Kiowa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Håndkolorert fotografi av tre kiowaer, 1898
Kart som viser kiowastammens omtrentlige område rundt 1850 (innen den røde markeringen). Underlaget er et offisielt økonomisk kart over USA fra 1856. Nesten hele området lå innen Comancheriaen.
En kiowakalender der hvert bilde representerer en sentral hendelse. Bildets kalender, laget av Anko paa-ingyadete, dekker årene 1864-92 årsvis (bildene i midten) og august 1889-juli 1892 månedsvis (langs den bøyde bølgelinjen)
Portrett av kiowahøvdingen «Sittende Bjørn».

Kiowa (Ga-i-gwu) er en indianerstamme fra USA. Navnet relaterte opprinnelig bare til en del av stammen, men har over tid kommet til å betegne samtlige. Kiowaenes opprinnelige navn på seg selv er kwu'da («de går ut»), som knytter an til stammens skapelseberetning, som sier at de gikk ut i denne verden fra en stor og hul trestamme.

I året 2000 fantes det i følge US Census Bureau i USA 12.242 personer som betraktet seg som kiowaer.[trenger referanse] Nesten alle var bosatte i Oklahoma. Kiowaene er organisert som Kiowa Tribe of Oklahoma, og deres stammesentrum er i Carnegie i Oklahoma.

Språk[rediger | rediger kilde]

Knapt noen av de nordamerikanske indianerstammene har vært så krevende for forskningen som kiowa, ikke minst på grunn av deres særegne språk som lenge ikke kunne kobles opp mot noe annet språk og som av en del lingvister fortsatt anses å være språklig isolat.[trenger referanse] Kiowastammen er et svart godt eksempel på inviklede og vanskelige å uteske samband mellom grupper som man ofte litt slentrianmessig bruker å betegne som «stammer». Kiowa har for eksempel siden uminnelige tider levd i en svært tett relasjon med en annen «stemme» som i likhet med apachene tilhører den athapaskiske språkgruppe og av disse to grunner er blitt kalt kiowa-apacher. Kiowaenes historie var lenge den minst kjente av alle viktige pæärieindianerstammers, og det var først i 1962 at det tilkom et moderne standardverk for emnet med professor Mildred P. Mayhalls banebrytende arbeid The Kiowas.[1]

Allerede i 1856 fremførte professor William Wadden Turner den mening at kiowaspråket var et isolatspråk.[trenger referanse] Han noterte blant annet den bemerkningsverdige detalj at språket var uten r-lyd. Senere viste dette seg ikke å være så sjeldent for en god det seg i mellom ubeslektade indianerspråk. J. W. Powell, som i 1891 gjorde det første alvorlige forsøk på å klassifisere alle indianerspråk nord for Mexico landet uansett på samme konklusjon som Turner.[trenger referanse] Omkring 20 år senere påpekte John P. Harrington at det var store likheter med de tanoanske språk som ble talt av noen hundre såkalte puebloindianere i New Mexico.[trenger referanse] Etter jamførende undersøkelser med tewaspråket omklassifiserte Harrington språkgruppen som «Kiowa-Tanoen» og tilføyde den med to pueblostammer: taos og jemez. To andre språkforskere, B.L. Whorf og G.L. Trager, betvilte raskt Harringtons hypotese.[trenger referanse] Edward Sapir i sin tur kalte gruppen «Azteco-Tanoan» og la til ytterligere en stamme: zuñi.[trenger referanse] Whorf og Trager godtok det meste med et viktig unntak: De ville absolutt utelukke kiowa fra denne språkgrupep.[trenger referanse] Mayhall påpekte at ettersom kiowa beviselig hadde oppstått meget lengre mot nord, burde det bety at taos og jemez også hadde vandret nedr fra Canada men at deres vandring i så fall skjedde på den andre siden av Rocky Mountains, det vil si lngs Stillehavskysten, og var uendelig mer fredelige.[trenger referanse] Det standpunkt de fleste språkforskere etterhvert har inntatt er at Harrington hadde rett og at «Kiowa-Tanoan» således er rett betegnelse.[trenger referanse]

Kiowaspråket ble i 1990 talt av drøyt tusen brukere.[trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Kiowastammens tidligste tradisjoner om sin herkomst, som bekreftes av andre kilder, er at de på 1600-tallet holdt til i vestre del av senere Montana, altså langt fra det område sør på prærien der de 200 år senere var den dominerende stammen.[trenger referanse] Det senere området omfattet omtrent vestre halvdel av Oklahoma, sørvestlige tredel av Kansas, den den såkalte texanske Panhandle som ligger innkilt mellom Oklahoma og New Mexico, en like stor del av østre New Mexico og det sørøstligste hjørne av Colorado.

Da stammen var i Gai K'op (Montana) var deres nærmeste naboer flatheadindianerne, men kiowas tradisjoner taler om svært nære kontakter fra eldre tider med de enda nordligere sarsi, i Saskatchewan.[trenger referanse] Manga kiowaer har sarsiblod i seg, blant andre den berømte høvdingen Satank hvis mormor var sarsi. Sarsi talte et athapaskisk språk og i følge kiowatradisjonen var det de gamle bånd til sarsi som gjorde at de også regnet kiowa-apachene som frender og levde sammen med dem. Kiowa-apacheres representanter satt i kiowas stammeråd likestilte med kiowaene, og hadde også i øvrig samme rettigheter og plikter. De to stammene dannet slik en helt integrert politisk, sosial og økonomisk enhet, trass i at deres morsmål ikke var engang fjernt i slekt.

Migrasjon mot sør[rediger | rediger kilde]

Omkring 1700 gikk Ga-i-gwu over Yellowstonefloden og begynte å forflytte seg mot sørøst.[trenger referanse] Sagnene hevder det skyldtes en strid om et jaktbytte. Sør for elven støtte man på kråkeindianerne som man etablerte vennskapelige forbindelser og inngikk en langvarig allianse med. Kiowa bosatte seg ved Black Hills og forble i et par generasjoner kråkeindianernes nærmeste naboer i øst. Kiowaerne regner med at de omkring 1765 kom i besittelse av sin helligste gjenstand, Tay-May, som er stammens soldansdukke. Den er en kopi av en crowdukke som en arapaho brakte med da han giftet seg inn i stammen.[2]:31 Kiowastammen har helt inn på 1900-tallet – selv for domstolene – hevdet at eksklusiv eiendomsrett tll Black Hills, ettersom ingen hadde bodd i området før dem og at de ble fordrevet derfra med våpenmakt av cheyenner og lakota på slutten av 1700-tallet. Det var i tiden de bodde i Black Hills at kiowaene oppgavt sine tidligere levevaner og ble, fremst ved kråkeindianernes innflytelse, gradvis omformet til prærieindianere.[3]:65

Omkring 1775 hadde kiowaene forlatt Black Hills og flyttet sør mot Platte Rivers søndre gren under trykk fra de ekspanderende lakota, som da helt hadde utryddet en fraksjon av kiowastammen som het kuato («de drar opp»). Ved Platte støtte kiowa på yamparekacomanchene som hadde samme problem og var under forflytning sørover fra siouxene. Etter innledende sammenstøt sluttet de to fortrengte sammene fred og inngikk ca 1790 en permanent allianse etter råd fra kiowaenes overhøvding Polikaya. Hoveddelen av yamparekacomanchene sluttet seg dermed til den merkelige alliansen mellom kiowa og kiowa-apacher som representant for ytterligere en språkgruppe, den uto-aztekiske. Sammen begynte de å rydde seg det område ved Red River som ble deres ubestridte domener frem til de hvites ankomst. De lipan- og mescalero-apacher som tidligere dominerte området måtte i sin tur flytte på seg for en stor tallmessig overmakt for å lengre i sør og sørvest møte en ny og spansktalende fiende.

Den sørlige prærie[rediger | rediger kilde]

Dohasan, kiowaenes overhøvding 1834-66, portrettert i 1834 av George Catlin

Kiowaene og deres allierte fortsatte å rense opp sitt nye område, stamme etter stamme ble underkuet og det erobrede området slik oppdelt at comanchene som bosatte seg rett sør for kiowaene fikk nesten hele sitt område innen Texas' moderne grenser. Nykomlingene tvang caddo, wichita og tonkawa med flere stammer ut i periferien av det område de tidligere hadde behersket. Kiowaene kjempet fra tid til annen mot både pawneer, ute- , sauk- og foxindianere samt navahoer og tonkawaer.[2]:37 Vintertellingene ført av kiowaer rommer mange henvisninger til krigere som enten døde på slagmarken eller vendte hjem i triumf etter kamper med fiendtlige indianere.[3]:147-153 [4]

Den første påtagelige motstand kom i 1833 da de siouxtalende osagene ved et overraskelsesangrep klare å tilintetgjøre en kiowaleir. Den uventede motgang førte til at kiowaenes overhøvding A’date ble avsatt og erstattet av Dohasan som skulle lede kiowastammen i over 30 år og dermed inn i de nordamerikanske indianerkrigenes tragiske sluttfase.[5] I 1838 massakrerte cheyennene og arapahoene en fellesleirmed kiowaer, kiowa-apacher og comancher i Oklahoma. Kiowaene forberedte årets soldans, som de måtte oppgi på grunn av de mange drepte.[3]:139 [6]:79-82 To år senere inngikk de involverte stammer en varig fred.[2] :16 [7]:42

Konflikter med Texas og USA[rediger | rediger kilde]

Konfliktene mellom de hvite og kiowaene begynte på alvor i 1840-årene, og hovedmotstanderen var først republikken Texas. Noen fullskaligakrig var det aldri tale om. Det dreide seg mest om grupper av kiowakrigere som ville meritera seg ved å stjela hester og kvinner fra texanere og fremfor alt meksikanere. Med tiden ble det meksikanske innslaget dermed omfattende og omkring 1900 hadde cirka en fjerdedel av kiowaene delvis meksikansk opphav. I samband med gullrushet i 1849 spredte kolera seg på prærien og omlag halve kiowastammen døde.[4]:274 og 290 Kiowaene antok helt rett at var samband mellom koleraepidemien og de hvites fremfart og dermed ble det utløst en rekke hevnangrep på hvite langs Santa Fe Trail. I løpet av få år etter gullrushet påstås kiowaene å ha drept flere hvite enn noen annen indianerstamme i relative tall. En rekke fort ble bygd langs Santa Fe Trail for å beskytte hvite reisende men det hjalp lite, så andre tiltak ble iverksatt.

Fredsavtalen i 1853[rediger | rediger kilde]

Den 27. juli 1853 ble det undertegnet en fredsavtale i Fort Atkinson i Kansas mellom USA på den ene side, kiowaene og deres to allierte stammer på den andre. Avtalen garanterte fri gjennomfart gjennom kiowaterritoriet for «ikke-indianske reisende», både amerikanere og meksikanere, mot en årlig støtte på 18.000 dollar i ti år. Problemet med denne avtalen var imidlertid at kiowaene ikke trengte å være det minste urolige for repressalier fra den meksikanske side og derfor usjenert fortsatte med sine røvertokter inn i Mexico, gjerne sammen med comanchene, og kostet der mange livet.[8] I takt med at bøflene på den sørlige prærien minsket øket dessuten trykket mot andre stammer. Kiowaene bestemte seg for å rense østre Kansas fra konkurrerende stammer for at bøflene skulle strekke til for dem og angrep senere også stammer i Colorado og New Mexico i samme hensikt.

Nye kriger[rediger | rediger kilde]

Avtalen om det årlige tilskuddet opphørte midt under den amerikanske borgerkrig og nesten umiddelbart angrep kiowaene med full styrke sin nærmeste nabo i sørøst caddostammen, og et rykte spredte seg i de hvite bosetningene at det dreide seg om en generalprøve på en krig mot de hvite. Den utløsende gnist ble massakeren ved Sand Creek i 1864. At 69 indianere av alle aldre og kjønn ble drept, skalpert og stykket opp i en cheyennelandsby som hadde en gjeldende fredsavtale med USA gjorde prærieindianerne rasende, og gjengjeldelsesaksjoner begynte umiddelbart. Etter mange angrep på hvite bosettinger med over 100 døde som resultat inngrep USAs armé mot kiowaene og en drøyt tiårig krigstilstand tok til.

Den amerikanske hovedstrategien var denne gang å sulte ut den besværlige motstanderen. USAs militærledelse innhentet regjeringens godkjenning for sin plan å utrydde bøflene på den sørlige prærien. Strategien lyktes, alt i 1874 var bisonokser blitt et uvanlig syn. Indianernes raid dreide seg så stadig mer om tyveri av matvarer og i februar 1875 kapitulerte kiowaenes siste høvdinger, Mama'nte, Dohasan (d.y.), Manyi-ten og Guipago. Kiowaene ble tvangsflyttet til indianerreservat og deres hester innsamlet for å selges på auksjon. I oktober 1892 ble reservatet ved Fort Sill gjort om til individuelle eierlotter og kiowaene var tvunget til å mot sin vilje slå inn på den hvite manns vei i de fleste avseender. Deres fellesaffærer ble overtatt av The Kiowa-Comanche-Apache Intertribal Business Committee.

Sosial struktur og kulturelle mønstre[rediger | rediger kilde]

Hesten og bøffelen som kulturelle innslag[rediger | rediger kilde]

Som med alle andre prærieindianere var hesten og bøffelen de to materielle fundamenter for kiowastammens økonomi og kultur. Typiske kulturtrekk var den nomadiske levemåten og at både den mobile bopælen (tipien) og dens innredning hovedsakelig bestod av bøffelskinn. Et annet kjennetegn ved præriekulturen var at kiowaene var soltilbedere og jevnlig fremførte soldansen.

Hesten var ekstremt viktig for alle præriestammer, men kiowaene utmerket seg likevel ved sitt omfattende hesteeierskap. De eide flere hester per person enn noen annen præriestamme, og hesteeierskap var tydeligere en individuell status og velstandsmarkør for dem enn for de fleste andre stammer. Deres innbyrdes rangering ble bestemt av en kombinasjon av krigsbragder og rikdom samt til en viss grad religiøs autoritet.

Som et præriefolk rikt på hester forsynee kiowaene lenge flere stammer langt nordpå, blant andre arikaraene, med ridedyr i bytte for især mais og andre jordbruksprodukter.[9]:8 [10]:21. De byttet swg til ertertraktede europeiske varer i forskjellige handelsposter, da slike ble oppført tett på kiowaene i tiden etter 1830.[6]:68

Grupperinger[rediger | rediger kilde]

Formelt ble kiowa delt inn i syv band («band», «subtribe»).[trenger referanse] Inndelingen var rent sosiopolitisk og relativt uavhengig av slektsforhold og enhetene kan derfor ikke kalles «klaner» eller lignende. Hvert band hadde sin sjef, formelt underordnet sjefen. Et av de syv bandene, «kuato», ble fullstendig utryddet av lakota rundt 1780.

Inndelingen kunne leses av hvordan teltene sto i leiren:

  • Kata («de biter») hadde sine telt like sør for inngangen mot øst (jamfør «hunkpapa» ved lakota). Kata var den største gruppen i antall, og høvdingene for stammen, som for eksempel Dohasan, ble ofte hentet fra den.
  • Koguiwapitihjort») helt i sør. Kogui hadde som oppgave å lede krigsseremonier.
  • Gaigwu («ekte kiowa»), sannsynligvis den opprinnelige kjerne i kiowastammen, helt i vest. Denne gruppen, som var den minste av antall, tok hånd om Tai-me, en viktig talisman relatert til soldansen.
  • Semat («tyvene»), kiowa-apachene, helt i nord.
  • Kingep («Store skjold»), nordvest for semat og gaigwu.
  • Kongtalyui («svarte gutter»), i nordøst mellom semat og kata.
En onde på besøk i Washington i 1872. Kiowaenws overhøvding Gúipä'go («Rnsomme ulv») fotografert av Alexander Gardner.

Sosial status[rediger | rediger kilde]

På tvers av denne politiske oppdeling gikk swr en sosial. Stammen ble delt inn i fire klasser:[trenger referanse]

  • Onde (første rang) bestod av viktige krigere, de viktigste krigslederne (««topadok»), besittere av den viktigste medisinske kunnskapen og de velstående som i tillegg til sin rikdom også hadde militære meritter. Et barn av en onde ble født slik, rangen var arvelig. Men hvis du oppførte deg dårlig ved for eksempel å være slem og grusom mot dine egne, kunne rangeringen gå tapt. Gavmildhet, høflighet og evnen til ettertenke ble forutsatt av en onde. Mindre enn ti prosent av stammen tilhørte dette eksklusive skiktet.
  • Ondegup’a (andre rang) utgjorde omtrent 40 % av stammen, litt mindre fremtredende krigsledere, ikke så godt kvalifiserte krigere, mindre velstående, men også rike uten krigsfortjeneste og mindre meritterte medisinmenn. Generelt karakteriseres gruppen av Mayhall som «de som prøvde å klatre på karrierestigen».
  • Kaan (tredje rang) utgjorde omtrent 50% av stammen, dens «arbeiderklasse» for å si det slik og var ikke velstående, ikke veldig krigsfortjent og ikke særlig fremtredende på noen måte.
  • Dapom (de som ikke regnes med) omfattet noen få på en eller annen måte totalt mislykkede individer, sosialt mistilpassede, mentalt avvikende, late og lignende. Merk at seksuelle avvik ikke var inkludert i denne gruppen. Homoseksualitet ble ikke bare tolerert, det ble ansett som helt normalt for en kiowamann å ta en homoseksuell mann som sin andre «kone» (minst to koner var ikke uvanlig hvis de hadde råd til det).

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ekteskap kunne inngås av menn ved 16 år og kvinner ved 14 år. En mann kunne i prinsippet ha så mange koner han ville, opptil ti er det belegg for i kildene. Frieriet var typisk for præriestammene og innebar at frierens venner overrakte en hestegave til den potensielle brudens foreldre. Etter samråd med nære slektninger, spesielt kvinnens bror, ble avgjørelsen tatt av foreldrene. Etter ekteskapet flyttet mannen vanligvis inn hos svigerfamilien. Kiowas slektsregning er imidlertid ikke matrilineær. Stamtavle beregnes likt gjennom begge foreldrene.[11] En stor del av barnas læring skjer gjennom nære kontakter med besteforeldrene. Det pleide å bli ansett som ekstremt uheldig hvis et barn ikke hadde noen besteforeldre i live når det var på tide at undervisningen tok til. Det ble virkelig ansett som en dårlig start.

Krigsorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Kiowakrigere trener nærkamp. Tegning av George Catlin, ca 1833.

Likt med mange andre præriestammer hadde kiowa en egen militær organisasjon (Yápahe = krigere) bestående av en rekke krigerselskap med visse opptaksskrav, selv om hvem som helst kunne initiere og lede et krigstog hvis bare et antall frivillige slo seg under ham. Krigerselskapene var seks i antall:

  • Polyanup («kaniner»), med de yngste og mest uerfarne som nylig hadde nådd giftemålsalderen (16 år) og eldre som har valgt å ikke bli med eller ikke har blitt kalt til noen av de andre selskapene.
  • Adaltoyuo («ungsau»).
  • Tsentanmo («hestehårhatter»)
  • Tonkonko («svarte ben»)
  • Taupeko («gale hester»)
  • Kaitsenko («de ekte hunder»)

Likesom i noen andre stammer, som cheyennene og hidatsaene, var «hundene» det ledende krigerselskapet. Kaitsenko var begrenset til ti medlemmer med veldig god krigserfaring. De var også ansvarlige for å håndheve lov og orden i stammen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ William C. Meadows (1 juli 2016): «New Data on Kiowa Protohistoric Origins», i Ethnohistory 63 (3): s 541–570. doi:10.1215/00141801-3496827. ISSN 0014-1801. Lest 26. september 2019.
  2. ^ a b c Boyd, Maurice (ed.): Kiowa Voices. Ceremonial Dance, Ritual and Song. Vol. I. Fort Worth, 1981.
  3. ^ a b c Boyd, Maurice (ed.): Kiowa Voices. Myths, Legends and Folktales. Vol. II. Fort Worth, 1983.
  4. ^ a b Mooney, James: ”Calender History of the Kiowa Indians.” Bureau of American Ethnology. Seventeenth Annual Report. Part 1. Smithsonian Institution. Washington, 1898.
  5. ^ Tanner, Beccy (5. februar 2013). «Betty Nixon dies; helped found Mid-America All-Indian Center». Wichita Eagle. 
  6. ^ a b Hyde, George E.: Life of George Bent. Written From His Letters. Norman 1987.
  7. ^ Weist,Tom: A History of the Cheyenne People. Billings, 1984.
  8. ^ Smith, Ralph A.: "The Comanches' Foreign War." Great Plains Journal. Vol. 24–25, 1985–1986, s. 21
  9. ^ Ewers, John C.: The Horse in Blackfoot Indian Culture. With Comparative Material From Other Western Tribes. Smithsonian Institution. Bulletin 159. Washington, 1955.
  10. ^ Ewers, John C.: ”The Indian Trade of the Upper Missouri before Lewis and Clark.” Indian Life on the Upper Missouri. Lincoln and London, 1988.
  11. ^ Kracht, Benjamin R. «Kiowa». 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boyd, Maurice. Kiowa Voices: Ceremonial Dance, Ritual, and Song. Fort Worth: Texas Christian University, 1981. ISBN 978-0-912646-67-1.
  • Dunn, Dorothy. American Indian Painting of the Southwest and Plains Areas. Albuquerque: University of New Mexico Press, 1968. ASIN B000X7A1T0.
  • Greene, Candace S. Silver Horn: Master Illustrator of the Kiowas. Norman: University of Oklahoma Press, 2001. ISBN 0-8061-3307-4.
  • Pritzker, Barry M. A Native American Encyclopedia: History, Culture, and Peoples. Oxford: Oxford University Press, 2000. ISBN 978-0-19-513877-1.
  • Rollings, William H (2004). The Comanche. Chelsea House Publishers. ISBN 978-0-7910-8349-9. 
  • Viola, Herman (1998). Warrior Artists: Historic Cheyenne and Kiowa Indian Ledger Art Drawn By Making Medicine and Zotom. National Geographic Society. ISBN 0-7922-7370-2
  • Richard Collins: The Native Americans. The Indigenous People of North America (London 1991).
  • Wesley R. Hurt: Anthropological report on indian occupancy of certain territory claimed by the Dakota Sioux Indians and by rival tribal claimants, utredning beordret i 1961 av United States Department of Justice og trykket i 1962 som bilag til rettegangen Sioux Nation v. United States, Docket nr 74 -A (1961-62). Nytrykk 1974 som bok med tittel Dakota Sioux Indians (New York 1974).
  • Lyle Campbell: American Indian languages. The historical linguistics of Native America (Oxford University Press 1997)
  • Mildred P. Mayhall: The Kiowas (University of Oklahoma Press 1962).
  • J.W. Powell: Indian Linguistic Families of America North of Mexico (University of Nebraska Press 1991, nytrykk, første gang publisert i 1891).
  • Boyd, Maurice (1983). Kiowa Voices: Myths, Legends and Folktales. Fort Worth, TX: Texas Christian University Press. ISBN 0-912646-76-4.
  • Corwin, Hugh (1958). The Kiowa Indians, their history and life stories.
  • Hoig, Stan (2000). The Kiowas and the Legend of Kicking Bird. Boulder, CO: The University Press of Colorado. ISBN 0-87081-564-4.
  • Meadows, William C. (1999) "Kiowa, Apache, and Comanche Military Societies." Austin, TX: University of Texas Press.
  • ____ (2006) "Black Goose's Map of the Kiowa, Apache, and Comanche Reservation in Oklahoma Territory." Great Plains Quarterly 26(4):265–282.
  • ____ (2008) "Kiowa Ethnogeography." Austin, TX: University of Texas Press.
  • ____ (2010) "Kiowa Military Societies: Ethnohistory and Ritual." Norman, OK: University of Oklahoma Press.
  • ____ (2013) Kiowa Ethnonymy of Other Populations. Plains Anthropologist, 58(226):3–28.
  • Meadows, William C. and Kenny Harragarra (2007 )"The Kiowa Drawings of Gotebo (1847–1927): A Self Portrait of Cultural and Religious Transition." Plains Anthropologist 52(202):229–244.
  • Mishkin, Bernard (1988). Rank and Warfare Among The Plains Indians. AMS Press. ISBN 0-404-62903-2.
  • Nye, Colonel W.S. (1983). Carbine and Lance: The Story of Old Fort Sill. Norman, OK: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-1856-3.
  • Momaday, N. Scott (1977). The Way to Rainy Mountain. Albuquerque, NM: University of New Mexico Press. ISBN 0-8263-0436-2.
  • Richardson, Jane (1988). Law & Status Among the Kiowa Indians (American Ethnological Society Monographs; No 1). AMS Press. ISBN 0-404-62901-6.
  • Tone-Pah-Hote, Jenny (2019). Crafting an Indigenous Nation: Kiowa Expressive Culture in the Progressive Era. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press.
  • US Department of the Interior (1974). "The Kiowa". Southern Plains Indian Museum and Crafts Center.
  • Walter Echo-Hawk, In the Courts of the Conqueror: The 10 Worst Indian Law Cases Ever Decided (2010).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (en) Kiowa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Redigér på wikidata