Norsk buhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norsk buhund
Buhund
Norsk buhund
Hundetype Spisshund
Opprinnelse Norge Norge
Egenskaper Familie- og gårdshund
Forventet livsløp 12-14
Størrelse Medium (10-18 kg)
Passer for Erfarne friluftsfolk
Anerkjennelser
FCI Gruppe 5, seksjon 3
AKC Ingen
CKC Herding
KC Pastoral
UKC Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Norsk buhund er en gammel og allsidig norsk spisshundrase med røtter langt tilbake i tid. De eldste funnene i Norge er av en spisshundtype som ligner norsk buhund, men per dags dato kan man ikke med sikkerhet knytte funnene til en bestemt rase. Likevel er det på grunnlag av de store likhetene stor sannsynlighet for at disse tidlige norske hundene er nært beslektet med norsk buhund.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Selve navnet kommer av det urnorske ordet bu, underforstått busetting. Buhunden er således en gammel gårds- og gjeterhund. Typen har trolig eksistert i Norge siden lenge før vikingtiden (800-1050 e. Kr.), men som hunderase er den av mye nyere dato. Alt mot slutten av 800-tallet er det registrert buhundlignende hunder på både Shetlandsøyene, Island og Grønland, dit de kom med norske vikinger og busettere. Man mener derfor at buhunden kan ha vært en viktig progenitor for både sheltie og islandsk fårehund, men graden av slektskap er uklar.

På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang i Norge, dels fordi nye importerte raser ble stadig mer populære, og dels p.g.a. utblanding av blodslinjene som følge av at ingen drev organisert avl med rasen lenger. Rasen ble reddet takket være innsatsen til statskonsulent Jon Sæland, som i 1926 hadde utarbeidet en skikkelig rasebeskrivelse. I dag finner man buhund over store deler av verden, takket være Sælands innsats. Rasen er desverre fortsatt truet, og det gjøres et stort og viktig arbeid for å bevare denne norske hunderasen, blant annet av Norsk Buhundklubb.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Svart buhund

Norsk buhund er en typisk spisshund, litt under middels stor og med en kort, kompakt og kraftig kropp. Den har tett stående pels og spisse ører. Halen bæres i en krøll over rygglinjen. Størrelsen for hannene er ca. 43-47 cm i mankehøyde, mens tispene er ca. 41-45 cm høye. Vekten kan varriere fra 10-18 kg, hannene da gjerne tyngst.

Buhunden finnes i fargene blakk og svart. Fargen blakk varierer fra lys beige, nesten hvit, til en mer gyllen rød/oransje. Fargen svart kan inneholde noen hvite markeringer, men skal ut i fra rasestandarden ha færrest mulig innslag av hvitt i pelsen.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Gravfunn fra vikingtiden viser at spisshunder av buhundtype var vanlig i Norge. Den ble brukt som gjeter- og gårdshund.

I dag har buhunden en allsidig bruk, både som gjeterhund, gårdshund, jakthund og selskapshund. I jaktbruk har rasen blitt benyttet til jakt på elg og hjortedyr, eller fugl. Den har også gode egenskaper som vakthund, da den gjerne varsler når det kommer folk.

Hovedbruken av norsk buhund i dag er likevel som familiehund(selskapshund) og som utstillingshundhundeutstilling.

Blakk buhund, hvor man tydelig ser den krøllete halen.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Buhunden er energisk av natur og trives best når den får regelmessig mosjon og hjernetrim. Siden buhunden har blitt avlet frem som gårds- og jakthund, ligger varsling og losing naturlig for de fleste buhunder. Varslingen kan variere noe fra hund till hund, og ut i fra gener og bosted/dressur. En hund som bor i byen vil naturlig nok vende seg mer til en folkestrøm av mennesker enn en hund som bor på landet. Det er en tilpasningsdyktig og lettlært rase, men de krever gjerne en tydelig eier da de kan være noe egenrådige.

Buhunden passer ypperlig som familiehund, da den er glad i å ha mennesker rundt seg, er barnekjær og leken. Den er like lojal og hengiven mot alle i familien, og blir ofte sett på som en glad og "smilende" hund.

Andre fakta[rediger | rediger kilde]

Buhundene har et sterkt gjeterinstinkt. Graden av dette varierer fra hund til hund, og ut i fra dessur. Dette instinktet kan svekkes, dersom hunden får nok mosjon og psykiske utfordringer, men er likevel en naturlig del av buhundens genetikk. En buhund som blir trent opp til å gjete vil dermed være en lykkelig buhund.

Slik som flere andre raser, så kan det gå igjen enkelte arvelige hofteproblemer og øyeproblemer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]