Schäferhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Schäferhund
schæferhund, sjæferhund,
schäfer, schæfer, sjæfer
Sort bruksschäfer
Hundetypegjeterhund
OpprinnelseTysklands flagg Tyskland
Egenskaperbruks- og familiehund
Livsløp9–13 år
Størrelsestor (22–40 kg)
Passer forerfarne
Anerkjennelser
FCIGruppe 1, seksjon 1
(FCI #166)
AKCHerding
CKCHerding
KCPastoral
UKCHerding
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Schäferhund (FCI #166), på norsk ofte forkortet som schäfer og, ifølge Språkrådets rettskrivningsendringer av 1. juli 2005[1], schæfer og sjæfer, er en hunderase som oppsto i Tyskland mot slutten av 1800-tallet. Tre regioner i Tyskland ble tidlig berømt for avl av disse hundene: Württemberg, Thüringen og Franken. Hunderasen har tradisjonelt vært blant de mest populære i Norge, men interessen har vært dalende fra cirka 1990.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Schäferhund

Den omdiskuterte opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Navnet «schäferhund» stammer fra det tyske ordet «schäfer», som betyr «gjeter». Opprinnelsen har vært omdiskutert. Det ble lenge hevdet at hunderasen oppsto etter kryssavl mellom det man trodde var ulike nå utdødde gamle tyske hyrdehunder og fårehunder. Det er på det rene at det opprinnelige avlsarbeidet ble utført og sluttført av rittmester Max von Stephanitz (1864–1936), på siste halvdel av 1800-tallet. Det sies at han ønsket å skape en dugelig brukshund, noe han må kunne sies å ha lykkes med. Opphavet er imidlertid ikke like sikkert, selv om det er klart at tyske hyrdehunder dannet grunnlaget.

Moderne forskning, med DNA, har vist at fårehunder ikke kan ha dominert avlsarbeidet Stephanitz utførte, for schäferhundens slektninger inkluderer beviselig både molossere og andre hyrdehunder.[2] Parker et al. (2004) hevdet at schäferhundens nærmeste slektninger var raser som newfoundlandshund og fransk bulldog, og at også bullmastiff, rottweiler og flere andre molossere er nære slektninger, mens de kontinentale fårehundlinjene forøvrig var beskjedne, men at kanskje visse collietyper og belgiske fårehunder (tervueren og malinois) inngår. Mer forskning var imidlertid nødvendig.

I en betydelig mer omfattende studie viser Parker et al. (2017) at schäferhundens opprinnelse er mye mer komplisert og variert enn tidligere antatt. Hunderasen inngår i en delklade sammen med picard og chinook, som videre inngår i klade med peruviansk nakenhund og meksikansk nakenhund, men rasen har også betydelige linjer til en fjernere klade, som består av blant annet bouvier des flandres, malinois og tervueren med flere, og den har dessuten litt mer sparsomme linjer som fører til en klade med typiske molossere.[3]

Den nye hunderasen[rediger | rediger kilde]

«Horand von Grafrath», også kjent som
«Hektor von Linksrhein»

Max von Stephanitz og en annen tysker, med navnet Artur Meyer, hadde i flere år fulgt med på utviklingen av hyrdehunder gjennom ulike stevner som ble arrangert i Tyskland på andre halvdel av 1800-tallet. I 1889 ble det for første gang arrangert en utstilling for alle raser, og der ble det vist en hund som vakte stor begeistring hos von Stephanitz og Meyer. De var enige om at denne hunden representerte en type som ville være optimal som stamfar for den typen hyrdehund de hadde som ideal. Dette var etter datiden en stor hannhund som gikk under navnet «Hektor von Linksrhein». Kort tid etter fikk de kjøpt hunden, som siden la grunnlaget for den nye hunderasen.[4]

Stephanitz viste fram den nye hunderasen for første gang på Hannover-messen i 1892. Den 22. april 1899 presenterte så Stephanitz schäferhunden «Hektor von Linksrhein» på en utstilling i Karlsruhe i Tyskland.[5] Hunden hadde da fått gjort om navnet sitt til «Horand von Grafrath», slik tradisjonen var på den tiden når en hund byttet eier.[5] Samme dag dannet han og 13 andre entusiaster schäferhundklubben Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V..[5] Den første rasestandarden ble presentert 20. september samme år, og den første hunden som ble stambokført i det nye stambokregistret var nettopp «Horand von Grafrath». Alt i 1901 ble den første schäferhunden godkjent som politihund i Tyskland. Registeret vokste også hurtig. I 1903 var det blitt 575 medlemmer. I 1913 var antallet steget til 5 988 medlemmer. Siden ble schäferhunden, under ledelse av Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), utviklet til den populære rasehunden vi nå kjenner. I dag er Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. verdens største raseklubb for en enkelt hunderase. Med over 50 000 medlemmer er klubben verdens største raseklubb for hunder.[5] Globalt er det imidlertid mer enn 500 000 medlemmer i World Union of German Shepherd Associations (WUSV),[5] som ble grunnlagt i 1974/1975, etter at det tidligere European Union of German Shepherd Associations hadde vokst betydelig siden grunnleggelsen i 1968.

Den første schäferhunden i Norge kom trolig i 1910 og ble importert hit fra Tyskland, av en viss overkonstabel Syver Braaten fra Sarpsborg.[6][7] Dette var ei tispe med det klingende navnet Bella Zahne (men Braaten kalte tispa Mira). Hunden ble registrert i NKK.[6] Mira ble godkjent som polititjenestehund 17. mai i 1913, i København.[7] Den første hannhunden skal ha kommet hit fra Danmark og het Fluks. Den ble politihund i Asker og siden parert med Bella Zahne. De danner således en genetisk grunnstamme for flere av dagens norskoppdrettede schäferhunder. Norsk Politihundeforening (fra 1940 Norsk Politihundelag) ble stiftet 22. oktober 1916 og var de første som fremmet den nye rasen som en anvendbar brukshund i Norge. Norsk Schäferhund Klub ble stiftet 7. mars 1922 og ble umiddelbart godkjent av Norsk Kennel Klub, som var stiftet i 1898.

I dag er hunderasen blant verdens mest populære hunderaser. Stamboka får årlig mer enn 10 000 nye tilskudd i hjemlandet.[8] Totalt har det blitt stambokført mer enn 2 millioner individer.[8] I Norge har imidlertid rasens popularitet vært dalende siden 1990, da det ble registrert 3 294 individer her.[6] I 2012 var registreringene nede i 1146 individer (hvorav 1 106 korthår og 40 langhår). I 2019 var tallet sunket til 784 individer (hvorav 678 korthår og 106 langhår). Dette plasserer schäferhund som den 7. mest registrerte hunderasen i Norge i 2019, ifølge NKKs statistikk.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Langhåret schäferhund skal ha dobbelt hårlag
Hvit gjeterhund er en hvit schäferhund som er registrert av FCI som egen hunderase

Schäferhunden er en stor og ganske kraftig hund med en langstrakt skrånende kropp, der lendepartiet er klart lavere enn skulderhøyden. Hannene blir normalt 60–65 cm i skulderhøyde og veier normalt 30–40 kg.[8] Tispene blir cirka 5 cm lavere og veier normalt 22–32 kg.[8]

Pelsen er dobbel og har et lag med tette, slette dekkhår og et lag med kraftig underull. I dag anerkjennes både korthåret (stockhaar) og langhåret (langstockhaar), såfremt hårlaget er dobbelt. Hodet er kileformet og tørt, verken for bredt, spisst eller grovt, med stående spisse ører. Halen er lang og buskete og skal bæres i en mykt bøyd kurve. Fargen er vanligvis sort (sadel) med rødbrune, brune, gulbrune og lysegrå sjatteringer, mot hvetefarget i bukregionen. Ensfarget sort og grå er også tillatt, men sistnevnte skal ha sort sadel og maske. Ubetydelige innslag av hvitt tillates. Underullen er gjerne lysegrå. Hodet skal ha sort maske.[8]

Ansvarlig for rasestandarden er Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V., via Verband für das Deutsche Hundewesen (VDH) og Fédération Cynologique Internationale (FCI).[9]

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Schäferhunden er både en dugelig brukshund og en god familiehund. Den har lenge blitt avlet for to formål; rene brukslinjer og en eksteriørlinjer. Dette skyldes an avgjørelse som ble tatt i den tyske schäferhundklubben på 1970-tallet, da det ble bestemt at det heretter bare skulle avles etter fire konkrete blodslinjer (Marko von Cellerland Canto; Winerau Quanto; Winerau Mutz; Pelztierfarm).[4] Eksteriørlinjene ble derfor mest tallrike og dominerende.[4] Mange har i ettertid ansett denne avgjørelsen som både problematisk og uheldig.[4] Allikevel er det nettopp de allsidige bruksegenskapene som har gjort rasen til en av verdens mest populære hunder.

Amerikansk bruksschäfer som er miltærehund

Schäferhund er en allsidige hunderase, som brukes til alt fra lavine- og ettersøkshund, til politihund, militær tjenestehund, servicehund, førerhund og narkotikahund med mer.[8] Hunderasen er også en meget populær familiehund, som egner seg bra til både trekking av pulk, agility, kløving og mange andre former for hundesport.[8].

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Schäferhunden er normalt en selvsikker, modig, oppmerksom og godlynt hunderase som passer godt for folk og familier med en del erfaring, og som har en sportslig eller bruksmessig innstilling til hundeholdet.[8] Hunden trenger dressur, oppgaver og såvel psykiske som fysiske utfordringer for å trives, og egner seg dårlig som «hjemme-alenehund» i en leilighet.[8]

Schäferhunden ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning mot fremmede. Hart og Hart (1985) dokumenterte at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.[10] Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Schäferhunder kan derfor vise aggresjon mot fremmede.

Annet[rediger | rediger kilde]

Schäferhund er oppført på listen over hunderaser med overdrevne eksteriørtrekk (BSI, Breed Specific Instructions regarding exaggerations in pedigree dogs).[6] Det har blant annet blitt stadig større fokus på schäferhundens dårlige bakbensvinkler, som blant annet ble sterkt kritisert som «onaturliga kroppsformer och fysiologiska anomalier» av Sveriges Veterinärförbund.[11]

Siden schäferhund har vært så populær har det også vært svært mange som har drevet oppdrett av denne hunderasen. Utstrakt matadoravl og linjeavl(en form for innavl) både er og har vært et problem i stamboken, som er lukket for nytt blod fra andre raser.[6]

  • Hvit schäferhund ble akseptert av FCI som egen hunderase under navnet hvit gjeterhund i 2002.
  • Langhåret schäferhund (langstockhaar) blir akseptert som variant av rasen og har samme rasestandard som korthår, men kun dersom pelsen har dobbelt hårlag (dekkhår og underull). Den kan delta på offisielle utstillinger i regi av NKK og også på spesialutstillinger i regi av Norsk Schäferhund Klub, f.o.m 01.01.2012. [12]

Rasen er arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Visse linjer er dessuten utsatt for såkalt schäferkløe, en atopisk allergi som er arvelig belastet.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk språkråd (2005) Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005. Fastsatt ved brev fra Kultur- og kirkedepartementet 16. februar 2005. Norsk språkråd, mai 2005.
  2. ^ Parker, H. G., Kim, L. V., Sutter, N. B., Carlson, S., Lorentzen, T. D., Malek, T. B., ... & Kruglyak, L. (2004). Genetic structure of the purebred domestic dog. Science, 304(5674), 1160-1164. DOI: https://doi.org/10.1126/science.1097406
  3. ^ Parker, H. G., Dreger, D. L., Rimbault, M., Davis, B. W., Mullen, A. B., Carpintero-Ramirez, G., & Ostrander, E. A. (2017) Genomic Analyses Reveal the Influence of Geographic Origin, Migration, and Hybridization on Modern Dog Breed Development. Cell Reports 19(4):697–708, 25 April 2017. DOI: https://doi.org/10.1016/j.celrep.2017.03.079.
  4. ^ a b c d Norsk Schäferhund Klub (2019) Rasens historie. Besøkt 2020-08-30
  5. ^ a b c d e SV (2020) An idea finds its organization. Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. Besøkt 2020-08-30
  6. ^ a b c d e Norsk Schäferhund Klub (2014) Rasespesifikk avlsstrategi (RAS) for Schäferhund: FCI – rasenummer 166. Norsk Schäferhund Klub, versjon 1. Gyldig t.o.m. 01-07-2019. Besøkt 2020-09-01
  7. ^ a b TT (2019). Politihundens barndom. Tidsskriftet Tjenestehunden. Besøkt 2020-09-01
  8. ^ a b c d e f g h i SV (2020b) Everything about the breed. Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. Besøkt 2020-08-30
  9. ^ FCI (2011) Rasestandard Schäferhund, FCI rasenr: 166. FCI 25.03.2011, NKK 28.03.2011
  10. ^ Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.
  11. ^ Johan Beck-Friis. 2006. «Åtgärder mot extremaveln måste vidtas». Sveriges Veterinärförbund No. 10 2006. Besøkt 24. juni 2007 Arkivert 10. mai 2007 hos Wayback Machine.
  12. ^ NKK (2020) Schäferhund langhår. Norsk Kennel Klub

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Schäferhund&oldid=24388914»