og Ihlen, Øyvind (2004). Informasjon & Samfunnskontakt - Perspektiver og praksis. Bergen: Fagbokforlaget. 
  • Grunig, James E. og Hunt, Todd (1984). Managing Public Relations. USA: Holt, Rinehart and Winston, Inc. 
  • Grunig, James E. (1992). Excellence in public relations and Communication Management. USA: Lawrence Erlbaum Associates. 
  • Mintzberg, Henry (1994). The Fall and Rise of Strategic Planning. USA: The Free Press. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]