Sagbruk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gammeldags sagbruk i Arizona

Et sagbruk er et sted hvor tømmerstokker blir saget opp til planker, bord og annen trelast.

Historie[rediger | rediger kilde]

Man kunne jo tenke seg det at håndsaga kom først. Eilert Sundt skriver om håndsagskjæring slik det foregikk midt på 1800-tallet. De hadde stokken som skulle skjæres på en stor bukk, en stilling også kalt sagmare. Saga ble ført opp og ned av to mann, en sto oppå stillingen, den andre sto under. På denne tiden var håndsagskjæring stadig konkurransedyktig virksomhet, bl.a. fordi de kunne utnytte en stokk med bue.

Var det en slik håndsag som ble utstyrt med vannhjul og veivaksel? De første sagbladene var for tunge og klumpete til å egne seg til håndsagskjæring, sier de som har studert sagteknologi i historisk perspektiv. Vanndrevne sager kom først.

Vannhjul[rediger | rediger kilde]

Før i tiden var sagbruk bare en sag drevet av et vannhjul. Oppgangssag kaller vi teknologien på norsk. Hjulets rundt-og-rundt-bevegelse ble gjort om til en fram-og-tilbake-bevegelse av sagen. Da var bare sagen vanndrevet, og tømmeret måtte lastes og flyttes for hånd, men en tidlig oppfinnelse til var en liten vanndrevet kjerre som gjorde at tømmeret stadig beveget seg innover sagen. I USA ble byggingen av et sagbruk sett på som en stor hendelse. Sagbruket ble gjerne midtpunktet i småbyer i USA og Canada.

Fløting[rediger | rediger kilde]

Tidligere ble sagbruk flyttet inn i skogen, og etterpå flyttet man tømmeret ut, men etter hvert gikk man over til å fløte tømmeret nedover elver til sagbrukene.

Sager[rediger | rediger kilde]

Den neste forbedringen var bruken av runde sagblad, og rett etterpå gangsager. Gangsager hadde flere blader slik at tømmeret raskt ble redusert til fine planker som folk kunne bruke. Runde sagblader var ekstremt dyre, og ble fort ødelagt av varme eller skittent tømmer. Det skapte behov for en ny type teknikere, sagfilerene. Sagfilere var eksperter på å forme metall. Hovedjobben deres var å reparere og legge til tenner på sagblad. De kunne også hamre på sagblad uten å ødelegge dem, slik at et sagblad som var blitt ødelagt av varme, kunne hamres rett igjen. Mange moderne rundsager har tenner som det går an å bytte ut, men de trenger fortsatt hamring.

Dampkraft[rediger | rediger kilde]

Introduksjonen av dampkraft gjorde mye for brukene. Man kunne bygge dem uavhengig av vannkraft, og de ble mer mekaniske. Effektiviteten av brukene økte også, men man måtte betale mye mer for møllene. Det første dampsagbruk i Norge ble bygd på Spillum ved Namsos først i 1850-årene. Engelskbruket på Halsøy i Vefsn kom i drift i 1867, og var også et dampsagbruk. Bruket foredlet ca. 75 000 kbm tømmer pr.år som ble fløtt nedover elva Vefsna. På Spillum like sør for Namsos, og ikke langt unna stedet hvor landets første dampsagbruk lå, finner man i sag Spillum Dampsag & Høvleri, landets eneste bevarte dampsagbruk og en del av Norsk Sagbruksmuseum.

Moderne sagbruk[rediger | rediger kilde]

I det 21. århundre har elektrisitet og teknologi bygget videre på dette. De fleste sagbrukene er gigantiske og meget dyre fasiliteter hvor nesten alt er gjort av datamaskiner. I dag kan et sagbruk skjære til mange hundre tusen bord per dag. Små bensindrevne sagbruk blir fortsatt brukt noen steder i dag, og jobber med et veldig spesialisert marked.

Landets og Skandinavias mest moderne sagbruk åpnet oktober 2013 i Åmli i Aust-Agder. Firmaet Bergene Holm åpnet i oktober sitt helautomatiske sagbruk, der det nå er investert over 100 millioner. Firmaets avdeling Nidarå på Simonstad i Åmli består av sagbruk, høvleri, beiseanlegg, fingerskjøtingsanlegg samt impergering og en omfattende videreforedling av alle tømmerstokkens ressurser, også sagflis og bark. [1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anne Gro Ballestad:Skandinavias mest moderne sagbruk. Agderposten 18.oktober 2013 ]