Afghansk mynde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Afghansk mynde
Afghaner
Afghansk mynde
«Zushkhan Jodeci»
Hundetype Mynde, hetshund
Opprinnelse
Kart

Afghanistan, Sentral-Asia
Egenskaper Familiehund
Forventet livsløp 11-13
Størrelse Middels/stor (20-30 kg)
Passer for Erfarne hundefolk
Anerkjennelser
FCI Gruppe 10, seksjon 1
AKC Hounds
CKC Hounds
KC Hounds
UKC Sighthounds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Afghansk mynde eller afghaner er en forholdsvis stor mynde med en utrolig pelsprakt, og mange regner den derfor for å være en av verdens vakreste hunder. I sin opprinnelse er den svært gammel, men dagens vestlige variant er formet av kontinentale oppdrettere på slutten av 1800-tallet og 1900-tallet.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Afghansk mynde
Afghansk mynde

Den opprinnelige afghaneren (afghansk aboriginal) oppsto trolig i grensestrøkene mellom Afghanistan, Pakistan og India, der den fortsatt finnes i en rekke lokale varianter og er kjent under en rekke navn, som for eksempel balkh tazi, barutzy hound, baluchi hound og kabul tazi. Kynologene tror den må ha kommet dit fra mer sentrale strøk i Orienten, men dette er kun en teori. I disse strøkene finnes den også som en korthåret variant.

De afghanske myndene vi kjenner fra Europa er kun en vestlig variant av de opprinnelige hundene som kom hit. I all sin prakt er disse avlet for sitt eksteriør, og kan ikke sammenlignes med de afghanere vi finner i Afghanistan. Om man ønsker seg er hund av mer opprinnelig type, bør man derfor kikke på en av de tre variantene vi kjenner som bakhmull, khalag tazi og kyrgyz taigan.

Hvor gammel afghaneren er vet ingen med sikkerhet, men den er trolig svært gammel i sin opprinnelse. Lignende hunder har blitt avbildet i grottetegninger i Afghanistan som dateres tilbake ca. 4 000 år i tid, så trolig må rasen som sådan ha oppstått for omkring 5 000 år siden. Den er altså opprinnelig en av våre eldste hunderaser av type.

Noen mener denne hunden kom til Afghanistan fra Midtøsten en gang i tiden, og at den har et felles opphav med saluki, sloughi og azawakh. Moderne forskning med DNA har imidlertid vist at et slikt felles opphav ikke er særlig nært. Afghaneren står sloughi og azawakh genetisk nærmere enn den gjør saluki, men allikevel så fjernt at man ikke kan snakke om et reelt slektskap i vår terminologi. Afghaneren er også nærmere beslektet med ulv enn hva saluki er, noe som sannsynligvis også gjør den eldre som hund (Heidi G. Parker m.fl.[1], 2004). Studien viser også at afghaneren i en viss grad er beslektet med molossere, om en i liten grad.

De første afghanerne kom til Europa mot slutten av 1800-tallet, men rasen kan ikke regnes som etablert her før etter første verdenskrig. Storbritannia regnes i dag som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den flotte og meget karakteristiske pelsen gjør rasen til en av verdens vakreste og mest iøynefallende hunder. Den er kvikk og opplagt og har en fjærlett og spenstig gangart, som trolig bare finner sin like hos rasen azawakh. Hannene blir omkring 68-74 cm høyre og veier normalt ca. 27 kg. Tispene blir ca. 63-69 cm høye og veier normalt omkring 23 kg. Regn med mye pelsstell.

Afghaneren gir et bilde av styrke og verdighet, i kombinasjon med fart og kraft. Kroppen er høyreist og stolt, mer kvadratisk enn rektangulær. Hodet bæres høyt og er langt og flatt og har tydelig nakkeknøl. Det bæres stolt på en lang og sterk nakke. Ryggen er rett, muskuløs og har moderat lengde. Brystkassen dyp med godt buede ribben. Pelsen er lang og har meget tynn struktur på brystkassen, for- og bakbein og flankene. Hos voksne hunder skal pelsen være kort og tett fra skuldrene og bakover langs sadlen. Lang pels fra pannen og bakover, som har en tydelig silkeaktig hårtopp. Rikelig med pels på ører og bein, men kort langs snutepartiet. Alle farger er tillatt.

Afghaneren hører til de myndene som har best stamina. Den kan holde en jakt gående i høyt tempo i timevis, og er sterk og energisk. Den har meget god kroppskontroll og er svært bevegelig og godt balansert i alle situasjoner. De anatomiske forskjellene mellom bakhmull og tradisjonell vestlig afghaner (som er bekrevet på denne siden), som altså opprinnelig var en og samme hund, er blitt så store at det gir alvorlig grunn til ettertanke med hensyn til sistnevnte, som iflg. mange kynologer nå mener er i ferd med å bli usunn og uharmonisk som mynde.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Den lange, varme og høyst særpregede pelsen må ha utviklet seg i og omkring de golde og kalde afghanske høyslettene. Der har disse hundene hovedsakelig blitt brukt som vakt- og hushunder, men også til hetsjakt på ville klovdyr, ørkenrev og kanin, ja til og med som gjeterhunder. Det er altså en meget allsidig rase vi snakker om.

I dag er denne hunden først og fremst en god familiehund, men den er også ofte å se på hundeutstillinger rundt om i verden. I Norge er også lure coursing en populær sport for rasen, som er en av de mest populære myndene.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Mot de den kjenner og er glad i er denne hunden hengiven og lojal til det ubegripelige. Overfor fremmede er den litt mer reservert og skeptisk av natur, men ikke på noen måte uvennlig. Afghaneren er en familievennlig og snill hund, som også er ganske flink med barn.

Den gjør ikke mye av seg innendørs, men med en slik pels må man regne med endel stell. Til gjengjeld tåler rasen godt kulde. Utendørs er det en svært livlig og aktiv hund, som gjerne jager naboens katt om sjansen byr seg. Den har fortsatt en god del jaktinstikt i seg, så den vil jage om muligheten er der. Den er imidlertid grei med andre hunder, men trenger en god del fysisk trening for å forbli harmonisk og trives maksimalt.

Annet[rediger | rediger kilde]

Rasen har et krevende pelsstell, men som mynder flest er det en sunn hunderase.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]