Hundebitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pitbullterrier er den hundetypen som dreper flest mennesker i USA.
Rottweiler er den hunderasen som dreper nest flest mennesker i USA.
Schäferhund er blant hunderasene som flest dreper mennesker i USA.

Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert år blir mange millioner av mennesker bitt.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

I Norge føres det ingen nasjonal statistikk over hundebitt. Skadelegevakten i Oslo behandlet 443 tilfeller av bittskader fra hund i 2011.[1] Ifølge Folkehelseinstituttet er det anslått at rundt 5 000 hundebitt fører til legebehandling per år i Norge.[2] Folkehelsas skaderegistreringer fra 1990-2000 oppgir en insidens på skader forårsaket av kjæledyr ved hjemmeulykker på seks per 10 000. (Estimatet er basert på 7,3 % av befolkningen).[3] Ifølge Politidirektoratet er det i perioden 1.1.2010 til juli 2012 blitt anmeldt 169 tilfeller av hundebitt eller dyrebitt til politiet.[4]

I 1994 anslo amerikanske forskere at det i USA alene ble bitt 4,7 millioner mennesker det året. 800 000 av disse trengte medisinsk behandling og 14 døde som følge av skadene de pådro seg. Over 50 % av de bitte var barn, men de sto for nær 75 % av den medisinske behandlingen. Hele 77 % av bittene skjedde med et familiemedlem eller en venn av familien. I mer enn 61 % av tilfellene skjedde hendelsen i, eller i tilknytning til hjemmet/eiendommen. Pitbull og rottweiler var de rasene som var hyppigst involvert i de alvorlige tilfellene (dødsfall, der de fleste var barn).

En større studie i privat regi, basert på offentlig tilgjengelig informasjon gitt i pressen og gjennomført av redaktør Merritt Clifton for Animal People i perioden september 1982-november 2006, viser at to hunderaser utmerker seg i negativ retning som «verstingene på dødsstatistikken» i USA og Canada. Amerikansk pitbullterrier og rottweiler står alene for mer enn 60% av angrepene der menneskeliv gikk tapt. Til sammen ble 40 hunderaser og bastarder (der blandingsforholdet var kjent) identifiserte i ulykker der menneskeliv gikk tapt, men ikke alle dødsfallene skyldtes at hunden angrep. Noen var også rene ulykker.[5] Rottweilerens høye andel har ført til at en rekke lands myndigheter, der forbud mot visse raser alt eksisterer, nå har uttalt at de vil se nærmere på denne hunderasens representasjon på statistikken. Dette har ført til at mange nå håper/frykter at rottweiler kan bli oppført på listen over forbudte raser i flere land. Et hovedargument for å føre opp rottweiler er hundens popularitet og ulykkesstatistikk står i grell kontrast til hverandre. Rottweiler var USAs 17. mest populære hunderase i 2006 (den 16. i 2005).[6] Mest populære var labrador retriever (123 760), yorkshire terrier (48 346) og schäferhund (43 575). Til sammenligning ble det registrert 14 709 rottweilere dette året. Tallene er i henhold til registreringer ved AKC og har ingen sammenheng med undersøkelsen som ble utført av Merritt Clifton.

Offentligt statistikk fra USA[7][8]er basert på bitt der huden på offeret er punktert, slik at det blør. Hunder som «klyper» (ikke punkterer huden) blir altså ikke medregnet i det statistiske grunnlaget.

Aggressive og farlige hunder[rediger | rediger kilde]

For mange er aggressive og farlige hunder det samme, men slik er det ikke i virkeligheten. En aggressiv hund trenger ikke å være farlig, og en farlig hund trenger ikke å være aggressiv. Nå er det jo også slik at en hund kan være både aggressiv og farlig, og det er dessuten slik at dette er svært situasjonsbetinget.

Aggressive hunder er ofte tydelige og tilkjennegir gjerne klart at de ikke er fornøyd med situasjonen. Den kan virke pågående i den hensikt å avskrekke, men ofte vil den selv trekke seg unna dersom det oppstår en situasjon som vil medføre fysisk konflikt. Om årsaken til aggresjonen avtar eller forsvinner opphører gjerne aggresjonen raskt. Slik aggresjon har med hundens overlevelsesinstinkt å gjøre, og bunner gjerne i usikkerhet.

Farlige hunder søker fysisk konflikt på et stadium der dette ikke er nødvendig. Dette kan skje uten noen form for aggresjon, noe som gjør slike hunder svært vanskelig å forholde seg til. Et eksempel er hunder i flokk som angriper uten varsel. Et annet eksemper er hunder som står bundet og angriper uten varsel. Et tredje eksempel er en hund som ser sitt snitt til å stjele en godbit, og ufrivillig biter den som har godbiten i sin iver etter å nå den.

Årsaker til hundebitt[rediger | rediger kilde]

Hundebitt skyldes ofte et uansvarlig eierskap, selv om genetikk i en viss grad også må inngå i grunnlaget, og da spesielt med hensyn til skadeomfanget. Det statistiske materialet for bittskader peker imidlertid mot en rekke andre faktorer enn hunderasenes genetiske arv, for eksempel det faktum at visse typer mennesker tiltrekkes av visse typer egenskaper hos hunder. Såkalte «macho» mennesker søker altså «macho» hunderaser, men de har ofte ikke kunnskap og erfaring nok til å utstå et slikt eierskap. Resultatet blir et hundehold på «lykke og fromme», der risikoen for bittskader er betydelig.

Utløsende faktorer[rediger | rediger kilde]

Utløsende faktorer kan nesten alltid tillegges hundens flokk- og rovdyrinstinkter. Barn som løper, leker, skriker eller spiser er mest utsatt, fordi de både vekker rovlyst og står lavt på rangstigen. Et vanlig scenario er en hund som snapper mat fra et barn. Hensikten var kanskje ikke å skade, men bittet ble en realitet fordi hånden var en del av matkilden hunden tok. Hunder som forsvarer egen mat, familiemedlemmer og territorium er også vanlige utløsende faktorer, kanskje fordi hunden tolker situasjonen feil. I så måte er hunder gjerne mest vaktsomme på eget territorium. Derfor skjer også de fleste hundebitt i hjemmet eller på egen eiendom, herunder også i egen hytte, bil med videre. Hunder kan også bite for å forsvare kropps deler der hunden har stor smerter som for eks et benbrudd.

Forbudte hunderaser[rediger | rediger kilde]

Flere hunderaser har nå blitt forbudt å holde[9] i Norge, men utvalget samsvarer dårlig med de statistiske bevis som finnes for såkalte farlige hunder. Årsaken til at enkelte raser har blitt forbudt må derfor tilskrives andre faktorer.

En slik faktor har utvilsomt vært etableringen av det såkalte kamphundmiljøet rundt om i verden, også i Norge. Det kan man slutte av hunderasene som står på listen. Kamphunder er imidlertid ikke nødvendigvis farlige hunder, selv om en av dem topper statistikken for menneskedrap. Kamphunder er imidlertid ikke avlet for å drepe mennesker, men dyr. Hundene i seg selv er som oftest avlet for å være menneskekjære.

Et annen faktor for forbudet av visse raser må utvilsomt være synergieffekten. Når en eller flere raser forbys et ett land, har dette stor påvirkning for forbudet i andre land. Dette kan man slutte fordi utvalget av raser på listen er nærmest identisk landene i mellom, til tross for at det statistiske materialet som finnes peker i en helt annen retning.

Det er altså merkelig at noen av hunderasene har blitt forbudt, mens flere av verstingene på statistikken kan omsettes fritt. Såkalte kamphunder regnes ikke som spesielt aggressive av fagfolk, da det er opptil eier hvordan en hund utvikler seg.

I tillegg til de forbudte rasene nevnt nedenfor er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

  1. Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)
  2. Amerikansk pitbullterrier (pitbull)
  3. Argentinsk dogge
  4. Fila brasileiro
  5. Tosa

I tillegg til overnevnte raser er også tsjekkoslovakisk ulvehund forbudt i Norge som eneste land i verden, fordi den regnes som en moderne blanding mellom hund og ulv.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]