Mynder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mynde (av norrønt mjór) betyr mjå, smal eller smekker, og er et uttrykk som benyttes for å beskrive en relativt homogen gruppe hva morfologi angår, men som kanskje ikke er like harmonisk med hensyn til sitt opphav. Gruppa består av hunder som opprinnelig er avlet som vakt- og jakthunder, men som nå mer i vestlig sammenheng må karakteriseres selskapshunder. Mange kjenner også myndene som veddeløpshunder, men dette er i beste fall en snever beskrivelse av disse hundene.

Om begrepet «mynde»[rediger | rediger kilde]

Spredning av ulike mynderaser

I Norge og Danmark har vi hentet et uttrykk som stammer fra vårt norrøne språk til å beskrive disse hundene, nemlig mynde som kommer fra det norrøne uttrykket mjór (mjå) og henspiller på disse hundenes smekre anatomi. På nynorsk kalles mynder også mjåhund. En lignende beskrivelse finner man også i Kina, der slike hunder kalles xiquan som betyr tynn (hund).

I engelskspråklige land kaller man myndene «sighthound» eller «gazehound», begrep som henspiller på disse hundenes gode syn og egenskaper som jakthund, eller «greyhound», som trolig henspiller på en kombinasjon mellom hundenes smekre anatomi og edelhet/nobelhet. I de fleste andre land er det derimot mer vanlig å bruke et uttrykk som enten henspiller på hundenes løpeegenskaper og edelhet/renhet.

I Sverige sier man «vinthund», i Tyskland «windhund», og i Nederland «windhond». I Spania «galgo», i Ungarn «agár», i Polen «chart», og litt lenger øst «khort», «chortaj» eller «borzoi». Rundt Svartehavet kalles de «tazi», i Midtøsten «saluki» og i Nord-Afrika «salugi» og «sloughi». Skrivemåten kan variere, men betydningen er stort sett den samme.

Anatomi og typer[rediger | rediger kilde]

Saluki regnes som den eldste mynden av type.

Mynder er anatomisk ganske like, men varierer i størrelse. De har en muskuløs og strømlinjeformet smal kropp med lange smale muskuløse lemmer, dyp brystkasse og opptrukket buk, et hode som er langt og smalt, med et langt og smalt snuteparti med kraftige smale kjever. Ørene er hengende, men kan ellers variere mellom rasene. Halen er lang og sabelformet, men kan av og til også bæres i en krøll. Den lange halen fungerer som styreror i høy fart. Myndene jakter med synet som sin viktigste sans, men bruker også i noen grad hørsels- og luktesans. De er bygget for stor fart og har et kraftig bitt som dreper. Blant noen mynder kan man fortsatt se mer primitive (forstørrede) rovtenner.

I størrelse varierer myndene fra den bitte lille glatthårede italieneren på 4-5 kg, til den gigantisk store ruhårede ulvehunden som kan nærme seg meteren i skulderhøyde. Som type varierer de mellom de langstrakte og de mer kvadratiske. Man finner dessuten noen av verdens eldste hunderaser blant myndene.

Greyhound blir av mange regnet som selve prototypen på en mynde, men som type regnes saluki som den eldste. Greyhound er en langstrakt sprinter som kan oppnå en toppfart på mer enn 70 km/t, men den mangler stamina. Muskulaturen er bulende og eksplosiv. I motsatt ende finner man de mer kvadratiske typene, som f.eks. afghansk mynde og sloughi. Muskulaturen er flat og seig. Disse typene har også høy toppfart sammenlignet med andre hundetyper, men ikke like høy som greyhound. Derimot har de mer stamina (utholdenhet) og ofte større manøvreringsevne i fart, noe som gjør de mer egnet til jakt i variert terreng.

Opprinnelse og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moderne DNA-forskning har fastslått at alle hunder nedstammer fra ulv. Siden 1993 har hunden derfor blitt klassifisert som en underart (Canis lupus familiaris) til ulv. Før den tid ble de gjerne klassifisert som en egen art (Canis familiaris), ref. Carl von Linnés klassifisering fra 1758.

Selv om hunder i dag anerkjennes som etterkommere av ulv, mener fortsatt noen at myndene må nedstamme fra en parallell art til ulven, og med det være mye eldre enn hunder flest. Egenskaper som myndenes morfologi, hjertevolum, større andel røde blodlegemer, reproduksjonstakt og idiosynkratiske framferd kan understøtte en slik teori, men vanskelig la seg dokumentere. Da er det mer trolig at myndene har utviklet seg til det de er med menneskets hjelp.

Mynder finnes naturlig i Afrika, Asia og i Europa, men ikke i Amerika og i Oseania. Stadig flere tror nå at myndene må ha utviklet seg fra såkalte urhunder, også kalt pariahhunder. For et par av rasene kan dette nå dokumenteres, i det de to afrikanske mynderasene, azawakh og sloughi, begge har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPIB) som foruten hos senjihunder og en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italiensk ulv. Tilstedeværelsen av GPIB antyder en urgammel differensiering av azawakh og sloughi fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).[1]

En større studie av myndene, gjort av dr. Barbara Wimmer for DWZRV (den tyske kennelklubben) og publisert i 2009, viser at organiseringen av mynder kanskje må revurderes.[2] På den ene siden skiller irsk ulvehund og skotsk hjortehund seg fra flertallet på måter som kan gjøre dem tilnærmet like eller mer beslektet med andre grupper. Likeledes skiller azawakh, sloughi, saluki og afghansk mynde seg fra alle andre mynder. Afghansk mynde viser størst distanse til de andre myndene genetisk, men er nærmest beslektet med saluki. Saluki og sloughi er også beslektet, men ikke spesielt nært. Sloughi kan vise seg å være et slags bindeledd mellom Afrika og Europa (siden den også er beslektet med spansk galgo) på den ene siden og Afrika og Midtøsten (i slekt med saluki) på den andre siden. Azawakh står lengst fra de tre andre basale myndene, men er nærmest beslektet med sloughi, om enn ikke på langt nær så nært som mange har trodd til nå. Azawakh er også beslektet med basenji, men litt fjernere enn med sloughi. Disse fire myndene er de eneste myndene (blant våre aksepterte hunderaser) med basale linjer.

«Tesem», selveste urmynden[rediger | rediger kilde]

Tesem, selveste urmynden, ble avbildet utallige ganger av de gamle egypterne

Tesem (Dog tsm.png hieroglyfer som former ordet tsm) regnes av mange som selveste urmynden. Den første avbildningen man kjenner av en hund med ringlet hale stammer fra perioden 3800-3600 før Kristus, i den såkalte førdynastiske tiden i Egypt. Tesem framstilles helst med ringlet haleføring, men ikke alltid. I flere jaktscener er nemlig halen enten strukket ut (som under flukt) eller den henger rett ned. Jakt med hund er tidligst dokumentert gjennom en avbildning som stammer fra det 4. årtusenet før Kristus.

Tesem ble avbildet en rekke ganger i den gamle egyptiske kulturen, og den framstår gjerne som en en mynde- eller podencolignende hund med ekstreme proporsjoner. Den har som regel et karakteristisk langt og smalt hode, uten markert stopp og med høye stående ører. Kroppen, som er utstyrt med lange, slanke ben, er myndelignende, slank og aristokratisk elegant. Ryggen, som er rett, avsluttes nesten alltid av en meget karakteristisk krøllhale, som bæres over krysset. Det finnes imidlertid også eksempler på at tesem er avbildet med hengende ører og krøllhale, eksempelvis i et relieff på en stele funnet under arkeologiske utgravninger i Koptos.[3] Man kan således ikke konkludere med at tesem alltid hadde høye, stående ører, slik den gjerne har blitt framstilt her i vesten.

Tesem har et anatomisk ytre som unektelig peker mot mynder og podencoer, men som av mange også har blitt tolket som en krysning mellom hund og sjakal. Kanskje fordi mange har ment at anubis, egypternes dødsgud, hadde et hode som skulle illustrere en sjakal. Morfologisk sett minner imidlertid tesem kanskje mer på en krysning mellom urhunder og mynder.

Det finnes mange avbildninger av både tesem og andre myndelignende hunder i den gamle egyptiske kulturen. Man kan derfor slå fast at hunden må ha vært viktig. At den også er avbildet i mange av faraoenes gravkamre, herunder også på steler, bare forsterker dette inntrykket. Det gjør også det faktum at hunden enten omtales som tesem (tsm) eller hund (Dog iw.png iw, som egentlig betyr «den/dyr som bjeffer»), dersom den ikke hadde et eget personlig navn da. Noe det finnes en rekke eksempler på at hunder hadde i denne kulturen.

I denne kulturen er det få andre hunder å observere fra tisepoken før det såkalte mellomriket, men i perioden 2025-1700 f.Kr. og framover endrer dette seg ganske drastisk. Da dukker det oftere og oftere opp avbildninger av hunder med andre øreformer og annerledes haleføring. Alt oftere ser man også andre typer hunder, både mindre typer og kraftigere typer. En av typene som dukker opp er små støverlignende hunder med hengeører. En annen type er store, kraftige kamphunder.

Ofte ser man urmynden avbildet i jaktscener, men på mange steder kan man også se at de må ha hatt stor rituell betydning. Urmynden bærer alltid halsring og går av og til i bånd, så det er klart at det dreier som om hunder som har et eierskap. Det er derfor også grunn til å tro at denne hunden, i hvert fall for noen, må ha vært en viktig sosial partner. Om den er avbildet sammen med andre hunder, blir den gjerne framstilt på en mer verdig måte enn disse. Enten i form av væremåte, utsmykning eller selve plasseringen i avbildningen. Fra ulike inskripsjoner, blant annet fra gravkamre, er det kjent at fødselen av en myndevalp (jaktmynde) bare ble overgått av det å få en sønn. Myndelignende hunder ble også balsamert og begravet sammen med sin eiere, noe vi se av de mange mumifiserte hundene som er funnet i egyptiske graver gjennom årene.

Myndenes arnested[rediger | rediger kilde]

Kynologer flest har utpekt Orienten og Midtøsten som arnested for myndene, men også denne teorien bygger på et sviktende grunnlag og det har i den senere tid blitt reist tvil om teorien holder stikk. Teorien er bygget på arkeologiske funn av skjeletter og avbildninger gjort i regionen, de fleste av myndelignende hunder fra den gamle egyptiske kulturen. Det finnes også arkeologiske bevis for at myndelignende hunder fantes i Mesopotamia (Irak) og Persia (Iran) for omkring 4 000 år siden, men det gjenstår å kunne dokumentere at disse hundene oppstå der og ble ført ut i verden gjennom folkevandringene langs silkeveien og andre handelsruter. I det sørlige Sahara er det også gjort grottefunn med tegninger som blant annet viser domestiserte langlemmede jakthunder. Disse er tidfestet til omkring år 8 000-3 000 f.Kr., altså til tiden før Sahara ble til ørken.

Slik det er i dag, vet man altså ikke nøyaktig når og hvor verken mynder eller tamhunden som sådan oppsto. Noen har ment at India må ha stått sentralt, med tanke på de unike funnene etter induskulturen, men nye studier utført av indiske forskere har slått fast at dette ikke kan medføre riktighet. Det finnes i hvert fall ingen spor mellom indiske ulver og tamhunder som kan peke i den retning.

I dag mener flertallet av forskere at tamhunden må ha oppstått i de sørøstlige delene av Kina, men også dette gjenstår det å dokumentere. Man har imidlertid funnet arkeologiske bevis for at det eksisterte domestiserte hunder der i tidlig neolittisk tid (7 000–5 800 f.Kr.), jfr. utgravningene ved Jiahufeltet[4], langs elvebredden av Huang He i Henan-provinsen. Denne teorien støttes blant annet av DNA-studiene Peter Savolianen[5] utførte.

De eldste rasene[rediger | rediger kilde]

Saluki har av mange vært holdt for å være den eldste av myndene som type, men det må understrekes at dette kun gjelder typen, ikke hunderasen. Moderne forskning har imidlertid slått fast at den tilhører våre aller eldste hunderaser og er betydelig beslektet med ulven. Imidlertid viser en studie publisert i Science den 21. mai 2004 at afghansk mynde er nærmere beslektet med ulv enn saluki er (Heidi G. Parker m.fl.[6], 2004). Siden studier med DNA alt har slått fast at afghaneren er nærmere beslektet med sloughi og azawakh enn med saluki, må man derfor også regne med at disse rasene er nærmere beslektet med ulv enn hva saluki er, fordi afghanerens slektskap til andre typer (molossere og gjeterhunder) er nærmest fraværende. Derfor er også sloughi og azawakh trolig eldre enn saluki, men siden denne hypotesen aldri har vært testet er det umulig å hevde noe mer konkret om dette. Den samme studier viser forøvrig at mynder som irsk ulvehund, greyhound, borzoi og whippet bare er ubetydelig i slekt med ulv mens slektskapet til spesielt gjeterhunder er påtagelig stort. Både irsk ulvehund og greyhound viser dessuten et visst slektskap med molossere.

I moderne tid har kynologene ofte hevdet at faraohund er verdens eldste hunderase, men forskeren Peter Savolainen har nylig konkludert med at så ikke kan være tilfellet. Likeledes har man klart å kartlegge at alle greyhounder i dag nedstammer fra kun ei tispe som fantes i England på 1700-tallet, slik at når noen hevder at denne hunden er 6 000 år gammel så er dette ikke riktig.

Podencoer, som alle har en anatomi som minner om tesem, pariahhunder og mynder, har ofte vært tatt til inntekt som urmyndens nærmeste nålevende slektninger. Savolainens DNA-studier viser imidlertid at disse hundene ikke så gamle som mange har trodd. I så måte sier han at for eksempel faraohund ikke kan være mer enn ca. 150-200 år gammel i sin nåværende form. Savolianens teorier og konklusjoner omkring den omfattende studien har imidlertid møtt skepsis fra noen forskere, blant annet fordi det har blitt reist tvil om grunnleggende beregninger i forbindelse med mutasjonsfrekvensen (klokken) som benyttes i studier av mtDNA. Derimot støtter flere senere studier (Heidi G. Parker m.fl., 2004)) at disse hundene er moderne gjenskapninger som ligner den opprinnelige typen (tesem), men de mangler altså genetisk slektskap med urhunder og må derfor betraktes som moderne hunderaser.

Den mest opprinnelige mynden[rediger | rediger kilde]

Azawakh i sitt naturlige miljø

Selv om kynologer og forskere har vært enige i at saluki er den eldste av alle myndene som type, er det den relativt nyoppdagede mynderasen azawakh som regnes som den mest opprinnelige av myndene. Dette henger sammen med tuaregenes strenge avlsprinsipper, som beviselig har gått i arv fra far til sønn gjennom mer enn 1000 år.

Forskerne mener at azawakh har endret seg svært lite under de siste tusen årene, noe som understøttes av hundens primitive egenskaper og anatomi. Rasen har en kattelignende uavhengighet og man kan fortsatt se individer med forstørrede rovtenner. I sitt opprinnelige habitat lever disse hundene i en slags pariahtilværelse, i og rundt landsbyene til nomadene i Sør-Sahara og Sahel. De ferdes og formerer seg fritt, men tuaregene lar bare de beste hannhundene få leve opp, sammen med et fåtall spesielt utvalgte avlstisper. Hunder som lever slik kalles gjerne en landrase.

Kunnskapen om utvelgelse har gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner, men det er uvisst om rasen vil klare å overleve i sitt naturlige habitat, fordi det er stadig færre som besitter denne kunnskapen blant nomadene i Sør-Sahara og Sahel. En gruppe tyske forskere[7] har imidlertid igangsatt et ambisiøst prosjekt for å redde rasen, som regnes som en kynologisk sjeldenhet.

Mynder og muslimer[rediger | rediger kilde]

Mynder har alltid hatt en unik stilling blant verdens mange folkeslag. Opprinnelig ble disse hundene avlet som vakt- og jakthunder, men de var også svært høyt verdsatt for sine sosiale egenskaper. Dette kommer tydelig til uttrykk blant muslimer, som generelt regner hunder for å være «urene».

Muslimene tillater ikke hunder å komme inn sitt husvære, fordi hunder flest regnes som urene. Mynder, derimot, har alltid fått tilgang til husværet og blir gjerne behandlet som om de var nære slektninger og frender. Årsaken til dette er å finne i Koranen, der det står at hunder som skulle brukes til jakt måtte være «rene». Med det mente man at hunden skulle ha gjennomgått en slags åndelig renselse og ikke måtte skamfere (bite hull i) byttet. Koranen sier ingen ting om at det måtte være mynder, men den nevner at sorte hunder og pariahhunder var urene og måtte drepes.

Beduinene og de andre nomadene hadde lange tradisjoner med hundehold og overførte trolig sin Koranens definisjon av en «ren hund» til sine jakthunder, som altså var mynder. Disse hundene var gjerne trent i ikke å drepe viltet, men kunne å holde det fast til jegeren kom og kunne avlive byttet. Siden har derfor mynder vært ansett som rene blant de fleste muslimer.

Mynder og adel[rediger | rediger kilde]

Mudhol er ei indisk mynde som også er kjent som karwani og caravanhund

Fra historien kjenner vi til at konger, adelsfolk og høvdinger ofte holdt mynder, som i mange tilfeller ikke var lov å eie for vanlige folk. I så måte er myndelignende hunder ofte avbildet i den gamle egyptiske kulturen. Mynder ble aldri solgt, men kunne av og til bli gitt i gave, som et uttrykk for dyp respekt eller stor takknemlighet. Ei jaktmynde kunne innbringe eieren en hel flokk med kameler eller et par nye koner om han ville bytte den bort, så verdifulle var de.

Også i den gamle greske kulturen var mynder sentrale som kjæledyr og jakthunder. Likeledes ble disse hundene regnet som passende kun for konge og adel på de britiske øyer under middelalderen, der de i en periode sågar var forbudt å eksportere ut av landet, fordi kongen selv trengte disse hundene til sin krigføring. Slikt sier mye om den status myndene har hatt gjennom århundrene. Selv i dag ser vi at folk flest regner mynder som noe opphøyet og forfinet, ikke minst gjennom moderne reklamefilm og lignende.

Mynder som brukshunder[rediger | rediger kilde]

«Winterlandschaft mit einem Jäger»
Maleri av Jan van Wildens (1624)
«Ausritt zur Jagd»
Maleri av Franz Krüger (1819)
«Jagd bei Nacht»
Maleri av Paolo Uccello (1460)
«Rehjagd»
Maleri av Paul de Vos (ca. 1650)

Med tanke på det forfinede visuelle uttrykket mynder gir, er det mange som i dag glemmer eller ikke vet for hvilke formål disse hundene egentlig var avlet. De var primært vakthunder og jakthunder, sekundært sosiale følgesvenner og familiehunder. Tatt i betraktning disse hundenes høye sosial status gjennom mange århundrer, har de vært et yndet objekt å avbilde blant kunstnere.

Vakthund[rediger | rediger kilde]

Mange mynder har en iboende instinktiv skepsis til fremmede folk og dyr, noe som gjerne gir seg utslag i en form for skyhet eller avmålt likegyldighet. Slik adferd er gjerne mest framtredende hos de eldste mynderasene. Dette har i mange tilfeller gjort de til gode vakthunder, selv om vi i vesten helst tenker på mynder som løpshunder og forfinede «sofagriser». Da glemmer vi imidlertid de formål disse hundene opprinnelig var avlet for, nemlig som (og i denne rekkefølge) vakthunder, jakthunder og sosiale følgesvenner.

Myndenes manglende interesse for andre hunder og folk, uoppnåelighet, og i mange tilfeller skyhet, blir ofte feiltolket. For mange kan de virke skjøre og redde. Når fremmede nærmer seg eller stopper opp for å slå av en prat, hender det at disse hundene trekker seg litt unna eller er totalt uinteresserte, putter halen mellom beina og begynner å skjelve litt. Mange tolker det som en nervøs handling og spør kanskje eieren om hunden er litt redd, men myndene skjelver ikke av verken frykt og nervøsitet. Den skjelver for å holde muskulaturen varm og rede, i tilfelle det skulle bli behov for å forsvare seg selv eller eieren. De trekker seg unna for å få avstand nok til å kunne reagere mest mulig effektivt. Skulle det vise seg nødvendig, vil de altså ikke løpe vekk i frykt, men angripe med besluttsomhet, hurtighet og voldsom styrke.

Tradisjonelt har mynder voktet buskap og eiendom gjennom årtusener. Som små valper plasseres de sammen med buskapen, som de naturlig vil føle tilhørighet til og derfor forsvare når de blir voksne. Såkalte vokterhunder får samme opplæring, men de mangler myndenes rovdyradferd. Slike mynder vil forsvare både buskap og eiendom, mot både ville rovpattedyr og mer tradisjonelle tyver, på en fysisk måte. De vil angripe i flokk og jage eller drepe en inntrenger som ikke respekterer varslene de sender ut. Blant nomader og mange stammefolk er denne tradisjonen både svært gammel og meget nyttig, spesielt i varme strøk der buskapen går ute døgnet rundt. Det er kjent at både azawakh, caravanhund, sloughi, saluki og tazi angriper og dreper såvel sjakaler og hyener som større kattedyr og andre rovpattedyr.

Jakthund[rediger | rediger kilde]

Tazi er en utpreget jakthund som hetser småvillt på steppene i Sentral-Asia

Mynder er hetsende hunder som jakter ved synskontakt og ofte dreper byttet selv, men denne jaktformen er forbudt i Norge og i de fleste andre vestlige land. I den tredje verden og i noen europeiske land benyttes fortsatt mynder til hetsjakt, og i noen tilfeller kan disse hundene utgjøre et viktig eksistensgrunnlag for familien.

Det mest vanlige er å se mynder jakte i par, men de jakter også alene eller i små flokker opp mot seks hunder. Om hundene jakter alene, parvis eller i flokk er ofte avhengig av byttet det jaktes på. Når det jaktes på hurtig vilt i åpent terreng er det en fordel at hundene samarbeider. Når det jaktes på småvilt jakter hundene enten alene eller i par, av og til også sammen med en dressert rovfugl. Hunder som jakter alene jakter helst på mindre hurtige byttedyr. Hunder som jakter i par eller sammen med rovfugl jakter som regel på hurtig småvilt, som for eksempel haredyr. Hunder som jakter i flokk jakter helst på større byttedyr, som ville klovdyr eller andre rovpattedyr.

Som regel følger jegeren jakten fra ryggen av en hest eller en dromedar, av og til også til fots eller på motorsykkel og i bil. Hundene bringes til stedet der det skal jaktes med minst mulig energibruk. Om jegeren rir veksler gjerne hundene om å sitte på ryggen med jegeren, for slik å spare mest mulig energi til selve jakten. Av og til bruker jegeren en dressert jaktfalk eller ørn til å avsløre hvor byttet befinner ser. Jakten begynner når hundene får synskontakt med byttet. Hunder som jakter parvis eller i flokk samarbeider under jakten. Noen mynder dreper byttet, mens andre er opplært til ikke å drepe eller skamfere byttet. Det siste er viktig for muslimer, som på grunn av sin tro ikke kan benytte kjøtt av et bytte skamfert av en hund.

Familiehund[rediger | rediger kilde]

I Norge skattes mynder først og fremst for sine sosiale egenskaper og bravader i utstillingsringen. Mynder regnes som rolige og sindige familiehunder, som innendørs trives best på sofaen. De trenger ikke mer mosjon og stell enn andre raser, og helsemessig har de svært få problemer sammenlignet med de fleste. I den grad hunder kan kalles barnevennlige (noe de aldri kan bli, fordi de er rovpattedyr), er mynder stort sett like velegnet som andre hunder. Skotsk hjortehund regnes sågar av mange kynologer blant de raser som har best forutsetninger for å omgås barn, selv om dette på ingen måte kan dokumenteres.

Mynder flest regnes som selvstendige og egenrådige individer, noe som ofte medfører at de er litt avmålte og skeptiske til fremmede folk og dyr. Dette blir ofte mistolket som nervøsitet, mens det egentlig er et nedarvet instinkt som en gang i tiden var helt nødvendig for å kunne overleve som rovdyr. Alle ville rovpattedyr har dette instinktet, men mange hunderaser har enten tapt det eller er i ferd med å tape det. At mange mynder fortsatt har dette instinktet i behold skyldes trolig at de i større grad enn andre har fått være rovdyr opp gjennom tiden. Dette betyr ikke at de er mer rovlystne enn andre hunder, men heller at de er mer forsiktige og derfor tar større hensyn til flokken. De er med andre ord ofte svært sosiale.

Mynder som oppholder seg innendørs er typisk rolige og sindige, nærmest bedagelige. De trives best i selskap med familien (flokken), fordi de gjerne er mer flokkorienterte enn raser flest. På tur i skog og mark og i bånd på byen eller langs landeveien er det sjelden særlig mye mas å ha med mynder, men når de slippes løs blir det gjerne «action». De fleste mynder er fornøyd med en ca. 30 minutters aktiv lek eller løping, men noen kan også holde det gående i timevis. Her er det både individuelle og rasemessige forskjeller.

Løpshund[rediger | rediger kilde]

Hundeveddeløp er en svært populær form for hundesport noen steder i verden, men denne sportsformen har aldri fått særlig fotfeste i Norge. I land som USA, Storbritannia, Spania, New Zealand og Australia er imidlertid hundeveddeløp med totalisatorspill svært populært, om enn kanskje ikke for hundenes skyld. Det er først og fremst greyhound som benyttes, og slikt pengespill er ofte svært inntektsbringende for både bookmakere, oppdrettere, trenere og lysskye bakmenn. Hundene har det imidlertid ikke alltid like greit. Karrieren er kort, og når den ender blir hundene ofte kun en økonomisk belastning for sine eiere, som i mange tilfeller kvitter seg med de på bestialske måter for å unngå økonomiske økonomiske tap. Greyhound Protection League forteller at det i USA alene avlives omkring 15 000-20 000 veddeløpshunder (greyhounder) hvert eneste år.

Lure coursing er spennende for både hund og eier

Lure coursing har blitt en stadig mer populær form for hundesport rundt om i verden, også i Norge siden slutten av 90-tallet. Dette er en fritidssyssel for hele familien, ikke minst for hundene. Lure coursing tar utgangspunkt i hundenes naturlige iver etter å jakt på dyr som løper (kalt «coursing»), men byttedyrene er byttet ut med et kunstig bytte i form av en plastpose eller lignende. Dette «byttet» (luren) trekkes i sikksakk rundt en bane (ikke rundbane) i en line festet til trinser, og hundene jakter på byttet, vanligvis i par. Det avholdes jevnlige treninger og konkurranser på Østlandsområdet i regi av Norsk Myndeklubb og Norsk Greyhoundklubb. For å få starte i konkurranser, må hundene ha godkjente testløp og ha oppnådd løpslisens.

Utstillingshund[rediger | rediger kilde]

Mynder er ikke blant de mest populære hunderasene, men raser som afghaner, italiener, greyhound, saluki og whippet er vanlige å se i utstillingsringen. For mange er det å dra på hundeutstilling nærmest en livsform, og i så måte er ikke myndeeiere særlig annerledes. Der treffer man likesinnede og kan utveksle meninger og erfaringer og diskutere resultater og kritikker fra dommerne. For oppdrettere gir utstillinger ofte en mulighet til å treffe nye og gamle valpekjøpere, som kanskje samles der for å få sine kjæledyr vurdert av spesialister. Gode resultater i utstillingsringen gir ofte mersmak.

FCI gruppe 10[rediger | rediger kilde]

Kennelklubber tilsluttet FCI grupperer som regel (det finnes unntak) myndene i gruppe 10. Denne gruppen består av homogene raser hvis anatomi og morfologi er svært lik, men der størrelse og lynne kan variere ganske mye. Alle rasene har hengende ører. Noen land kan ha en annen inndeling, gjerne mer lik den som skisseres nedenfor. Noen land kan dessuten anerkjenne noen raser som ikke inngår på den internasjonale listen til FCI.

Kennelklubber som ikke er tilsluttet FCI grupperer gjerne myndene i en fellesgruppe kalt «hounds» eller «sighthounds and pariahs». Gruppen «hounds» inkluderer både drivende hunder (ikke dachshunder) og tradisjonelle mynder. I tillegg inkluderer denne gruppen noen myndelignende raser som FCI grupperer som primitive spisshunder (de har stående ører). Dette er altså ikke på noen måte en like homogen gruppe hva anatomi og morfologi angår. Gruppen «sighthounds and pariahs» inkluderer ikke drivende hunder, men de nevnte spisshundene inngår. I tillegg inngår også flere såkalte pariahhunder.

Det finnes trolig nærmere 40 ulike mynderaser rundt om i verden, om man regner inn lokale varieteter som har eksistert i lang tid. Bare et fåtall av disse anerkjennes som egne raser internasjonalt. I Norge er Norsk Kennel Klub topporgan for de raser som anerkjennes av FCI. De deler myndene inn på følgende måte.

Seksjon 1: Lang- og frynshårede mynder[rediger | rediger kilde]

Seksjon 2: Ruhårede mynder[rediger | rediger kilde]

Seksjon 3: Korthårede mynder[rediger | rediger kilde]

Andre mynder og alternative navn[rediger | rediger kilde]

Navnene nedenfor er nødvendigvis ikke navn på unike raser, men kan også være alternative navn på en av rasene som er nevnt her eller ovenfor.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:mynder – bilder, video eller lyd