Prinsesse på vift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Prinsesse på vift
orig. Roman Holiday
Prinsesse på vift
Generell informasjon
Prod.landUSA
Utgivelsesår1953
Lengde118 min.
SpråkEngelsk, italiensk
Bak kamera
RegissørWilliam Wyler
Manusforfatter
ProdusentWilliam Wyler
Komponist
Sjeffotograf
KlipperRobert Swink
Foran kamera
Hovedroller
Annen informasjon
FilmselskapParamount Pictures
Premiere(r)
  • 27. august 1953 (1953-08-27) (USA)
Budsjett1,5 millioner dollar
Totalomsetning12 millioner dollar
Eksterne lenker

Prinsesse på vift (originaltittel Roman Holiday) er en amerikansk romantisk komedie fra 1953, regissert og produsert av William Wyler. Gregory Peck og Audrey Hepburn spiller hovedrollene som en journalist og en prinsesse som tilbringer en dag sammen i Romas gater.

John Dighton og Dalton Trumbo skrev manuset, men Trumbo fikk ikke ære for arbeidet fordi han stod på Hollywoods svartliste. I stedet stod Ian McLellan Hunter i hans sted. Han har senere fått tilbake sin plass i rulleteksten.[2][3] Filmen ble spilt inn i filmstudioet Cinecittà og ellers rundt omkring i Roma. Den hadde premiere i New York 27. august 1953 og ble også vist under filmfestivalen i Venezia. Prinsesse på vift ble Hepburns gjennombruddsrolle.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dalton Trumbo (til venstre) skrev førsteutkastet til manuset i 1949.

Dalton Trumbo var hovedforfatter på manuset. Han skrev manuset høsten 1949 etter en idé han fikk av Ian McLellan Hunter.[4] Hunter hadde lest nyhetsartikler om Margaret av Storbritannia og hennes tur til Roma.[4] Trumbo var et medlem av «Hollywood Ten» og stod oppført på Hollywoods svarteliste fordi han ble mistenkt for å sympatisere med kommunismens idealer.[5] Dersom han ønsket å tjene noe på manuset, måtte han gi æren til Hunter.[4][5] Hunter gikk med på dette, og Trumbo ga manuset til George Willner, som skulle selge det til et større filmselskap. I oktober 1949 fikk Willner solgt filmrettighetene til Liberty Films, et datterselskap til Paramount Pictures.[6]

Frank Capra, som var medeier av Liberty Films, skulle egentlig regissere filmen, men han trakk seg av ulike årsaker.[6][5] Liberty Films ble senere oppløst, og Paramount overtok produksjonsansvaret. William Wyler overtok regiarbeidet etter Capra.[6][7] Et nytt manusutkast stod ferdig 1. mars 1950. Den stod i Hunters navn, var 174 sider lang og het Roman Holiday. Hunter hadde redigert deler av Trumbos førsteutkast sammen med Capra.[6] Flere manusforfattere bearbeidet manuset ytterligere, blant andre Ben Hecht, Preston Sturges og John Dighton.[6] En ansatt i filmselskapet tok en sjefsavgjørelse og ga æren for manuset til Hunter og Dighton.[8]

Selv om Trumbo hadde stått bak førsteutkastet, fikk han ikke æren for historien før i 1990-årene da Writers Guild of America, West (WGAw) anerkjente Trumbos arbeid.[8] Oscar-prisen som Hunter vant for historien, ble gitt til Trumbos kone i 1993.[5] Filmens åpningstitler har også blitt endret for å inneholde Trumbos navn.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

Ann (Audrey Hepburn) er en ung og frustrert prinsesse som ønsker å se verden. En natt mens hun er på ærend i Roma, smyger hun seg ut av soveværelset sitt og ut i byens gater. Etter hvert begynner det beroligende middelet hun har fått av legen å virke, og Ann sovner på en benk midt i gata. Hun blir snart tatt med inn i varmen hos journalisten Joe Bradley (Gregory Peck), som har lovet arbeidsgiveren sin Hennessy (Hartley Power) å skrive en artikkel om prinsessen. Joe oppdager Anns sanne identitet og lover sjefen sin et eksklusivt intervju med henne. De ender opp med å tilbringe dagen sammen og får etter hvert følelser for hverandre.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Valg av roller[rediger | rediger kilde]

Rollen som Joe Bradley ble egentlig tilbudt Cary Grant, men han takket nei fordi han mente han var for gammel til å spille Hepburns kjæreste. Etter hvert ble Gregory Peck valgt. Han fikk hovedplassen på filmplakaten, mens Audrey Hepburn, som var en nykommer, fikk navnet sitt i mindre bokstaver. I løpet av filminnspillingen foreslo Peck at Hepburn skulle få like stor plass på filmplakaten som han, hvilket var svært uvanlig for nykommere i Hollywood på den tiden.

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Filmfotograf Franz Planer med Gregory Peck under innspillingen.

Wyler var fast bestemt på å spille inn Prinsesse på vift i Roma, og det ble den første amerikanske spillefilmen til å bli spilt inn utelukkende i Italia.[5][9] Som et kompromiss måtte filmen ble spilt inn uten farger.[10] For å kunne filme i Roma måtte Wyler få tillatelse av den italienske regjeringen, og han lovet dem at filmen ikke skulle nedverdige den italienske befolkningen.[7][11] Innspillingen ble forsinket fordi Hepburn spilte hovedrollen i Broadway-stykket Gigi.[12]

Arbeidet ble til slutt satt i gang 23. juni 1952 med et budsjett på 1,5 millioner dollar.[13][5] Noen scener ble spilt inn i det italienske filmstudioet Cinecittà, mens store deler av filmen ble spilt inn utendørs. Scenene ved ambassaden ble spilt inn i Palazzo Barberini og Palazzo Colonna, men motorsykkelscenen ble spilt inn i Piazza Venezia.[11] Forum Romanum, Colosseum, Spansketrappen, Palazzo Brancaccio, Castel Sant'Angelo, Fontana di Trevi, Piazza Quirinale og Via Margutta var andre viktige innspillingssteder.[11] Marmorplaten Bocca della Verità («sannhetens munn») har blitt kjent på grunn av scenen i filmen. Den ligger i Piazza Bocca della Verità i Forum Boarium.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen vant tre Oscar-priser for beste kvinnelige hovedrolle (Hepburn), beste kostymedesign, svart-hvitt (Edith Head) og beste historie (Trumbo). Den ble også nominert til beste film (Wyler), beste regi (Wyler), beste mannlige birolle (Eddie Albert), beste filmatisering (Hunter og Dighton), beste scenografi (Hal Pereira og Walter H. Tyler), beste kinematografi (Franz Planer og Henri Alekan) og beste filmklipp (Robert Swink).[14] Hepburn vant også en BAFTA-pris og en Golden Globe.[15][16]

Prinsesse på vift ble innlemmet i National Film Registry i 1999, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[17] Det amerikanske filminstituttet har kåret filmen til den fjerde beste kjærlighetsfilmen fra USA på listen «AFI's 100 Years…100 Passions», og den fjerde beste romantiske komedien fra USA på «AFI's 10 Top 10».[18][19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Writers Guild of America (19. desember 2011). «WGA Restores Blacklisted Writer Dalton Trumbo's Screen Credit On 'Roman Holiday'». Deadline Hollywood. Besøkt 24. januar 2017. 
  2. ^ Cheryl Devall, Paige Osburn (19. desember 2011). «Blacklisted writer gets credit restored after 60 years for Oscar-winning film». 89.3 KPCC. Besøkt 24. januar 2017. 
  3. ^ Verrier, Richard (19. desember 2011). «Writers Guild restores screenplay credit to Trumbo for 'Roman Holiday'». Los Angeles Times. Besøkt 24. januar 2017. 
  4. ^ a b c Ceplair & Trumbo 2014, s. 279
  5. ^ a b c d e f Sinyard 2013, s. 146
  6. ^ a b c d e Ceplair & Trumbo 2014, s. 280
  7. ^ a b Passafiume, Andrea. «The Big Idea Behind Roman Holiday». Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 2017-01-27. Besøkt 10. februar 2018. 
  8. ^ a b Ceplair & Trumbo 2014, s. 281
  9. ^ Wrigley 2008, s. 53–61
  10. ^ Sinyard 2013, s. 147
  11. ^ a b c «Roman Holiday (1953) Notes». Turner Classic Movies. Besøkt 10. februar 2018. 
  12. ^ Woodward 1993, s. 115−117
  13. ^ Fishgall 2002, s. 172
  14. ^ «The 26th Academy Awards (1954) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 24. januar 2017. 
  15. ^ «Søk: Roman Holiday». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 24. januar 2017. 
  16. ^ «Roman Holiday». Golden Globes. Besøkt 24. januar 2017. 
  17. ^ «Complete National Film Registry Listing». Library of Congress. Besøkt 20. januar 2017. 
  18. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 PASSIONS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 24. januar 2017. 
  19. ^ «Top 10 Romantic Comedies». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 24. januar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]