Gepard

Potet
Nomenklatur
Solanum tuberosum L., 1753
Populærnavn
potet, jordeple
Hører til
søtvierslekten, søtvierfamilien, Solanales
Økologi
Habitat:		trives best i kjølig klima med mye regn eller vanning
Utbredelse:		Chile og Andesfjellene i Peru

Poteten (Solanum tuberosum) er en stengelknoll, en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Poteten er den matretten som er vanligst å nyte, vanligvis som supplement til kjøtt og fisk. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden.

Poteter som skal selges skal normalt ikke ha sykdommer, skader, utvekster, fremmed lukt, smak og være fri for giftstoffer.^{[trenger referanse]} De skal ha en jevn størrelse og være fri for skurv og de skal være gode kokepoteter, de skal ikke gå i stykker under koking.

FN valgte 2008 til å være det internasjonale potetåret.

Etymologi

Ordet potet kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet skildret opprinnelig søtpotet, som likner poteten i utseende, selv om smaken er forskjellig og de to ikke er i slekt.

Grønnsaken blir av og til kalt jordeple eller bare eple i Norge, som i det franske pomme de terre, og kalles jordpäron (jordpærer) i Sverige. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr trøffel. Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.

Poteten ble tidligere kalt «djevelens frukt», ettersom den vokste under jorda. Poteter vokser i jorda, og er glad i næringsrik jord.

Beskrivelse

Potetblomster

Blomster av varianten «Beate», Kristiansand midt i juli.

Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.

Selve potetene er stengelknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivelsesrikt indre som lagrer energi.

Poteten er en flerårig art. I kalde områder som Norge fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.

Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og som har samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser, og hvor lang koketid de krever.

Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.

Giftighet

Poteter utsatt for sollys – ikke egnet for konsum

Alt som vokser over jorden, særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin, men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder av slike stoffer, men de er mest konsentrert i – og like under – skallet, slik at råskrelling vil fjerne ca. 80 % av alkaloidene i knollen.

Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten blir utsatt for sollys, produserer den giften solanin. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på at den har vært utsatt for lys og kan inneholde solanin. Den grønne fargen skyldes klorofyll som også dannes når potetene utsettes for lys. En kan derfor ikke fjerne solaninet helt ved å skjære bort de grønne områdene. Grønne poteter bør ikke benyttes til mat eller fôr for dyr. Potetens groer kan inneholde til dels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefôr.

Oppvarming av poteten til over 170 °C fjerner det meste av solanininnholdet; vanlig koking har ingen innvirkning.

Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.

Historie

Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant annet en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.

Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten, i alle fall for simple sjøfolk. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potetene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet, og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjellige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene.

I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden, måtte være djevelskapt. Men med ulike midler – Antoine-Augustin Parmentier som dyrket den i Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var, og dens betydning som botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den – spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. På Hove gård på Tromøy er den første kjente dokumentasjonen i Norge på at det ble dyrket poteter, hvor det står skrevet i toldskriver Nils Aalholms hagedagbok for 31. mai 1757 at det er: «observeret Potatoes at opkomme». I 1773 ble det satt 5015 poteter på gården.

På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.

I 1664 utgav John Forster en bok med tittelen England's Happiness Increased: A Sure and Easie Remedy against the Succeeding Dearth Years, der han anbefalte poteten som en god hjelp i kampen mot matmangel, men i Burgund fikk bøndene forbud mot å dyrke poteter, da man mente de forårsaket spedalskhet, rett og slett fordi knollene minnet om spedalskes deformerte hender og føtter. Denis Diderot skrev i sin encyklopedi at «denne roten er, hvordan man enn tilbereder den, smakløs og stivelsesrik».

Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.

Sykdommer

Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der den førte til hungersnød i landet. Inkaene hadde dyrket flere hundre ulike potetsorter, så selv om én av dem ble rammet av sykdom, gav det lite utslag for den samlede potethøsten. Irene dyrket bare ett slag. I juni 1845 – en av flere kalde, våte somre – brøt potetpesten ut på Isle of Wight, muligvis overført fra potetskall som var kastet over bord fra et amerikansk skip. Phytophthora infestans gjorde stor skade i hele Europa, men verst rammet ble Irland, der minst en million døde av sult eller underernæring. Halvannen million emigrerte til Amerika like etter, hovedsakelig de unge og arbeidsføre, som hjemlandet dårligst kunne unnvære.

Bruk av potet

Fylt potet fra Peru.

Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.

Ukokt potet er lite fordøyelig, men dersom den varmes opp, blir stivelsen mer tilgjengelig som næring.

Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (chips). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte poteter og potetsalat. Annapoteter er en arbeidskrevende fransk potetrett. Ettersom poteten har en svært mild smak, kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.

Næringsinnhold

Størstedelen av potetene er vann, men de inneholder også karbohydrater, protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.

Næringsverdi

Potetplanten skildret i 1591

Per 100 gram:

• Energi 307 kJ (78 kcal)
• Vann 75 g
• Protein 1,9 g
• Karbohydrater 15,2 g
• Fett 0,1 g
• Kostfiber 1,6 g
• Kalium 468 mg
• C-vitamin 11 mg

Potetsorter

Som beskrevet over, er poteten blir foredlet til en lang rekke sorter. Noen av disse er Ostara, som er den vanligste nypotet-sorten, Laila som er en halvtidlig potet. Beate er den største sorten, og en høst- og vinterpotet, Mandelpotet har en avlang og mandelformet fasong med hvitt skall og gul kjøttfarge og regnes som delikatesse-poteten, mens Ottar er spesielt egnet for nordnorsk klima og jordsmonn. Andre potetsorter er:

• Amandine
• Amflora
• Asterix
• Beate
• Njål
• Bintje
• Blå Kongo
• Cherie
• Fljota
• Folva
• Gulløye
• Ingeleivseple
• Inovator (til industriell bruk)
• Juno (den tidligste norske ferskpoteten, har også vunnet flere smakstester)
• Jøssing
• Kerrs Pink (en høst- og vinterpotet, velegnet til potetstappe)
• Magnum Bonum* Marius
• Oleva
• Peik
• Pimpernel
• Ringerikspotet
• Russet Burbank (dyrkes ikke i Norge)
• Rød Kvefjord
• Santana
• Svart Valdres
• Troll
• Tromøypotet
• Åspotet

Oppbevaring

Poteter lagres best mørkt og ved temperatur 4–6 °C for å senke livsaktiviteten i cellene slik at potetene dermed holder seg lenger. Luftfuktigheten bør være 80–90 prosent for å hindre at potetene tørker ut. Hvis temperaturen er lavere enn 3 °C, blir en del av stivelsen omdannet til sukker, og poteten får søtsmak. Ved lagring for varmt eller lyst, får poteter groer som må fjernes, og poteten blir vissen og dermed ubrukelig.

Annen bruk av ordet potet i norsk språk

Potet nyttes i norsk språk gjerne som beskrivelse av en allsidig person som kan brukes til en rekke ulike oppgaver. Innen noen miljøer brukes potet som slang, uttalt med trykk på første stavelse, «pottet» for en lyshudet, etnisk norsk, eller skandinavisk person, eller en som spiser poteter. Ordet kan være både nøytralt og nedsettende, men brukes ikke av målgruppen, «potetene» selv.

Galleri

• 
  Forskjellige varianter av poteter
• 
  Lilla poteter fra Peru
• 
  Nærbilde av kraftige potetgroer
• 
  Potetgroer i en mørk kjeller
• 
  Nærbilde av potetblader
• 
  Potetfrukt («potetepler»)
• 
  Potetbillelarver spiser et av bladene til planten
• 
  Poteter med tørråte

Eksterne lenker

• (en) gepard i Encyclopedia of Life
• (en) gepard i Global Biodiversity Information Facility
• (en) gepard hos Fossilworks
• (en) gepard hos ITIS
• (en) gepard hos NCBI
• (en) Kategori:Acinonyx jubatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Acinonyx jubatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Acinonyx jubatus – detaljert informasjon på Wikispecies

Wiktionary: Gepard – ordbokoppføring

• FNs internasjonale potetår
• Da poteten kom til Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no

Gepard
Gepard (Acinonyx jubatus) Foto: schani
Nomenklatur
Acinonyx jubatus Schreber, 1775
Populærnavn
gepard
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Kattedyr
Underfamilie		mindre kattedyr
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 VU - Sårbar VU — Sårbar
Økologi
Habitat:		gresskledt savanne med krattskog
Utbredelse:
Gepard er i dag utbredt i Afrika, syd for Sahara, og Iran. Rødt = høyest tetthet; lysest = tidligere utbredelsesområde.
Inndelt i
Asiatisk gepard Nordvestafrikansk gepard Nordøstafrikansk gepard Sørafrikansk gepard Østafrikansk gepard

Gepard (Acinonyx jubatus) er et stort kattedyr som hører til i gruppen pumaer og geparder. Den finnes i Afrika, syd for Sahara, og i det nordøstlige Iran. Geparden er verdens hurtigste pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t. Arten har 19 kromosompar.

Nyere forskning viser at slekten geparder (Acinonyx) er en søsterslekt til pumaer (Puma). Samlet refereres det gjerne til denne gruppen i nyere forskning som pumalinjen (Acinonychini).

Etymologi

Navnet gepard stammer fra gresk via italiensk gattopardo, flekket katt eller kattepanter. Det engelske navnet – cheetah – stammer fra hindi (chita) og betyr prikket eller den prikkede. Betegnelser som jaktleopard og «geopard» kan ha sammenheng med dyrets leopardlignende utseende.
     Slektsnavnet Acinonyx stammer fra de greske uttrykkene acin, som betyr ubevegelig (fra kineo – å bevege, og det negative prefikset a-), og onyx, klo. Dette henspiller på dyrets manglende evner til å trekke inn klørne, slik nesten alle andre kattedyr kan. Den manlignende behåringen ved manken er trolig opphavet til andre ledd i det vitenskapelige navnet på arten – jubatus -, latin man.

Beskrivelse

Unge geparder

Foto: Gary M. Stolz, U.S. Fish and Wildlife Service

Gepard som markerer territorium (Namibia)

Foto: Joachim Huber

Geparden er et strømlinjeformet, langstrakt og langbeint rovpattedyr som kan minne om mynder. Den har dyp brystkasse og er svært smal rundt livet. Genetisk står den også hundedyrene nærmere enn alle andre kattedyr, men noen nær slektning er den ikke. Hannene er noe større enn hunnene.

Geparden har et relativt lite og rundt hode med små runde ører og tydelige utvendige tårekanaler som renner ned mot munnvikene fra innsiden av øynene. Øynene har dessuten runde pupiller. Den har en lang hale som brukes som balanse- og styreror i høy fart. Tannutrustningen er beskjeden til kattedyr å være, noe som kan være en evolusjonær tilpasning for å få plass til den utvidede nesegangen disse dyra har. Pelsen er gulbrun med karakteristiske mørke prikker som kan minne om leopardens rosetter. Av og til kan man også se geparder med et stripe- eller marmorlignende prikkmønster, men disse er mer sjeldne. Fargevarianten kalles gjerne kongegepard. På manken er pelsen gjerne noe lenger (og tufset) enn ellers på kroppen, noe som kommer best til uttrykk på unger og ungdyr.

Geparden veier normalt ca. 37–65 kg og har en kroppslengde fra snutespiss til haletipp på ca. 175–220 cm. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 80–85 cm.

Geparden lar seg temme i stor grad, og opp gjennom århundrene har den derfor vært et populært kjæledyr for rike og adelige. Man regner med at de første gepardene ble temmet alt for 5 000 år siden, men den har aldri blitt domestisert.

Kongegepard

Kongegepard

Foto: Steve Jurvetson

Kongegepard er en genetisk variant. Flekkmønsteret over ryggen, av og til også langs den øvre delen av flankene, går over i et stripelignende mønster, som av og til kan minne om rosetter langs flankene på dyret. Årsaken er en mutasjon i det genetiske arveanlegget. Det recessive genet som trengs for at fenomenet skal oppstå må derfor arves fra begge foreldrene.

Kongegepard har av noen blitt klassifisert som en egen underart (A. j. rex), men dette har i dag liten konsens internasjonalt. Kongegepard ble først oppdaget i Zimbabwe i 1926. Den ble for en kort periode (1927–1939) lansert som en egen art, men dette måtte revideres da Reginald Innes Pocock ikke kunne framlegge tilstrekkelig bevis. Første gang man kunne fotografere en levende kongegepard var i Krüger nasjonalpark i 1974.

I mai 1981 ble det født to kongegeparder ved De Wildt Cheetah Center i Sør-Afrika. Det hendte etter at to gepardsøstre var blitt paret med en viltfanget gepardhann fra Transvaaldistriktet og fødte hvert sitt kull. Begge kullene inneholdt en kongegepard. Siden er det født flere kongegeparder ved dette gepardsenteret.

Utbredelse og habitat

En gang i tiden var geparden utbredt i både Afrika, Eurasia og Nord-Amerika, men i dag er det først og fremst i Afrika at man finner dette kattedyret.

Det hersker uenighet omkring totalbestanden av gepard i verden, men IUCN hevder at det er lite trolig at den overstiger 10 000 dyr. Trenden er også at bestanden minker. Noe over 7 000 av dyrene regnes som «kjente» av forskerne, hvorav 4 500 befinner seg i det sørlige Afrika. Av disse befinner cirka 2 000 dyr seg i Namibia og cirka 1 800 i Botswana ifølge IUCN.

En begrenset populasjon på omkring 60-100 dyr (iflg. IUCN, men ulike kilder oppgir ulike tall) av asiatisk gepard fines imidlertid fortsatt i et begrenset område ved Kaspihavet, i det nordøstlige Iran. Det er også mulig at noen individer overlever i Tyrkia og Turkmenistan, men disse er i såfall udokumenterte. Populasjonen av asiatisk gepard er således kritisk truet av utryddelse.

Geparden trives best der det er en kombinasjon av åpen savanne, gressland (høyt gress) og krattskog, men dette kattedyret kan av og til også finnes i fjellområder og ørkenstrøk. Mange geparder foretrekker også jordbruksland. I Namibia holder 95 % av gepardpopulasjonen til på jordbruksområdene. Bestandens framtid i dette landet er svært usikker, fordi bøndene hvert år mister omkring 10% av buskapen sin til dette rovpattedyret.

Atferd

Geparden er mest aktiv på dagtid, siden den da har størst sjanse til å unngå konflikter med sine største konkurrenter i matfatet; løver og hyener, som er mer aktive når det mørkner. Arten er normalt solitær som voksen, men yngre hanner kan opptre i små flokker på 2-5 dyr – kalt koalisjoner eller ungkarsflokker. I områder der andre store rovpattedyr er utryddet, kan man av og til også finne geparder i flokker på opp mot 14-19 dyr. I enkelte sammenhenger har det også blitt registrert at hunner og hanner kan danne små koalisjoner utenom paringstiden. Dyr som lever i en koalisjon vil styrke samholdet gjennom gjensidig pelsstell. Når de hviler søker de til høyereliggende områder, der de kan ha oversikt over byttedyr og fiender. Denne atferden gjør også at geparden foretrekker savanne og krattskog der det finnes godt med slike hvilesteder.

Hunner og hanner kommer normalt bare sammen under paringstiden. Etter dette forlater hannene hunnene og slutter seg til sine tidligere koalisjonspartnere, som de samarbeider med når de jakter, forsvarer seg mot andre rovpattedyr, og forsvarer sitt territorium mot inntrengen fra artsfrender.

Kommunikasjon

Geparder kommuniserer gjennom en rekke forskjellige lyder og kroppsspråk. Hvesing og knurring er tegn på aggresjon og følges av en truende positur, der blant annet ørene legges flatt, tennene blottlegges, muskulaturen spennes, og kroppen stilles i angrepsstilling. På baksiden av ørene har geparden en hvit flekk som blottlegges når ørene legges flate. I tillegg til lyder og kroppsspråk kommuniserer geparden gjennom markeringer med urin, duftkjertler og kloremerker.

Jakt og diett

Ungkarsflokk i Lewa viltreservat (Kenya)

Foto: Kevin Walsh

Unge geparder som spiser

Foto: Malene Thyssen

Geparden er verdens hurtigste landbaserte pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t over en kort strekning, men det har aldri blitt dokumentert. Den høyeste farten som er dokumentert er 102,4 km/t. Dette skjedde i Kenya, og det var en 35 kg tung hunngepard som løp 220 yards (201,2 m) tre ganger, med 30 minutters hvile mellom hvert løp.

Geparden er en usedvanlig dyktig og høyt spesialisert jeger. Den regnes som verdens mest effektive solitære jeger. Bare afrikansk villhund overgår den i effektivitet, men den har fordel av sin flokkmentalitet.

Vanligvis fanger denne katten byttet etter en kort sprint, der farten kan komme opp i 80–110 km/t. Den kan akselerere fra 0–75 km/t på to sekunder og hvert sprang kan utgjøre 7-8 meter. For å sette dette i perspektiv, kan en gepard foreta et sprang hvert 0,28. sekund. Til sammenligning kan en hest foreta et byks hvert 0,44. sekund og oppnå en toppfart på ca. 70–75 km/t. Årsaken til gepardens utrolige fart og spenst ligger i den svært fleksible ryggsøylen og den eksplosive muskulaturen. Den lange halen brukes som styrestang/balanseror. Kattens svært fleksible hofteledd gjør den dessuten i stand til å foreta meget krappe svinger i høy fart. Også håndleddene og skulderleddene er mer fleksible enn normalt.

Geparden jakter med synet som viktigste sans. Når et passende bytte er funnet sniker den seg så nær det som mulig, før den setter inn et avgjørende sprintangrep. Jakten er slett ikke alltid vellykket, men når den er det, slår den bena under byttet med framlabbene, med en kombinasjon av fart og styrke. I snitt lykkes geparden med å nedlegge byttet i ca. 70% av sine angrep. Når byttet er nedlagt dreper den det ved kvelning, gjennom å «klemme av» lufttilførselen ved strupehodet. Den voldsomme energiutladningen gjør at gepardens temperatur stiger faretruende høyt. Den må derfor hvile før den kan spise. I denne fasen er den svært utsatt for overfall fra andre rovpattedyr, eksempelvis løver og hyener (og i en viss utstrekning sjakaler), og det hender ofte at den taper byttet til sine nærmeste konkurrenter i matfatet. Geparder vil heller aldri forsvare et bytte, et resultat av at styrken er ofret på bekostning av høy fart.

Geparder er rene kjøttetere, som i nesten 100 % av tilfellene nedlegger byttet selv. Thompsongasell er det mest populære byttedyret for en gepard, men den tar også en rekke andre dyr, for eksempel gnukalver, steinbukk, hare, kudu, impala, springbukk, vortesvin, fugl med mer.

Reproduksjon

Gepardunge med de karakteristiske hvite hårene på ryggen

Geparden er truet av innavl og mangler genetisk variasjon. Årsaken er en pest som feide inn over Afrika under siste istid, for omkring 10 000 år siden. Bare noen få tusen dyr overlevde. Den har dessuten blitt jaktet til nær utryddelse av europeiske og asiatiske kongelige gjennnom de siste århundrene. Bare noen få hundre dyr overlevde. Resultatet ble en genpool som var for liten, slik at nesten alle nålevende geparder er i slekt.

Geparden er den mest reproduktive av alle store kattedyr, allikevel er den en truet art. Det skyldes at ca. 90 % av alle gepardunger dør i løpet av de første tre månedene, enten på grunn av matmangel og mangel på genetisk mangfold (ca. 40 %), eller fordi de blir drept (ca. 50 %) av løver, leoparder, hyener eller sjakaler. Disse ser på geparden som en konkurrent i matfatet og benytter enhver anledning til redusere bestanden.

Hunnen går drektig i ca. 90–95 dager og føder gjerne 3–5 unger, av og til opp mot åtte. Hannen deltar ikke i oppdragelsen og matingen av ungene. Mora kan forlate ungene i inntil 48 timer for å skaffe mat til å opprettholde nok morsmelk. Dersom det blir for lite mat, kan det hende at hun forlater ungene. Ungene avvennes i 6-8 ukers alderen og vil da forlate hiet og følge moren. Fra de er ca. seks måneder gamle vil mora komme med skadd vilt som de kan øve seg på, før det spises. Fra de er ca. åtte måneder vil de begynne å jakte selv, men lykkes sjelden den første tiden. Ungene forlater gjerne mora når de er ca. 15-24 måneder gamle, men blir ikke fullbefarne jegere før de er omkring tre år gamle.

Nakken og ryggen hos ungene er dekket av tette, sølvgrå til hvite hår, noe som gjør at de på avstand kan minne om små honninggrevlinger. Dette kan være et eksempel på mimikry. Få rovdyr tør å angripe honninggrevlinger, og det kan tenkes at gepardungene får bedre beskyttelse ved å minne om dem.

Evolusjon og systematikk

Gepard er eneste nålevende art i slekten Acinonyx og var tidligere klassifisert i underfamilien Acinonychinae. Nå er imidlertid slekten omplassert, med bakgrunn i nye morfologiske og molekylære data, i slekten mindre kattedyr (Felinae).

Forskerne mener at geparden er det eldste av alle nålevende kattedyr, noe som kan være en indikasjon på hvorfor denne katten ikke har klør som kan trekkes inn. Ny forskning har imidlertid antydet at geparden kan ha et felles opphav med Puma concolor (puma) og Herpailurus yaguarondi (jaguarundi), separert for omkring 6,9 millioner år siden. Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997 og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.

Gepardene oppsto trolig i Afrika og migrerte kort tid etter til Eurasia. Evolusjonært skilte trolig gepardene lag med de andre store kattedyrene under miocen, for ca. 26-7,5 millioner år siden. Det var omtrent på samme tid som gasellene oppsto, og gepardene har utviklet seg i koevolusjon med sine viktigste byttedyr. Den første ekte geparden var trolig Acinonyx pardinensis, som oppsto under pliocen (for omkring 7,5-3,75 millioner år siden). Den var større enn dagens gepard, omtrent like stor som en nålevende løve. Det er funnet fossile rester etter den i både Europa og Asia. For om lag 3,8-1,9 millioner år siden (pleistocen) oppsto det en ny art kalt Acinonyx intermedius. Den var noe mindre og den utvidet sitt eksistensområde til å omfatte større deler av Kina. De yngste europeiske funnene er fra tidlig midtre pleistocen i Tyskland.

Under pleistocen fantes det dessuten to arter med gepardlignende kattedyr i Nord-Amerika, kalt Miracinonyx studeri og Miracinonyx trumani. Begge hadde morfologiske trekk som kan sammenlignes med dagens gepard, blant annet den anatomiske utformingen av hodet. En annen art, som levde i Nord-Amerika under tidlig pleistocen (ca. 1,5-1 millioner år siden), var Miracinonyx inexpectatus. Den var trolig nært beslektet med puma. Forskerne tror at denne geparden var hurtigere enn puma og kraftigere enn dagens gepard. Miracinonyx inexpectatus hadde klør som kunne trekkes inn. Noen forskere har ment at Acinonyx stammer fra de amerikanske gepardene, mens andre mener at Miracinonyx er et resultat av konvergent evolusjon.

Det er beskrevet en rekke varianter av gepard, hvorav flere har vært beskrevet som egne underarter.

Underarter

Krausman og Morales anerkjente i 2005 fem underarter, hvorav to er kritisk utryddningstruet. Arten som sådan regnes som sårbar.

• A. j. hecki (Hilzheimer, 1913): Nordvest-Afrika (kritisk utryddningstruet)
• A. j. fearsoni (Smith, 1834): Øst-Afrika
• A. j. jubatus (Schreber, 1775): Sør-Afrika
• A. j. soemmerringi (Fitzinger, 1855): Nordøst-Afrika
• A. j. venaticus (Griffith, 1821): Nord-Afrika til det sentrale India (kritisk utryddningstruet)

A. j. venaticus og A. j. raineyii (sistnevnte er en genetisk variant av førstnevnte) er sammenlignet i genetiske studier og funnet å være svært like. Fra 1987 til 2005 ble allikevel disse regnet som to underarter.

A. j. venaticus kalles gjerne asiatisk gepard. Til nå har man regnet med at denne underarten bare har overlevd i et svært begrenset område av Iran (ved Kaspihavet). Krausman og Morales (2005) inkluderer imidlertid også geparder fra områder det nordlige Sahara til denne underarten. Utbredelsesgraden for denne underarten er derfor usikker. I NARCAGs (North African Region Cheetah Action Group) novembermøte i 2006 anbefalte Belchabir at det ble foretatt en genetisk studie av geparder som lever i Algerie for å klargjøre om disse tilhører underarten A. j. hecki eller A. j. venaticus. For øyeblikket reges imidlertid A. j. venaticus som unik for Asia (Iran).

Utdødde arter

• A. aicha (Geraads, 1997) †, Nord-Afrika
• A. intermedius (Thenius, 1954) †, Asia
• A. kurteni (Christiansen og Mazák, 2008) †, Asia
• A. pardinensis (Croizet e Joubert, 1928) †, Eurasia, også kjent som kjempegepard

Se også

• Jaktgepard

Kilder

• Bauer, H., Belbachir, F., Durant, S., Hunter, L., Marker, L., Packer, K. & Purchase, N. 2008. Acinonyx jubatus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1.
• Mulheisen, M. and N. Knibbe. 2001. Acinonyx jubatus (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 08, 2007
• Cheetah (Acinonyx jubatus). Lioncrusher's Domain
• The Cheetah. Big Cat Rescue

Eksterne lenker

• (en) gepard i Encyclopedia of Life
• (en) gepard i Global Biodiversity Information Facility
• (en) gepard hos Fossilworks
• (en) gepard hos ITIS
• (en) gepard hos NCBI
• (en) Kategori:Acinonyx jubatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Acinonyx jubatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Acinonyx jubatus – detaljert informasjon på Wikispecies
• Cheetah Conservation Fund
• Cheetah Factsheet
• Asiatic cheetahs caught on camera