Konvergent evolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hodeskalle av ulv (t.h.) og pungulv er nesten identiske, selv om de to ikke er nært beslektet.[1]

Konvergens er tilfeller der organismer har utviklet analoge egenskaper på grunn av likt levemiljø. Slike egenskaper kan være ytre bygning, fysiologi og/eller atferd. Hos enkelte grupper kan konvergens være vanskelig å oppdage, og gi opphav til såkalte oppsamlingstaxa der ubeslektede organismer er gruppert sammen i systematikken. Konvergens ble først beskrevet at den britiske anatomen Richard Owen.[2]

Kjente tilfeller av konvergens[rediger | rediger kilde]

Konvergent fysiologi[rediger | rediger kilde]

  • Virkelige kaktus tilhører kaktusfamilien og finnes med ett unntak bare i Nord- og Sør-Amerika. I tørre strøk rundt om i verden finnes det mange kaktusliknende planter, særlig i vortemelkfamilien, og mange av dem kalles lokalt for kaktus. Det er likevel bare de amerikanske artene som er kaktuser, de andre har utviklet liknende strukturer som en tilpasning til livet i regnfattige strøk.

Konvergent bygning[rediger | rediger kilde]

  • Kondorer og gribber likner hverandre til forveksling, men stammer fra forskjellige grupper. Likheten skyldes at begge gruppene er termikkflygere og lever av åtsler.[7]
  • Haier, delfiner og de utdødde fiskeøglene har alle spoleformet kropp med stive brystfinner og kraftig hale. Ingen av dem er nært beslektet, haien er en bruskfisk, fiskeøglen et krypdyr og delfinen et pattedyr. Alle tre er (var) derimot toppredatorer i havet. Like krav til hurtighet og manøvrerbarhet har gitt utslag i lik kroppsbygning.[8]
  • Gjedder, pansergjedder og barracudaer har uavhengig av hverandre utviklet en langstrakt, slank kropp, stort hode med et veldig gap og sylskarpe tenner, og andre egenskaper som gjør dem ypperlig egnet til å sette opp stor fart for å overfalle og gripe et bytte.[9]
  • Pungmår likner til forveksling på en vanlig mår med lyse flekker. Likheten skyldes at begge er små rovdyr som delvis jakter i trær. Måren er et morkakedyr, og ikke mer i slekt med pungmåren enn med andre pungdyr, slik som kenguruer og koala.

Konvergent atferd[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Werdelin, L. (1986). «Comparison of Skull Shape in Marsupial and Placental Carnivores». Australian Journal of Zoology. 34 (2): 109–117. doi:10.1071/ZO9860109. 
  2. ^ Thunstad, Erik (2009). Darwins teori, evolusjon gjennom 400 år. Oslo: Humanist forlag. s. 404. ISBN 978-82-92622-53-7. 
  3. ^ Lowman, M.D. & Rinker, H.B., red. (2004). Forest canopies (2. utg.). Amsterdam: Elsevier Academic Press. s. 131. ISBN 9780124575530. 
  4. ^ Clare, M. & Rigby, S. (2010). «6. kapittel: Brachiopods». Fossils at a glance (2. utg.). Hoboken, NJ: Wiley-Blackwell. ISBN 978-1405193368. 
  5. ^ Schoch, R.R.; Witzmann, F. (2011). «Bystrow’s Paradox - gills, fossils, and the fish-to-tetrapod transition». Acta Zoologica. 92 (3): 251–265. doi:10.1111/j.1463-6395.2010.00456.x. Besøkt 30. oktober 2017. 
  6. ^ Hampton, S.C. (2017). «Of Falcons and Hawks: Rules for Birds of Prey». Deep Nature: exploring convergent evolution. Besøkt 30. oktober 2017. 
  7. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; Li, B.; Houde, P.; Li, C.; Ho, S. Y. W.; Faircloth, B. C.; Nabholz, B.; Howard, J. T.; Suh, A.; Weber, C. C.; Da Fonseca, R. R.; Li, J.; Zhang, F.; Li, H.; Zhou, L.; Narula, N.; Liu, L.; Ganapathy, G.; Boussau, B.; Bayzid, M. S.; Zavidovych, V.; Subramanian, S.; Gabaldon, T.; Capella-Gutierrez, S.; Huerta-Cepas, J.; Rekepalli, B.; Munch, K.; m.fl. (2014). «Whole-genome analyses resolve early branches in the tree of life of modern birds» (PDF). Science. 346 (6215): 1320–1331. PMC 4405904Åpent tilgjengelig. PMID 25504713. doi:10.1126/science.1253451. 
  8. ^ Ballance, Lisa (2016). «The Marine Environment as a Selective Force for Secondary Marine Forms» (PDF). UCSD. 
  9. ^ Morselli, R. «“Distant Cousins”». Science. MidCurrent. Besøkt 30. oktober 2017. 
  10. ^ Hunter, P. (2007). «The nature of flight. The molecules and mechanics of flight in animals». EMBO reports. 8 (9): 811–813. doi:10.1038/sj.embor.7401050. Besøkt 30. oktober 2017. 
  11. ^ Speakman, J.R. (2001). «The evolution of flight and echolocation in bats: another leap in the dark». Mammal Review. 31 (2): 111–130. doi:10.1046/j.1365-2907.2001.00082.x. Besøkt 30. oktober 2017.