Norsk lundehund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norsk lundehund
Lundehund
Norsk lundehund
Hundetype Spisshund
Opprinnelse Norge Norge
Egenskaper Brukshund/familiehund
Forventet livsløp 12-14
Størrelse Liten (6-7 kg)
Passer for Erfarne
Anerkjennelser
FCI Gruppe 5, seksjon 2
AKC Non-sporting (FSS)
CKC Hounds
KC Hound
UKC Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Norsk lundehund er trolig en svært gammel norsk spisshundtype med helt spesielle anatomiske egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Hunderasen regnes i dag som en av verdens mest sjeldne.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Norsk lundehund

Noen mener at buhund var en viktig progenitor for lundehunden. Buhunden er større og sterkere, så man kan tenke seg at selektiv avl på små individer med spesielle (anatomiske) egenskaper kan ha dannet grunnlag for lundehunden. Teorien er imidlertid ikke bevist. En annen teori er at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kanskje er en etterkommer av en forhistorisk hundetype som benevnes vitenskapelig som Canis forus. I så fall må lundehundens røtter gå tilbake til tiden før siste istid. Det finnes imidlertid ingen vitenskapelig dokumentasjon som støtter en slik teori. En tredje teori er at lundehunden nedstammer fra såkalte urhunder. Rasens ekstreme anatomi er til støtte for denne teorien, siden lundehundens mange anatomiske særtrekk også er kjent blant urhunder, men heller ikke denne teorien er bevist.

De første skrevne kilder vi har om lundehund går tilbake til slutten av 1500-tallet, men typen som sådan er mye eldre. Alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy, ei øy på ca. 18 km² i flateinnhold som ligger ytterst i Lofoten.

Petter Dass beskriver lundefangst med hund i Nordlands Trompet på slutten av 1600-tallet. Hendelsen foregår på Lovund i Nord-Helgeland. Det var vanlig at bøndene på Lovund og Røst holdt 10-12 lundehunder hver omkring 1830. Mot slutten av 1800-tallet ble lundefangst med hund byttet ut med mer moderne teknikker, som bruk av nett. Det førte til stor reduksjon av bestanden av lundehund.

I 1940 fantes kun omkring 50 lundehunder, alle lokalisert i Måstad. I 1939 ble en hannhund og tre tisper derfra sendt til en oppdretter på Hamar. Dette ble rasens redning, i det alle hundene i Måstad døde av valpesyke i 1941, etter å ha blitt smittet av en tysk schäferhund. På den tiden fantes også cirka 60 lundehunder på Hamar, men også disse døde senere av valpesyke. Bare en hund overlevde. Før dette skjedde hadde imidlertid noen hunder blitt sendt fra Hamar til Måstad. Disse ble rasens redning. Dagens lundehunder er derfor alle etterkommere av disse hundene.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Lundehunden har seks tær på hver fot

Foruten at lundehunden har minst seks tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Mange av disse særtrekkene finner man ellers kun hos ville hunder. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer for eksempel slik at denne hunden kan lukke øret for skitt og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan bøye armene ut så mye som 90 grader fra kroppen, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Slike anatomiske særtrekk finner man ellers hos Ny-Guinea syngehund, borneohund og dingo. Et annet særtrekk er at lundehunden mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. syv kilo, mens tispene veier ca. én kilo mindre. Disse tallene finner man i Norsk Kennel klubs standard for rasen. Det er likevel et faktum at mange hunder, særlig hanner, var adskillig større. En stor hannhund kunne være opp mot 11 kilo. Disse store og kraftige hannene ble tidligere brukt under jakten på tolen – lundefuglens årsunger. Når disse skulle forlate reiret om høsten, kastet de seg ut fra klippene høyt over vannet. Mange av dem, flere hundre, nådde ikke vannet; de slo seg i svime mot steinene, og disse var det hundenes oppgave å hente. Hundene sprang opp og ned fjellsiden i fjorten dager og hentet tole, som da den var svært fet og mør, var en delikatesse. Lundehunder har også blitt brukt mye til å finne lundefuglegg, og er derfor eksepsjonelt flinke til å finne og hente disse uten å knuse dem.

Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Norsk lundehund er opprinnelig avlet som jakthund på lundefugl, men den er nå fredet i Norge. I dag er den derfor først og fremst en god og gøyal sosial følgesvenn og familiehund, som også stadig oftere er å se rundt på hundeutstilling.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Lundehunden er årvåken, energisk og livlig, og hengiven og trofast mot de den kjenner.

Annet[rediger | rediger kilde]

I en tid var stammen av lundehunder i Norge så lav at eksport ikke ble tillatt. Først etter at stammen passerte 200 hunder ble det åpnet opp for eksport igjen. Rasen, som fortsatt er utrydningstruet, er svært sjelden utenfor Norge. Lundehunder blir gjerne gitt urnorske navn fra mytologien. Pelsen trenger i likhet med andre hunderaser jevnlig kontroll og vedlikehold.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Norwegian Lundehund – bilder, video eller lyd