Den russisk-svenske krig (1741–1743)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den russisk-svenske krig (1741-1743)
Den russisk-svenske krig (1741-1743)
Dato 17411743
Sted Østre Finland og Skjærgårdshavet
Resultat
Russisk seier og freden i Åbo
Territoriale endringer
Sverige avsto alt land øst for Kymmene älv
Parter
Sverige Sverige Russland Russland
Kommandanter
Sverige Charles Emil Lewenhaupt Russland Peter von Lacy
Styrker
18 000 26 000
Tap
7 000 døde, sårede eller fanget Ukjent

Koordinater: 61°N 28°Ø Den russisk-svenske krigen i 1741-1743 (svensk Hattarnas ryska krig) brøt ut i 1741 da Sverige under hattpartiet og fransk diplomatisk påvirkning erklærte krig mot Russland. En svensk armé under ledelse av Charles Emil Lewenhaupt skulle gjenerobre områdene som de hadde tapt til Russland under den store nordiske krigen (blant andre Karelen og Estland). Krigen var mislykket sett fra et svensk ståsted, mye på grunn av at svenskene hadde forberedt seg dårlig. Både hæren og marineflåten var undertallige sammenlignet med russerne, og svenskene var både dårligere utrustet og trent.

Forløp[rediger | rediger kilde]

Sverige erklærte Russland krig den 8. august 1741 med 8 000 svenske og finske soldater ved den russiske grensen, nær Villmanstrand og Fredrikshamn. Målsettingen var å true den russiske hovedstaden St. Petersburg og siden utløse et statskupp. Kuppet var planlagt av franske og svenske diplomater, og planen var å styrte Anna Leopoldovna, som var vennlig innstilt mot Østerrike. Kuppet ble gjennomført i desember, men den nye tsarinnen Elisabeth av Russland brøt det angivelige løftet sitt om å overføre landområdene tilbake og holdt dermed frem krigen.

Trusselen mot den russiske hovedstaden foregikk til 3. september da rundt 20 000 russiske soldater under ledelse av feltmarskalk Peter von Lacy avanserte fra Viborg mot Villmanstrand hvor han slo den svenske hærføreren Carl Henrik Wrangel. I juni 1742 hadde den 35 000 mann sterke russiske arméen lyktes å tvinge 17 000 svensker bort fra Fredrikshamn. Lewenhaupts posisjon ble deretter tvunget tilbake til Helsingfors.

I august gikk Lacy inn i Borgå og Nyslott hvor han omringet den svenske hæren nær Helsingfors. Den 19. august Lewenhaupt og Buddenbrock ordre om å komme seg tilbake til Stockholm. Hærledelsen ble så overført til oberst Jean Louis Bousquet, og han undertegnet kapitulasjonen den 24. august. Den russiske hæren erobret senere hele Finland i det som er blitt kalt den lille ufreden.

Etter at den russiske hæren hadde tatt Åbo kom Aleksander Rumjantsev og Erik Mattias von Nolcken sammen for å diskutere et fredsforslag. Tsarinnen kom med lovnader om å forlate Finland på vilkår av at Adolf Fredrik, som da hadde slekt inngift i tsarfamilien, skulle utnevnes til tronarving. Hattarene gikk med på forslaget i håp om at Adolf Fredrik skulle få bedre fredsvilkår fra tsarinnen.

Mens fredsforhandlingane dro ut ødela den russiske flåten en svensk flotilje nær Korpo. Lacy fulgte opp seieren med å seile fra Kronstadt og gjorde et angrep på mot det svenske fastlandet, noe han hadde erfaring fra den store nordiske krigen. Da flåten hans nærmet seg Umeå i 1743 kom omsider nyhetene om freden i Åbo som gjorde slutt på krigen.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

I freden i Åbo ble Sverige tvunget til å avstå ytterligere en landremse av Finland til Russland, og dermed gå ytterligere et steg ned fra Sveriges tidligere stormaktsstatus. Sverige fikk nå en mer vanskeligere grense å forsvare mot øst, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert 65 år senere. Charles Emil Lewenhaupt ble for øvrig henrettet som følge av dårlig opptreden og ledelse under felttoget.

Se også[rediger | rediger kilde]