Aggresjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aggresjon hos mennesker

Aggresjon (av lat. aggredior, angripe) er et begrep innenfor psykologi og atferdsbiologi som beskriver atferd som har til hensikt å forårsake ydmykelse, skade eller smerte. Aggresjon kan være enten fysisk (slag, bitt, spark m.m.), mental (psykisk terror) eller verbal (trusler). Aggresjon i seg selv er ikke vold, selv om den kan lede til det. Det finnes to former for aggresjon. Reaktiv aggressivitet blir definert som en stabil tendens til å bli sint i møte med frustrasjoner eller provokasjoner, slik at en lar sinne få utløp i negative handlinger. Dette fører ofte til en mer intens emosjonell aktivering (Roland & Idsøe, 2001).[1] Proaktiv aggresjon er definert som en intendert negativ handling hvor målet er å oppnå makt eller tilhørighet ved å påføre andre skade (Roland & Idsøe, 2001).[2]

Aggresjon hos mennesker[rediger | rediger kilde]

Menneskers aggresjon er kompleks av natur sett i lys av kulturforskjeller, moralske ståsteder og ulike holdninger.

Det finnes mange situasjonelle faktorer som kan være med på å utløse aggresjon hos mennesker. Det er for eksempel vist at aggressive voldshandlinger utspiller seg på spesifikke dager i uken (Anderson& Anderson, 1984).[3] Andre eksempler kan være frustrasjon, mangel på søvn og næring, og fysisk ubehag.

Temperaturens påvirkning på aggresjon[rediger | rediger kilde]

Generell allmenn kunnskap tilsier at det er et forhold mellom temperatur og aggresjon. Kjente ordtak som: ”det koker over for en”, eller at en ”må kjøle seg ned” når en er sint er lett identifiserbare. Forskere har tatt denne kunnskapen et hakk videre ved å studere om det faktisk finnes en reel sammenheng på hvilken innvirkning temperatur har på aggresjon. Tester på dette er gjort både i laboratorium og i naturlige omgivelser. Til å begynne med forholdt man seg kun til laboratoriene, men det ble satt spørsmålstegn rundt om dette kunne generaliseres til den virkelige verden.

Aggressiv adferd var tidligere antatt å bli hyppigere ved økt temperatur opp til et visst punkt, for så å synke når temperaturen økte ytterligere over dette punktet. (Baron & Bell 1976).[4] Hypotesen ble testet ved laboratorieforsøk der deltagerne ble utsatt for gradvis økende varme. Spørsmålet var om funnene hadde relevans i forhold til virkeligheten da forsøkspersonene visste at de ville unnslippe varmen så snart forsøket var over. I tillegg kunne det opptre andre situasjonelle faktorer som kunne være med å påvirke resultatet slik at deltakerne ikke opptrådte naturlig i laboratorienes kunstige omgivelser.

Senere ble det derimot gjort et forsøk i naturlige omgivelser for å se om denne kurvlineære effekten faktisk kunne tilskrives temperaturmanipulasjonen (Carlsmith & Anderson 1979).[5] Forsøket gikk ut på å observere baseballkamper spilt under varme dager og antall opprør som fant sted etter kampene. Det viste seg at desto høyere temperatur, desto større sjanse var det for at det ble opprør.

Anderson og Anderson ønsket å finne ut mer av dette fenomenet og gikk videre med å se på sammenhengen av kriminelle overgrep og temperatur i Chicago over en 90 dagers periode. De fant da en klar korrelasjon mellom temperaturen og antall rapporterte kriminelle overgrep.

For å videre støtte opp deres hypotese gikk de i gang med et lengre studie i Houston der de skilte mellom voldelig kriminalitet (mord og voldtekt) og ikke-voldelig (ran og brannstiftelse). Ved å gjøre dette falt eventuelle forstyrrende faktorer ved deres første studie bort. De samlet så inn relevant data fra Houston Chronicle”, som hver dag rapporterte om det siste døgns kriminelle handlinger. Informasjonen de fikk tak i ble videre sammenlignet med Houstons maks temperatur per dag hentet fra ”National Oceanic and atmospheric administration”. Dette viste også en klar lineær korrelasjon mellom den voldelige kriminaliteten og høye temperaturforhold (Anderson & Anderson 1984).[6]

Flere andre studier støtter opp rundt samme problemstilling. Et studie gjennomført av Kenrick og MacFarlane viser for eksempel at sannsynligheten for aggressiv atferd hos bil sjåfører øker når de blir utsatt for høyt tempererte omgivelser. Sjåførene viste irritabilitet og aggressiv holdning ved å tute på bilhornet dersom de ble stoppet til tross for at det var grønt trafikklys. Sjåførene som ble testet hadde vinduet rullet ned, og man antok da at de ikke hadde air-condition i bilen sin. Resultatet på studiet viste en direkte lineær økning i antall tut i forhold til økt temperatur.

Til tross for at funnene som ble gjort korrelerer, er det likevel en tanke å se på hva som skjer dersom temperaturen fortsetter å stige. Som mennesker har vi begrensninger på hva vi kan tåle, og for høye temperaturer fører til at vi til slutt tørster ut og dør. Dette vil føre til svært lite aggressiv handling, så man kan diskutere om det ikke er et kurvlineært forhold likevel.

Aggresjon hos dyr[rediger | rediger kilde]

Aggresjon hos ville mustanger

Aggresjon hos dyr er naturlig og kan i mange sammenhenger være seksuelt betinget, spesielt hos ville dyr av samme art. Det handler om retten til å formere seg. Matrelatert aggresjon og territorial aggresjon er også normal atferd hos mange dyr, spesielt ville. Blant flokkdyr er dominansaggresjon også normalt.

Aggresjon hos tamhund[rediger | rediger kilde]

Aggresjon hos Schæferhund

Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.[7]

Ønskelig aggresjon[rediger | rediger kilde]

Flere hunderaser er selektivt utvalgt for sin aggresjon, og da spesielt aggresjon mot fremmede. Rottweiler, dobermann, schæferhund og Akita er eksempler på hunderaser som har blitt selektert på grunn av slik atferd, og Hart og Hart (1985) har dokumentert at nettopp disse rasene figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.[8] Selektivt utvalgt for sin aggresjon er også mange andre hunderaser, raser vi i dag gjerne forbinder med vakthunder, vokterhunder og kamphunder.

Uønskelig aggresjon[rediger | rediger kilde]

Hart og Harts studie indikerer også at hunderaser som foxterrier, sibirsk husky, afghansk mynde, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en tendens til å være mer dominante ovenfor sine eiere enn andre hunderaser.[8] Og rasene west highland white terrier, foxterrier, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en økt tendens til aggresjon mot fremmede hunder.[8]

Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å inndele hundens aggresjonsmønster, men det hersker fortsatt stor uenighet omkring hvordan dette kan gjennomføres med størst mulig nøyaktighet. Problemet henger sammen med vanskeligheten med å velge ut rett populasjon som referansegruppe. Overall (1997) delte aggresjonen inn i 13 subgrupper; maternal, lek, frykt, smerte, territorial, beskyttelses-, hunder imellom, avstraffelses-, matrelatert, eiendomsrelatert, røversk, dominans-, og idiopatisk aggresjon.[9]

I en studie fra Animal Behaviour Clinic, College of Veterinary Medicine, Cornell University i USA, ble hunderaser med aggresjon mot fremmede og angstrelatert aggresjon sammenlignet med hunderaser som ble presentert ved Veterinary Medical Teaching Hospital i samme tidsrom. Kun individuelle hunderaser med 10 eller flere hunder innen hvert atferdsproblem (kategori) ble evaluert. Undersøkelsen viste at engelsk springer spaniel var betydelig mer vanlig blant hunder som viser aggresjon mot sine eiere (10,7%) enn blant dem som viser aggresjon mot fremmede (0,0%).[10] Blant hunderaser som viser aggresjon mot fremmede utgjorde labrador retriever hele 12%, sammenlignet med 0,0% aggresjon mot sine eiere.[10] Engelsk springer spaniel og rottweiler (men altså ikke schæferhund) viste betydelig (P < 0,005) større aggresjon mot sine eiere enn andre hunderaser i undersøkelsen.[10] Studien viser også (første gang dokumentert) at rottweiler hyppigere enn før antatt fremviser dominant aggresjon.[10]

Aggresjonsproblemene med engelsk springer spaniel støttes også av annen forskning, blant annet Borchelt, 1983[11]; Landsberg, 1991[12]; Line and Voith, 1986.[13] Endringer i neurotransmitternivåene hos engelsk springer spaniel antyder en genetisk årsak, der et enkelt gen kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte stoffskiftenivåer av serotonin og dopamin.[14]

Aggresjon og pelsfarger[rediger | rediger kilde]

Fordi mange studier med pelsdyr har vist at utfargingen kan påvirke atferden hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen påvirket aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter med medisinske problemer ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression, der hundene var pasienter med aggresjonsproblemer.

Studien avslørte at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr med medisinske problemer. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert.

Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roland, E. & Idsøe.T. (2001). Aggression and bullying. Aggressive behaviour, 27, 446-462. 2001. WilleyLiss
  2. ^ Roland, E. & Idsøe.T. (2001). Aggression and bullying. Aggressive behaviour, 27, 446-462. 2001. WilleyLiss
  3. ^ Anderson, C. A., & Anderson, D. C. (1984). Ambient temperature and violent crime: Tests of the Linear and Curvilinear Hypotheses. Journal of Personality and Social Psychology, 46(1), 91-97.
  4. ^ Baron, R. A., & Bell, P. A. (1976). Aggression and heat: The influence of ambient temperature, negative affect, and a cooling drink on physical aggression. Journal of Personality and Social Psychology, 33, 245-255.
  5. ^ Carlsmith, J. and Anderson, A. (1979). Ambient temperature and the occurrence of collective violence: A new analysis. Journal of Personality & Social Psychology, 37 (3), 337-344
  6. ^ Anderson, C. A., & Anderson, D. C. (1984). Ambient temperature and violent crime: Tests of the Linear and Curvilinear Hypotheses. Journal of Personality and Social Psychology, 46(1), 91-97.
  7. ^ Mugford, R.A. (1995) Canine behavioural therapy. In: Serpell, J. (ed.) The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People. Cambridge University Press, Cambridge, pp. 139–152.
  8. ^ a b c Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.
  9. ^ Overall, K.L. (1997) Clinical Behavioral Medicine for Small Animals. Mosby, St Louis, Missouri, 544 pp.
  10. ^ a b c d Takeuchi, Y., Ogata, N., Houpt, K.A. andScarlett, J.M. (2001) Differences in backgroundandoutcome of three behavior problems of dogs. Applied Animal Behaviour Science 70, 297–308.
  11. ^ Borchelt, P.L. (1983) Aggressive behaviour of dogs kept as companion animals, classification andinfluence of sex, reproductive status andbreed. Applied Animal Ethology 10, 45–61.
  12. ^ Landsberg, G.M. (1991) The distribution of canine behavior cases at three behavior referral practices. Veterinary Medicine, October, 1011–1017.
  13. ^ Line, S. and Voith, V.L. (1986) Dominance aggression of dogs towards people: behavior profile andresponse to treatment. Applied Animal Behaviour Science 16, 77–83.
  14. ^ Reisner, I.R., Mann, J.J., Stanley, M., Huang, Y.-Y. and Houpt, K.A. (1996) Comparison of cerebrospinal fluidmonoamine metabolite levels in dominant-aggressive and non-aggressive dogs. Brain Research 714, 57–64.
  15. ^ Podberscek, A.L. and Serpell, J.A. (1996) The English Cocker spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour. Applied Animal Behaviour Science 47, 75–89.