Azawakh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«inngår i serien om tamhunden»
Azawakh
«Hann fra opprinnelsesområdet»
Alternative navn
afrikansk mynde, tuareghund
Hundetype
mynde, hetshund, pariahhund
Opprinnelsesland/område
Mali, Sahel
Anerkjennelser
FCI: Gruppe 10, seksjon 3 AKC: Hound (FSS) CKC: Ikke anerkjent! KC: Hound (standard ikke klar) UKC: Sighthounds
Bruksegenskaper
vakthund, vokterhund, jakthund, familiehund
Forventet livsløp
12-14 år
Størrelse
medium (15-25 kg)
Rasen passer for
svært erfarne hundefolk
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Azawakh (FCI #307) kalles idii n'illeli i hjemlandet og er en hunderase som tilhører de eldste myndene vi kjenner til. Den er også kjent som afrikansk mynde og tuareghund i Norden. I sitt naturlige habitat lever denne hunden nærmest i en pariahhundtilværelse, i og rundt landsbyene og leirene til nomadene, der de regnes som landsbyhøvdingens eiendom. Azawakh er Malis nasjonalhund.

Innhold 1 Opprinnelse og alder 2 Utseende, anatomi og fysikk 3 Bruksområde 4 Lynne og væremåte 5 Annet 6 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelse og alder

Tuaregene omtaler denne hunden som idii n'illeli. De flotteste og mest eksotiske eksemplarene blir kalt oskas eller idii-idii. I Norge kaller vi den azawakh eller afrikansk mynde, men det ville vært mer korrekt å kalle den vestafrikansk mynde, siden den stammer fra landområder som regnes som sentrale i Vest-Afrika.

Azawakh regnes som tuaregenes hund og er egentlig en endemisk landrase for det søndre Sahara og sentrale deler av Sahel - en hundetype som lever naturlig i et begrenset geografisk landområde. Det er europeere som gjennom selektiv avl har gjort den til en hunderase, gjennom å gi den en definert rasestandard. Denne standarden tar imidlertid ikke nok hensyn til den opprinnelige landrasen, og man kan derfor se at de såkalte raserene individene i henhold til standarden er i ferd med å fjerne seg fra den opprinnelige landrasen. Dette gjelder spesielt hundes primitive natur.

Tuaregene er opprinnelig et berbisk nomadefolk som utvandret til det sørlige Sahara og Sahel fra mer nordlige strøk i Afrika, trolig Libya. Man antar at de har bragt med seg denne spesielle hunden fra disse strøkene, men man kjenner ikke til noen detaljer omkring tiden før utvandringen. Man vet imidlertid at nomadiske tuareger i mer enn 1 000 år har holdt slike hunder, og da spesielt i visse områder av Mali, Burkina Faso og Niger. Det gjør rasen unik i verdenssammenheng, fordi man kan være rimelig sikker på at denne hunden har endret seg svært lite i dette tidsrommet. Azawakh regnes derfor som den mest opprinnelige av alle myndene.

Azawakh er en primitiv hund som må betegnes som en kynologisk sjeldenhet, men ingen vet nøyaktig når og hvor den oppsto. Den kan vise seg å være like gammel som saluki og sloughi i sitt opphav, og har således trolig sitt ur-opphav i Orienten, uten at dette kan dokumenteres. Slik den nå framstår regner imidlertid både kynologer og forskere denne hunderasen som den mest opprinnelige av alle myndene, noe som skyldes tuaregens meget strenge avlsprinsipper gjennom mer enn 1 000 år. Kunnskapen om avl og utvelgelse har tradisjonelt gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. I sitt naturlige habitat lever disse hundene i en slags pariahhundtilværelse, der de får formere seg fritt, men hvor kun et fåtall valper får leve opp. Hundene er landsbyhøvdingens eiendom og regnes som svært verdifulle.

I mangel av kunnskap om rasens egenart ble denne hunden i mange år kalt tuareg sloughi, i det man trodde at den var en sydlig variant av sloughi. Etterhvert innså man imidlertid at hunden var en egen rase, med helt andre og langt mer primitive kvaliteter enn både sloughi og saluki. Navnet azawakh fikk den etter Azawakhdalen (Azaouakh) på den nigerianske høysletten, der den først ble «oppdaget» av oss i vesten og der man siden også fant de mest enhetlige representantene for rasen.

Til Europa kom rasen først mot sluttet av 1960-tallet, og da spesielt til Frankrike, som derav regnes som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden. Opprinnelseslandet er imidlertid Mali. Tidlig på 1970-tallet ble det dessuten importert hunder til både Tyskland og det tidligere Jugoslavia, der det ble igangsatt avlsarbeide. Franske og tysk-jugoslaviske linjer er derfor de mest framtredende i dag, selv om også andre land har begynt et visst oppdrett med rasen. Den første rasestandarden ble publisert i 1981 under navnet «sloughi-azawakh», men fra 1986 het den kun azawakh.

De første azawakhene kom til Skandinavia fra Tyskland i 1989/1990, da to hunder ble importert til Sverige. Det skulle imidlertid gå mange år før det første valpekullet ble født her. Det så dagens lys i Sverige den 29. september 2001. Det er fortsatt ikke født noen kull i Norge. Pr. januar 2005 var kun 2 eksemplarer av rasen blitt innført hit, begge tisper. En hannhund (valp) ble imidlertid importert fra Skottland til Stavanger-distriktet på høstparten i 2005. Det ble også importert av tispevalp fra Tyskland i januar 2006.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Tuaregene beskriver hundene sine slik:

«Raske nok til å fange en gasell, hare eller villsau, modige nok til å skremme store rovdyr, utrettelige som en kamel og vakre som en arabisk hest.»

Om man ser bort fra at denne hunden har hengende ører, er den trolig den hunderasen som anatomisk sett, både gjennom sitt ekstreme ytre og sin karakteristiske haleføring, gir størst assosiasjoner til tesem - selveste urmynden.

Azawakh er en mellomstor korthåret kvadratisk mynde med ekstreme proporsjoner. For ukyndige kan disse hundene virke nærmest utsultede, men de skal være så slanke. Hannene blir normalt 64–74 cm i skulderhøyde og veier 20–25 kg, mens tispene er ca. 4 cm lavere og skal veie 15–20 kg.

Kroppen er kvadratisk med rett overlinje og godt markert manke. Kort lende, markerte hofteben, som ofte er høyere eller minst like høy som manken. Opptrukket buklinje og rommelig brystkasse med godt hvelvede og tydelig synlige ribben. Hodet er langt, tørt og godt utmeislet og bæres på en stolt måte. Skallen er nesten flat og langstrakt, med svakt markert pannefure og godt markert nakkeknøl. Meget svak stopp. Sort eller brun nesebrusk. Den har tynne, tørre lepper som er sorte eller brune, og lange, kraftige kjever med forstørrede rovtenner. Øynene er mandelformede, ganske store og mørke, eller ravfarget i nyanse med pelsfargen. Ørene er små og henger tett inntil kinnet, ganske brede ved ansatsen, trekantede med avrundede spisser. Ørene reises noe når hunden er oppmerksom. Halsen er lang, elegant og muskuløs, lett buet og tørr. Halen er lang, tynn og tørr, og behåret med hvit haletipp. Den bæres enten hengende som en sabel eller i en høy krøll over ryggen. Beina er lange og tørre og lårene lange og muskuløse og har flat muskulatur. Lange, muskuløse skuldre med meget åpen skuldervinkel. Meget åpne vinkler i bakbena.

Pelsen kan variere fra nærmest hvit, krem-hvit og sandfarget via rød og rød-brun til nærmest sort i alle nyanser og kombinasjoner, men FCI godtar kun farger i spekteret lys sobel til mørk rødbrun. Brindling er tillatt, men såkalte partyfarging (polkadott) tillates ikke selv om slike hunder finnes naturlig. Sort aniktsmaske, hvitt bliss og hvitt i brystet er tillatt. Hvite sokker er ønskelig, og hvite tegninger på tærne er obligatorisk for rasestandarden, men ikke like naturlig i dens naturlige habitat.

[rediger] Bruksområde

Azawakh har opprinnelig blitt avlet som vokterhund og jakthund, og den er i dag den eneste mynderasen som klassifiseres som vakthund.

Vokterhundegenskapene hos denne hunden er sterke. I sitt naturlige habitat vokser valpene opp sammen med buskapen og knytter sterke bånd til disse. Hundene vil siden vil siden vokte og beskytte husdyra mot ville rovdyr og uønskede inntrengere, sammen med landsbybeboernes andre eiendeler, fordi de regnes som en del av flokken. Rasen, som gjerne vokter i flokk, har en konfronterende atferd og vil aktivt angripe de som ikke respekterer dens territorium. Denne typen vokterhunder kalles gjerne territorialvoktere. I dette begrepet ligger det at hundene snarere vokter et territorium enn husdyra, i kontrast til såkalte flokkvoktere.

Som jakthund ligger rasens styrke i en kombinasjon av dens samarbeidsegenskaper, hurtighet, spenst, stamina og størrelse. Den brukes til hetsjakt på all slags ørkenvilt (helst parvis eller i små flokker på 3-5 hunder), men denne jaktformen er ikke lenger tillatt i mange vestlige land. Et rasetypisk særtrekk er at denne hunden aldri dreper byttet selv, men kun nedlegger det og holder det fast til eieren kommer. Dette har vært en nødvendig egenskap å utvikle i de varme strøkene tuaregene tradisjonelt jakter, om ikke kjøttet skulle bli ødelagt.

En azawakh er typisk svært spenstig og smidig. Bevegelsene er nærmest katteaktige og feminine. Den tilhører ikke de hurtigste myndene hva toppfart angår over en rett kort strekning, men den kan allikevel oppnå en topphastighet på mer enn 60 km/t. I ulent terreng er den usedvanlig fotsikker og bevegelig, og den kan gjøre lynhurtige manøvrere i stor fart. Rasen tilhører også de mest utholdende myndene og kan holde en jakt gående i 4–5 timer i strekk om den er skikkelig trent. Den tåler dessuten intens varme og (til tross for den tynne pelsen) kulde ned mot -10 °Celsius.

Azawakh kan utgjøre en ypperlig familiehund for folk med erfaring og kunnskap om primitive hunder, men den bør definitivt ikke være et førstevalg for andre. Den krever mye oppmerksomhet og tidlig og grundig sosialisering om den skal bli en harmonisk utstillingshund. Den er også meget godt egnet til lure coursing og en rekke andre former for hundesport, men den er kanskje ikke et like typisk valg for en som ønsker seg en terapihund, selv om noen også har lykkes med det.

Man må uansett være klar over at dette er en hunderase med svært lange tradisjoner som vakthund. Den vil instinktivt vokte i og rundt hjemmet og det habitat den regner som sitt domene (bil, hytte, campingvogn m.v.), selv om graden nok vil kunne variere fra individ til individ.

[rediger] Lynne og væremåte

En azawakh er en nådeløs hund med utmerkede flokkegenskaper, sterk psyke, stor voktertrang og et meget reservert temperament. Den har beholdt en stor grad av primitiv atferd, noe som blant annet medvirker til at overlevesestrangen er høyt utviklet. Dette er en type atferd som gjør rasen uegnet som familiehund for folk flest, selv om de «rette menneskene» kan finne «den perfekte familiehunden» nettopp blant slike hunderaser. Azawakh har imidlertid utpreget rovdyratferd i forhold til mange andre hunder, noe som fremmede mennesker ofte oppfatter som aggressjon, skyhet og redsel. Det gir seg typisk utslag i et sterkt og utpreget kroppsspråk og territorial og dominant atferd.

Skal man holde en slik hund må man ta en rekke hensyn, som andre hundeeiere gjerne ikke tenker særlig mye over. Det ekstreme utseendet gjør sitt til at hunden ofte tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Rasens primitive holdning gjør imidlertid møter med fremmede vanskelig. Det strider mot dens natur å bli konfrontert av andre enn sine egne, noe den tydelig tilkjenngir gjennom kroppsspråket. Dette er klassisk rovdyradferd som ikke må forveksles med tomme trusler og redsel. Den vil forsvare seg og «flokkens interesser» uten nølen og om nødvendig med livet som innsats. Det må heller ikke forveksles med vanlig aggresjon, for den vil ikke selv oppsøke slike situasjoner.

En azawakhs tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Den bygger på gjensidig respekt og forståelse og tar tid å bygge opp. En azawakh vil aldri møte en fremmed med logrende hale og vennlige slikk, men med voktsomhet og stor skepsis, ofte tilkjennegitt med høylydt snerring og dyp knurring. Fremmede vil således ikke få oppleve denne hundens umåtelige hengivenhet og toleranse, slik den gjerne er overfor familien og dens aller nærmeste venner, selv om også slike hunder selvsagt kan trenes opp til å bli håndtert av andre. Om man skal ha den på utstilling er dette også en absolutt nødvendighet, men alle kan som regel se at den trives svært dårlig når den håndteres av fremmede, eksempelvis en eksteriørdømmer. Tidlig og mye sosialisering er nøkkelen til dette.

Den letteste måten å skape tillit og respekt til en azawakh skjer fra valpestadiet av. Den trenger en tydelig, men mild og balansert leder som gir den klare grenser og kommuniserer på en så naturlig måte som mulig med den. Den trenger å kjenne sin plass i flokken og må behandles som et fullverdig og repektert medlem om den skal trives. I den grad man lykkes kan man oppleve den nærmest perfekte familiehund. Om man derimot velger å dominere den psykisk og fysisk vil man aldri få oppleve hva som bor i denne flotte hunden.

Rasens kroppsspråk er ofte mer komplekst enn hos hunder flest. Den ligner på ville hundedyrs måte å kommunisere på. Lydforrådet er variert, tydelig og gjerne svært vokalt. Den varsler med ulike lyder og intensitet, alt etter hva den ser, hører eller lukter. Den skiller også mellom varsling på eget domene og nøytral grunn, der den ikke er like voktsom. Det er selvsagt individuelle forskjeller hundene i mellom, men vokaliseringen kan medføre problemer om en bor i ei blokk eller i tett bymessig bebyggelse.

Azawakh regnes som tolerant og flink med egne barn, men må kontinuerlig kontrolleres når andre er tilstede. Den er typisk leken og inviterer ofte selv til lek. Den elsker å løpe løs, noe den også trenger for å holde seg i god fysisk form. Når den ferdes løs i skog og mark vil den normalt holde seg innen synsvidde, og om man treffer på andre folk vil den på grunn av sin primitive natur normalt trekke seg unna, selv om den kanskje vil varsle. Slike hunder bør imidlertid aldri slippes løs der det ferdes mye folk eller andre dyr.

[rediger] Annet

Azawakh er en utrydningstruet hunderase. Organisasjonen Accociation Burkinabé Idi du Sahel (A.B.I.S.) arbeider for å redde den i dens naturlige habitat, blant de muslimske nomadene i Sør-Sahara og Sahel.

Denne hunderasen en svært territorial og kan virke aggressiv og pågående for fremmede, men den regnes ikke som farlig. Atferdens skyldes rasens naturlige skepsis til fremmede elementer, og har med dens overlevelesinstinkt å gjøre. Slik atferd er naturlig blant ville, semiville og primitive hunder, som normalt bare blir farlige dersom de tvinges til å forsvare seg.

Noe av det mest kritiske for rasens framtid er vestens tendens til å ville endre dens primitive karakter, for slik å gjøre den mer attraktiv og tilgjengelig for et større publikum. Endringer i atferden vil trolig føre til at tuaregenes 1 000 årige tradisjon med å forme denne spesielle hunden går tapt. Alt nå kan man registrere forskjell mellom hunder som lever i sitt naturlige habitat og hunder som er avlet fram etter eksteriørmessige prinsipper her i vesten.

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Kategori:Azawakh – bilder, video eller lyd

• Norsk Myndeklubb