Sølvstandard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sølvstandarden eller sølvmyntfoten er et monetært system der myntenhetens verdi er fastsatt til en fast vekt i sølv. Sølvmyntfoten var vidt utbredt fra fallet til østromerriket frem til 1800-tallet. Etter oppdagelsen av store mengder sølv ved Cerro Rico i Potosí, Bolivia, på 1500-tallet, oppstod en internasjonal sølvmyntfot i sammenheng med de spanske realer. Disse sølvmyntene spilte en stor rolle som myntenhet i verdenshandelen i nesten fire hundre år.

Etter proklameringen til dronning Anne av Storbritannia ble de britiske vestindiske øyer i 1704 de første områdene til å anvende gullstandarden ved å ta i bruk de spanske gull-dublon myntene. I 1717 introduserte Sir Isaac Newton som leder av Royal Mint et nytt forholdstall mellom gull og sølv som gjorde at Storbritannia de facto innførte gullstandarden. Den ble formelt innført i 1821 etter introduksjonen av gull sovereign i 1817. På samme tid sørget revolusjoner i Latin-Amerika for å bryte tilgangen til spanske realer som ble produsert i Potosí, Mexico og Lima.

Den britiske gullstandarden ble først utvidet til enkelte britiske kolonier i Øst-Asia og det sørlige Afrika, en ikke til britisk India, sør-øst Asia eller de nordamerikanske koloniene. Canada tok i bruk gullstandarden i 1853, og Newfoundland i 1865. I 1873 gikk Tyskland over til gullstandarden med sin nye Goldmark. Norge, Sverige og Danmark innførte gullstandarden i 1874, og Finland fulgte etter i 1878. Den var i bruk i de nordiske landene frem til 1915. USA gikk de facto over til gullstandarden i 1873 og praktiserte den frem til 1908, noe som fikk andre nasjoner til å gjøre den samme. Bare Kina, Hongkong og Weihaiwei fortsatte å holde fast ved sølvstandarden. Den opphørte ikke definitivt før den ble forkastet av Kina og Hongkong i 1935.

Litteratur[rediger | rediger kilde]