Norsk elghund sort
| Norsk elghund sort | |||
|---|---|---|---|
| sort/svart elghund | |||
 | |||
| Hundetype | spisshund, elghund | ||
| Opprinnelse |  Norge | ||
| Egenskaper | jakthund, bandhund | ||
| Livsløp | 10-12 | ||
| Størrelse | middels (ca. 13–20 kg) | ||
| Passer for | erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 5, seksjon 2 (FCI #268) | ||
| AKC | Hound | ||
| CKC | Hounds | ||
| KC | Hound | ||
| UKC | Scenthounds | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Norsk elghund sort (FCI# 268, også kalt sort elghund og svart elghund) regnes som sørsamenes tradisjonelle jakthund[trenger referanse]. Hunderasen oppsto midt på 1800-tallet.[1][2] Sort elghund er en allsidig jakthund.[3] Den er en av syv norske hunderaser.[4] Den har vært brukt til jakt på elg og bjørn, og har vært utbredt i Trysil og Østerdalen.[5]
Rasen regnes som svært eksotisk utenfor Norden.[trenger referanse]
Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]
Sort elghunds nøyaktige opphav og utvikling er usikker. Hundetypen og har sitt opphav blant nordiske spisshunder,[3] som fants i grensetraktene mellom Norge og Sverige særlig ved Jämtland, Härjedalen og Dalarne.[1] Akkurat når hunden oppsto som en selvstendig type er ukjent, men som rase stammer den trolig fra 1800-tallet eller tidligere. Presten Smith i Trysil beskrev den sorte jakthunden på slutten av 1700-tallet. Ved en utstilling i 1877 stilte alle spisshunder i samme klasse og i 1895 kom egen rasestandard for det som da ble kalt "sort dyrehund". I 1903 kom betegnelsen "norsk dyrehund".[6] Den ble også omtalt som «sort dyrehund» og da elgstammene gikk sterkt tilbake på 1800-tallet var den sorte elghunden fortsatt populær til blant annet bjørnejakt[trenger referanse]. Reindriftsamene bidro trolig til å holde rasen i hevd og ble ved en hundeutstilling i 1901 betegnet som den «finnmarkske dyrehund»[trenger referanse]. En mulighet er at den ble utbredt i Trøndelag og Østerdalen omkring 1900 men hadde opprinnelse lenger nord.[3] Den regnes som litt eldre enn norsk elghund grå og er mindre enn denne. Omkring 1900 var den populær og tallrik før den grå elghunden ble dominerende i første halvdel av 1900-tallet.[3] Rasen kan ha felles opphav med norsk buhund[trenger referanse], norrbottenspets[trenger referanse], finsk spets[7] og islandsk fårehund[trenger referanse], men dette er uavklart.
I tidligere tider var denne hunden betydelig utbredt i østlige dalstrøk i Norge, der den ble benyttet til så vel elgjakt som bjørnejakt.[2] Den har trolig opphav som gjeter- og jakthund blant reindriftsamer i Midt-Norge.[1]
Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]
Sort elghund er en typisk spisshund, med tett kort kropp, kvadratisk bygning og god reisning. Full av kraft og stolthet. Mørke trygge øyne, opprettstående spisse ører. Halen bæres stramt opprullet over ryggens midtlinje. Tett, stiv og tilliggende pels som består av strittende dekkhår og rikelig underull.[8] Pelsen trenger jevnlig vedlikehold.
Rasen er meget robust, hardfør og utholdende, og tåler såvel regn som kulde meget godt. Den har en idealhøyde på 46–49 cm for hanner og 43–46 cm for tisper.[2] Kroppsbygningen er noe lettere enn hos norsk elghund grå.[8]
Bruksområde[rediger | rediger kilde]
Elghunden har vært brukt til nær sagt alle former for storviltjakt, men er først og fremst avlet for jakt på elg og hjort. Rasen har spesielt utmerket seg som bandhund. Den er dessuten en meget god spor- og ettersøkshund, og har lenge vært en av Norges viktigste gårdshunder. Den ble regnet som godt egnet til bjørnejakt fordi den både er modig og hard. Den har et utpreget jaktinstinkt og egner seg også til fuglejakt som halsende hund, særlig på stor skogsfugl.[1] Den regnes som en svært god sporhund.[3] Den tar stålos på grevling og gaupe.[9]
Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]
Sort elghund er avlet som bandhund, og hundens evne til samarbeid og kontakt med eier er karakteristisk for rasen. Den blir eller ble regnet som lydigere enn andre elghunder.[1] Sort elghund regnes som en tilpasningsdyktig familiehund og er normalt rolig innendørs.[1][3] Den har lite tendens til å slåss med andre hunder under jakt.[3]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Norsk elghund grå – en beslektet rase som blant annet er betydelig større fysisk[5][1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g Jahnsson, B.O. (1998). Jaktspisshunder. [Oslo]: Bokklubben villmarksliv. ISBN 8276431097.
- ^ a b c Norsk elghund sort. De norske rasene. Norsk Kennel Klub (NKK)} Arkivert 8. juni 2016 hos Wayback Machine.
- ^ a b c d e f g Pedersen, Kåre Vidar (1998). Elghunder: fra valp til elgfall. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252922813.
- ^ Genetikk, avl og oppdrett. Oslo: Norsk kennel klub. 1999. ISBN 8290430175.
- ^ a b Damms store leksikon. Bind 20. Oslo: Damm. 1988. ISBN 8251772907.
- ^ WIKIPEDIA BOKMÅLJubileumsbok for Norske Elghundklubbers Forbund 1899-1999. xx: Norske Elghundklubbers Forbund. 2000.
- ^ Ravna, Øyvind (1995). Skogsfugljakt med skjellende hund: vår urgamle jakttradisjon lever fortsatt. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252919960.
- ^ a b Henning, Karl (1983). Jakthunden. Oslo: Norges jeger- og fiskerforbund ; Oslo : Landbruksforl. ISBN 8252906257.
- ^ Andersson, Stellan (1997). Våre jakthunder: bruksområder, rasebeskrivelser, kommentarer. Oslo: Se og hør forl. ISBN 8206027874.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Norsk Elghund Sort. Norske Elghundklubbers Forbund Arkivert 12. august 2015 hos Wayback Machine.
