Statare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statare på Ven i 1933, på vei hjem fra melking
Statarlänga i Blomsholm
Fra kjøkkenet hos en statere

Statare var i Sverige og Finland en gift landbruksarbeider som fikk en stor del av sin lønn gjennom naturalytelser fra landeieren. Til gjengjeld var både arbeideren og hans ektefelle forpliktet til å arbeide også for landeieren.

Ordningen var mest utbredt på de store landeiendommen i det sørlige Sverige, og arbeiderne ble ofte ansatt på ett-årige kontrakter, i motsetning til torpare som hadde lengre avtaler, fra mellom 10 til 50 år.

Kontraktene gikk ut i siste uken av oktober, under den såkalte slankveckan. Det var da mulig for statare å flytte og prøve å få arbeid ved andre gods. Det var vanlig at de flyttet ofte. Uttrykket slankveckan stammer fra at denne uken var de uten arbeid og måtte klare seg helt selv.

De hadde ofte svært dårlige forhold, særlig boligene hvor de ble konsentrert sammen i såkalte Statarlänga kunne være uisolerte og trekkfulle. Dette var særlig utbredt i Skåne. Men de kunne også få bolig en en- eller to-familiehus som kunne være av bedre standard.

Selv om statarna formelt sett bare var bundet opp i ettårskontrakter, som var uoppsigelige i perioden, ble mange statare i praksis livegne for landeieren hvor de var ansatte, gjennom den gjeld de eksempelvis kunne opparbeide på landeieren butikk. Så lenge gjelden ikke kunne løses ut, kunne de heller ikke ta arbeid andre steder, og måtte forlenge avtalen. Ektefellene var i prinsippet ikke forpliktet til å arbeide, men ønsket ofte det for å kunne øke inntektene noe. Et typisk arbeid disse kvinnene fikk var å melke kyrne.

Stataresystemet utviklet seg fra midten av 1700-tallet, men ble definitivt avskaffet 1945 i forbindelse med overgang til kontantlønn. Statarne er behandlet i svensk litteratur, bl.a. av Ivar Lo-Johansson og Moa Martinson.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]