Basenji

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Basenji
«hunden som ikke kan bjeffe»
Basenji
Hundetype spisshund, pariahund
Opprinnelse Sentralafrika (Storbritannia)
Egenskaper familiehund, jakthund
Forventet livsløp 12-14
Størrelse mellomstor (9,5-11 kg)
Passer for erfarne
Anerkjennelser
FCI Gruppe 5, seksjon 6
AKC Hound
CKC Hounds
KC Hound
UKC Pariahs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Basenji (FCI #043) er opprinnelig en urgammel sentralafrikansk landrase, som i hovedsak stammer fra det østre Kongo og vestre Sudan. Såkalte senjihunder finnes imidlertid over et mye større område, men alle er ikke like rasetypiske. FCI har klassifisert hunderasen som en primitive spisshund og plassert den i gruppe 5, seksjon 6. Ansvarlig for rasestandarden er Storbritannia.

Typen går også under en rekke andre navn, som for eksempel kongoterrier, kongohund, bongo terrier, khufuhund, nyam-nyam, zandehund, ango-angari og snakkehund. Den sistnevnte betegnelsen har den trolig fått på grunn av sin snakksalige natur, men den er også kjent som hunden som ikke kan bjeffe.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Dr. Georg August Schweinfurth
(1836–1925)

Typen er trolig mer enn 4 000 år gammel, og opprinnelsen til denne hundtypen sto med stor sikkerhet ikke i Sentralafrika, selv om slike hunder har levd der som pariahund i utallige århundrer før de ble oppdaget av oss i vesten.

Under en oppdagelsesreise i Sentralafrika i årene 1868-1871 oppdaget botanikeren og etnologen dr. Georg Schweinfurth (1836–1925) noen svært spesielle jakthunder hos pygméene, som for han fremsto som merkelige. Schweinfurth ga dem navnet kongoterriere. Hunden nevnes deretter første gang i en reiserapport fra 1894. I 1895 ble den presentert på Crufts, under navnet kongoterrier. Rundt århundreskiftet ble hunden rapportert av pressen å finnes i ulike europeiske dyrehager, som i Berlin, Dortmund, London og Paris. I 1912 ble et utstoppet eksemplar utstilt ved American Museum of Natural History i New York.

Interessen for basenji i Europa hadde våknet. I de følgende tiårene ble det importert flere hunder til Europa og USA. Avl ble igangsatt under vanskelige forhold i Storbritannia. Mrs. Olivia Burn, Lady Helen Nutting, Major George Richards og flere andre pioneerer var kjent med basenjien fra dens naturlige habitat. I 1937 lyktes det Olivia Burn («of the Blean»s Basenjis) å etablere hunden som en egen hunderase i England. Derfor blir Storbritannia regnet som rasens hjemland. En annen suksessfull oppdretter var Mrs. Veronika Tudor-Williams («of the Congo»). Basenji Club of Great Britain ble etablert 9. februar 1939. Derfra har så rasen blitt spredt til resten av verden. Til Norge kom den først i 1953. Den er ikke spesielt populær her, men rasen har hatt et stabilt økende antall eiere. Norsk Basenjiklubb ble dannet i 1992.

I dag regnes rasen som en litt primitiv tamhund (Canis lupus familiaris), men hadde ikke menneskelige påvirkning på 1900-tallet påvirket typen, kunne det kanskje vært mer korrekt å klassifisere den som afrikansk urhund (jfr. den vitenskaplige betegnelsen Canis lupus dingo). Smått om sen har imidlertid den gamle landrasen blitt til en moderne hunderase.

Basenji har morfologisk mye til felles med andre urhunder, som for eksempel Ny-Guinea syngehund og shikoku. En rasestudie (DNA) av mynder gjort for den tyske kennelklubben (DWZRV) i Tyskland viser at basenji og azawakh er beslektet.[1] Andre viser at disse og noen få andre hunder har grunnleggende basale linjer.[2][3] Forskere tror at typen kan ha utvandret til Afrika fra det gamle Egypt, langs Nilen. Den kan ha kommet til Egypt fra persisk-arabiske strøk, en teori som har oppstått som følge av navnet basenji. På swahili betyr dette «noe vilt/usivilisert fra bushen», men man mener å kunne bevise at denne betegnelsen stammer fra et låneord fra det persiske/gammelpersiske uttrykket shenji, som betyr rynket og kan hentyde til de karakteristiske pannerynkene denne hunden har.

Selv om typen i hovedsak stammer fra Kongo og Sudan, har den også eksistert i en rekke andre afrikanske land. I Sierra Leone er den kjent som snakkehund. Andre steder er den kjent som M'bwa M'kube M'bwawamwitu, som kan oversettes til hoppehund eller hund som hopper opp og ned. I Tanzania var det vanlig å kupere halen på jakthunder, så aper ikke skulle få tak i dem og drepe hundene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Basenji har karakteristiske hundfolder i pannen, som kan ha sammenheng med rasenavnet.
Basenji (tricolor)
Basenji

Selv om basenji klassifiseres som en primitiv spisshund av FCI, har den mange fellestrekk med enkelte mynder. Dette kommer klart til uttrykk gjennom rasens aktive bruk av synssansen når den jakter, men også gjennom hundens anatomi. Den er utpreget langlemmet og meget hurtig til spisshund å være.

Kroppen er velbalansert med kort, rett rygg, dyp og oval brystkasse, opptrukket buklinje. Kort lendeparti. Hodet har flat skalle, middels bred, avsmalnende mot snuten, ubetydelig markert stopp. Snuten er noe kortere enn skallen. Stramme kinn. Når ørene spisses, dannes det rikelig med fine rynker i pannen. Sort nesebrusk. ørene er små, spisse, oppstående, svakt kremmerhusformede og fremoverstilte, tynne og høyt ansatt. Halsen er kraftig, godt buet og ganske lang. Halen er høyt ansatt, slik at bakparten vises bakenfor haleansatsen, hårdt ringet over ryggen og hvilende tett inntil hoften. Enkelt eller dobbelt ringet.

Pelsen er kort, blank, tilliggende med fin struktur. Smidig hud. Fargene kan være klar rød, ren sort eller black and tan, alltid med hvite labber, hvit bringe og hvit halespiss. Idealhøyden er 43 cm hos hannhunder og 40 cm hos tisper. Vekten er 9,5-11 kg. Storbritannia er ansvarlig for rasestandarden.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Basenji er en god jakthundsmåvilt, men den kan også benyttes til jakt på storvilt. I så måte har den blitt brukt på til jaktelg.

Rasen benytter alle tre sansene aktivt når den jakter. Den er også en dugelig sporhund, vakthund, utstillingshund og familiehund. I utlandet brukes også basenji i utstrakt grad til lure coursing, siden den har glimrende fartsegenskaper og i løpesettet ligner mye på myndene.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Basenji er typisk leken, kvikk og livlig, men gjerne svært så selvstendig og egenrådig. Noe som er typiske karaktertrekk for urhundlignende hunder. Den er lojal, hengiven og kjælen ovenfor familien, men ofte reservert og skeptisk ovenfor fremmende.

Denne hunderasen bjeffer ikke på normalt vis, men har allikevel et vokabular som langt overgår de fleste andre hunderaser. Den er verken lydløs eller stille, men snarere ganske så snakksalig, og det er vel derfor den har fått tilnavnet snakkehund. Rasens måte å kommunisere på kalles jodling blant rasefolk.

Basenji er en svært sosial og meget renslig hunderase, men den tåler dårlig kulde og trives ikke i regnvær. Pelsstellet er enkelt, i det denne hunden nærmest må kalles «selvrensende». Den har en kattelignende hygiene. Den er imidlertid ikke spesielt glad i å bade, selv om dette kan være individuelt.

En basenji trenger mye mosjon for å trives maksimalt. Den er typisk flink med egne barn, men den bør ikke være et førstevalg for nybegynnere og familier med barn under skolepliktig alder. Den bør heller aldri få være alene med mindreårige. Rasens utpregede sosiale atferd gjør den ofte destruktiv om den blir mye alene. Denne hunden er også kjent som en utbryterkonge av klasse. Høye gjerder og halvåpne vinduer er sjelden mer enn en utfordring. Jaktinstinktet er også ofte fremtredende. Likeledes er denne hunden ofte et matvrak og en skikkelig mat tyv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Basenji – bilder, video eller lyd