Aggresjon
Aggresjon (av lat. aggredior, angripe) er et begrep innenfor psykologi og atferdsbiologi som beskriver atferd som har til hensikt å forårsake ydmykelse, skade eller smerte. Aggresjon kan være enten fysisk (slag, bitt, spark m.m.), mental (psykisk terror) eller verbal (trusler). Aggresjon i seg selv er ikke vold, selv om den kan lede til det. Bestemte former for atferd kan klassifiseres som aggresjon, selv om den ikke oppnår å ydmyke, skade eller smerte. Atferd som uoverlagt forårsaker ydmykelse, skade eller smerte, kan derimot ikke uten videre klassifiseres som aggresjon.
Innhold |
[rediger] Aggresjon hos mennesker
Aggresjon hos mennesker kan på mange måter minne om aggresjon hos dyr, men det eksisterer også store forskjeller. Mennesker er mer komplekse av natur, for eksempel i sin kultur, moral og i sosiale sammenhenger.[1]
Aggressiv atferd hos mennesker kan behandles med medikamenter i samråd med lege.
[rediger] Aggresjon hos dyr
Aggresjon hos dyr er naturlig og kan i mange sammenhenger være seksuelt betinget, spesielt hos ville dyr av samme art. Det handler om retten til å formere seg. Matrelatert aggresjon og territorial aggresjon er også normal atferd hos mange dyr, spesielt ville. Blant flokkdyr er dominansaggresjon også normalt.
[rediger] Aggresjon hos tamhund
Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.[2]
[rediger] Ønskelig aggresjon
Flere hunderaser er selektivt utvalgt for sin aggresjon, og da spesielt aggresjon mot fremmede. Rottweiler, dobermann, schæferhund og Akita er eksempler på hunderaser som har blitt selektert på grunn av slik atferd, og Hart og Hart (1985) har dokumentert at nettopp disse rasene figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.[3] Selektivt utvalgt for sin aggresjon er også mange andre hunderaser, raser vi i dag gjerne forbinder med vakthunder, vokterhunder og kamphunder.
[rediger] Uønskelig aggresjon
Hart og Harts studie indikerer også at hunderaser som foxterrier, sibirsk husky, afghansk mynde, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en tendens til å være mer dominante ovenfor sine eiere enn andre hunderaser.[3] Og rasene west highland white terrier, foxterrier, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en økt tendens til aggresjon mot fremmede hunder.[3]
Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å inndele hundens aggresjonsmønster, men det hersker fortsatt stor uenighet omkring hvordan dette kan gjennomføres med størst mulig nøyaktighet. Problemet henger sammen med vanskeligheten med å velge ut rett populasjon som referansegruppe. Overall (1997) delte aggresjonen inn i 13 subgrupper; maternal, lek, frykt, smerte, territorial, beskyttelses-, hunder imellom, avstraffelses-, matrelatert, eiendomsrelatert, røversk, dominans-, og idiopatisk aggresjon.[4]
I en studie fra Animal Behaviour Clinic, College of Veterinary Medicine, Cornell University i USA, ble hunderaser med aggresjon mot fremmede og angstrelatert aggresjon sammenlignet med hunderaser som ble presentert ved Veterinary Medical Teaching Hospital i samme tidsrom. Kun individuelle hunderaser med 10 eller flere hunder innen hvert atferdsproblem (kategori) ble evaluert. Undersøkelsen viste at engelsk springer spaniel var betydelig mer vanlig blant hunder som viser aggresjon mot sine eiere (10,7%) enn blant dem som viser aggresjon mot fremmede (0,0%).[5] Blant hunderaser som viser aggresjon mot fremmede utgjorde labrador retriever hele 12%, sammenlignet med 0,0% aggresjon mot sine eiere.[5] Engelsk springer spaniel og rottweiler (men altså ikke schæferhund) viste betydelig (P < 0,005) større aggresjon mot sine eiere enn andre hunderaser i undersøkelsen.[5] Studien viser også (første gang dokumentert) at rottweiler hyppigere enn før antatt fremviser dominant aggresjon.[5]
Aggresjonsproblemene med engelsk springer spaniel støttes også av annen forskning, blant annet Borchelt, 1983[6]; Landsberg, 1991[7]; Line and Voith, 1986.[8] Endringer i neurotransmitternivåene hos engelsk springer spaniel antyder en genetisk årsak, der et enkelt gen kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte stoffskiftenivåer av serotonin og dopamin.[9]
[rediger] Aggresjon og pelsfarger
Fordi mange studier med pelsdyr har vist at utfargingen kan påvirke atferden hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen påvirket aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter med medisinske problemer ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression, der hundene var pasienter med aggresjonsproblemer.
Studien avslørte at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr med medisinske problemer. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert.
Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer.[10]
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Schellenberg, R. (2000). Aggressive personality: When does it develop and why?. Virginia Counselors Journal 26: ss. 67–76.
- ^ Mugford, R.A. (1995) Canine behavioural therapy. In: Serpell, J. (ed.) The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People. Cambridge University Press, Cambridge, pp. 139–152.
- ^ a b c Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.
- ^ Overall, K.L. (1997) Clinical Behavioral Medicine for Small Animals. Mosby, St Louis, Missouri, 544 pp.
- ^ a b c d Takeuchi, Y., Ogata, N., Houpt, K.A. andScarlett, J.M. (2001) Differences in backgroundandoutcome of three behavior problems of dogs. Applied Animal Behaviour Science 70, 297–308.
- ^ Borchelt, P.L. (1983) Aggressive behaviour of dogs kept as companion animals, classification andinfluence of sex, reproductive status andbreed. Applied Animal Ethology 10, 45–61.
- ^ Landsberg, G.M. (1991) The distribution of canine behavior cases at three behavior referral practices. Veterinary Medicine, October, 1011–1017.
- ^ Line, S. and Voith, V.L. (1986) Dominance aggression of dogs towards people: behavior profile andresponse to treatment. Applied Animal Behaviour Science 16, 77–83.
- ^ Reisner, I.R., Mann, J.J., Stanley, M., Huang, Y.-Y. and Houpt, K.A. (1996) Comparison of cerebrospinal fluidmonoamine metabolite levels in dominant-aggressive and non-aggressive dogs. Brain Research 714, 57–64.
- ^ Podberscek, A.L. and Serpell, J.A. (1996) The English Cocker spaniel: preliminary findings on aggressive behaviour. Applied Animal Behaviour Science 47, 75–89.
