Saluki

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saluki
persisk mynde, arabisk mynde
Saluki
Hundetype mynde, hetshund
Opprinnelse Map of Sighthounds Norwegian.png
Midtøsten
Egenskaper familiehund, jakthund
Forventet livsløp 12-14
Størrelse medium (17-23 kg)
Passer for erfarne
Anerkjennelser
FCI Gruppe 10, seksjon 1
AKC Hound
CKC Hounds
KC Hounds
UKC Sighthounds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Saluki eller persisk mynde er en hunderase. Andre steder er rasen også kjent som sag-i-tazi og saluqi. Rasen regnes som den eldste mynden av type og stammer som sådan fra Midtøsten, der kynologene skiller mellom de to typene persisk (nordlig) og arabisk (sydlig). Typen ble avbildet alt for omkring 5 000-6 000 år siden, men den kan være enda eldre. Typen kan imidlertid ikke tas til inntekt for rasens alder.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Saluki
Saluki

En persisk poet kalt Abu Newas skrev i ca. år 800 e. Kr.: «Å, min kjære jeger, bring meg mine hunder, som jeg fikk av kongene i Saluk.» Noen mener det er forklaringen på navnet saluki, men det har vært umulig å bevise dette. Andre mener navnet stammer fra en forsvunnet by i Jemen med navnet Saluk, men også dette har vært håpløst å dokumentere. Dagens betydning av navnet er rett og slett jakthund eller hurtig jakthund.

Saluki har gjennom alle tider vært regnet som beduinenes jakthund. Beduiner er tradisjonelle arabiske nomader som siden «tidenes morgen» har holdt hunder. De holder tradisjonelt til over hele Midtøsten og i deler av det nordøstlige Afrika. Man har derfor regnet Midtøsten som salukiens arnested.

I oldtidens Egypt ble slike hunder regnet som en farao verdig. Saluki har alltid vært høyt verdsatt blant beduiner og andre stammefolk. Tradisjonen sier at en aldri solgte en slik hund, men den ble av og til gitt i gave, som tegn på stort vennskap og takknemlighet. Salukier kunne av og til også byttes mot andre attraktive verdier, f.eks. et par nye koner eller en flokk kameler.

Det er funnet avbildinger av myndelignende hunder med fjærhårede ører i egyptiske graver som dateres tilbake til år 2 100 f.Kr. Imidlertid hevdes det, blant andre av Gail i Indian Kennel Gazette i 1996, at den opprinnelige salukien ble ødelagt gjennom innkryssning av greyhound. Dagens hunder skal derfor ikke være representative for rasens egenart hevder han, men rasen regnes allikevel som en av verdens eldste hunderaser. Mange kynologer mener imidlertid at tazi, en nær slektning som holder til lenger mot nord, er mer lik den opprinnelige salukien. En studie publisert i Science den 21. mai 2004 viser at saluki er en svært gammel hund, som er ganske nært beslektet med ulv og viser få tegn til innblanding av greyhound (slik Gail hevdet). Studier viser imidlertid også at afghansk mynde trolig er eldre enn saluki, idet denne er ennå nærmere beslektet med ulv (Heidi G. Parker m.fl.[1], 2004). Tazi var ikke representert i denne studien, så det er umulig å si noe om dette forholdet. Det er derimot tidligere fastslått at afghaneren er nærmere beslektet med sloughi og azawakh enn med saluki, så man har grunn til å tro at også disse hundene må være eldre. Om de er ennå eldre enn afghaneren, eller befinner seg mellom denne og saluki, vet man imidlertid ingen ting om.

I moderne tid kom rasen til Vest-Europa omkring midten av 1800-tallet (til England i ca. 1840), men det varte til etter andre verdenskrig før den kan regnes som fast etablert. De gamle romerne kan imidlertid har ført rasen til Italia alt omkring år 200 f.Kr. Det var imidlertid trolig engelske og franske offiserer som først førte rasen hit med tanke på avl, og den har nå rukket å bli en stadig mer populær selskaps- og utstillingshund i store deler av verden.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Generelt kan man si at de persiske typene er noe større og tyngre enn de arabiske, men begge finnes i to pelsvarianter, langhåret og korthåret. Langhåret er mest vanlig å se i vesten. Den korthårende varieteten ser dessuten ut til å være mer representert i sydlige strøk enn i de nordlige.Den korthåret typen blir som oftest kalt, Sloughi. Sloughien er mer aggressiv enn salukien, og dermed passer mye bedre til vakthund.

Saluki skal gi inntrykk av eleganse, ynde, styrke, energi og hurtighet. Dens uttrykk er verdig, intelligent og selvstendig, med et fjerntskuende, nærmest tankefullt blikk. Den finnes foruten de to pelsvariantene også i en rekke fargevarianter og kombinasjoner. Kroppsformen er lett rektangulær. Hannene blir omkring 58-71 cm i skulderhøyde og veier gjerne 20-23 kg. Tispene er noe mindre, typisk 17-20 kg.

Langhåret hann med sparsomt beheng

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Saluki er først og fremst beduinenes jakthund på gaseller og småvilt i ørkenen. Slik jakt skjedde ofte med ryttere og i samarbeid med jaktfalk. Saluki er hurtig og svært utholdende til mynde å være. Den er også en habil vakthund, men i dag er rasen først og fremst å regne som en spennede familiehund med et stadig større publikum. Den er stadig oftere å se som utstillingshund og er svært godt egnet til flere former for hundesport, f.eks. til lure coursing og flyball.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Saluki regnes som trofast, lojal og totalt hengiven overfor de den regner som en del av flokken, men er gjerne litt skeptisk og noe sky overfor fremmede. Slike hunder utvikler gjerne stor personlighet, men de er også gjerne mer uavhengige i sin framferd. Saluki er derfor ikke et typisk førstevalg for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den gjerne en usedvanlig flott familiehund. Dette betyr naturligvis ikke at førstegangskjøpere bør unngå å velge saluki, men snarere at dette er en rase som er mer krevende å holde enn typiske nybegynnerraser.

Rasen regnes som grei, leken og tolerant med egne barn, men slike hunder vil forsvare flokkens interesser om den skulle mene at det er nødvendig. Rasen er i ferd med å bli en av de mest populære mydene i Norge.

Annet[rediger | rediger kilde]

Rasen regnes som meget sunn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heidi G. Parker, Lisa V. Kim, Nathan B. Sutter, Scott Carlson, Travis D. Lorentzen, Tiffany B. Malek, Gary S. Johnson, Hawkins B. DeFrance, Elaine A. Ostrander, Leonid Kruglyak. Science 21 May 2004. «Genetic Structure of the Purebred Domestic Dog» Vol. 304. no. 5674, pp. 1160 - 1164. DOI: 10.1126/science.1097406

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]