Magistrat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Magistrat (romersk)

Magistrat (fra latin magistratus, øvrighet) var i Danmark-Norge betegnelsen på kollegiet av et utvalg av byens husfaste menn og forskjellige kongelige embedsmenn som utgjorde byenes sivile administrasjon. I mange land var magistraten et rettslig embete med begrenset autoritet til å administrere og håndheve loven. En magistrat kunne ha domsmakt i sivilsaker, kriminalsaker, eller begge deler.

Magistratens historiske røtter går helt tilbake til midten av 1200-tallet, selv om begrepet magistrat først oppsto ved midten av 1600-tallet. I Kristian IVs bylov av 1619 ble det fastslått at lensherrene skulle føre kontroll med byenes magistrater. Samtidig ble preget av borgerrepresentasjon svekket. Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble magistratene oppnevnt av kongen, som en del av hans embedsverk.

Magistratene besto på 1600-tallet av et relativt stort antall medlemmer, i Kristiania åtte mann. Antallet ble stadig redusert, og fra ca. 1690 til 1819 var det i Kristiania fire, deretter to, og fra 1828 tre. I de fleste småbyene var det bare én mann. Magistratens leder hadde fram til 1828 tittelen Magistratspresident, deretter Borgermester, en tittel som tidligere var blitt brukt på nestlederen. De øvrige medlemmene ble kalt rådmenn helt fram til 1894, da alle ble kalt borgermestre. Magistratene ble opphevet 1. juli 1922 (lov av 09.03.1917), men kommunene ble gitt adgang til å ansette en rent kommunal borgermester og rådmenn. I Kristiania kunne således de tre borgermestrene fortsette som kommunale tjenestemenn, men hver for seg fikk de reduserte arbeidsoppgaver idet man økte antallet til seks. En ny lovendring i 1938 medførte at borgermestertittelen falt bort.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]