Michael Andreas Barclay de Tolly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michael Andreas Barclay de Tolly
Michael Andreas Barclay de Tolly
Michael Andreas Barclay de Tolly, portrett fra Militærgalleriet i Vinterpalasset, olje på lerret av George Dawe
Født 27. desember 1761
Pamūšis, i Litauen
Død 13. mai 1818
Insterburg, Prøyssen
Troskap Det russiske keiserdømmet
Tjenestetid 17671813
Rang Feltmarskalk
Enhet Den keiserlige russiske hær
Militære slag Napoleonskrigene
Finskekrigen
Senere arbeid Krigsminister

Michael Andreas Barclay de Tolly (russisk: Михаил Богданович (Михаил Андреас) Барклай-де-Толли - Mikhail Bogdanovitsj (Mikhail Andreas) Barklaj-de-Tolli) (født 16. desemberjul./ 27. desember 1761greg. i Žeimelis i Litauen, død 13. mai 1818 i Insterburg i Preussen) var en russisk general og krigsminister under Napoleonskrigene. Barclay de Tolly gis æren for bruken av den brente jords taktikk ved å lokke Napoleon langt inn i Russland.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var baltisk tysker og nedstammet fra en skotsk familie som hadde slått seg ned i Livland på 1600-tallet.

Barclay de Tolly trådte tidlig inn i Den keiserlige russiske hær, som på den tiden hadde et hovedsakelig tyskspråklig offiserskorps, og han deltok i krigene mot Det osmanske rike (1788–1789), Sverige og Polen (1790 og 1794). I 1798 ble han utnevnt til oberst og i 1799 ble han befordret til generalmajor.

Under Napoleonskrigene spilte Barclay de Tolly en avgjørende rolle under slaget ved Pultusk i 1806. Etter at han ble skadet i Preußisch-Eylau ble han utnevnt til generalløytnant for sin personlige tapperhet.

I 1808 kommanderte han den russiske armén i Finland under finskekrigen mot Sverige og erobret i 1809 Umeå etter en dristig marsj over den tilfrossede Bottenviken.

Han ble utnevnt til russisk krigsminister i 1810 og beholdt denne ministerposten til 1813.

I 1812 fikk han overkommandoen for alle russiske arméer som deltok i krigen mot Napoleon. Russiske nasjonalister var imidlertid skeptiske til utnevnelsen, og etter nederlaget ved Smolensk valgte han å trekke seg og inntok en mindre viktig stilling under Kutusows overkommando. Han deltok i slaget ved Borodino, men forlot så arméen.

I 1813 trådte han på nytt inn i arméen og deltok i befrielseskrigene. Etter slaget ved Bautzen ble han igjen utnevnt til russisk øverstkommanderende, og han ledet den russiske arméen under folkeslaget ved Leipzig samme år. Han var også øverstkommanderende under russernes marsj mot Frankrike i 1814.

Etter at krigshandlingene tok slutt ble Barclay de Tolly utnevnt til fyrste og trakk seg tilbake til Livland, hans kones fødeegn. Han døde i nærheten av Insterburg i Preussen den 13. mai 1818. Hans mausoleum i den nå estiske byen Jõgeveste eksisterer fremdeles. Han er også æret med en byste i det tyske nasjonalmonumentet Walhalla. Det står også en byste av ham ved en plass oppkalt etter ham i den estiske byen Tartu (Dorpat). I 1913 oppførte byen Riga en fem meter høy rytterstatue av ham, men denne gikk tapt allerede i 1915, da den ble evakuert med skip under første verdenskrig og skipet ble senket i Rigabukten. I 2002 ble statuen rekonstruert og gjenoppført på sin originale sokkel.

Ettersom hans etterslekt døde ut på sverdsiden på slutten av 1800-tallet, ble fyrstetittelen overført til hans søsters familie (Barclay de Tolly-Weymarn).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Wilhelm von Weymarn: Barclay de Tolly und der vaterländische Krieg 1812, Franz Kluge Verlag, Reval 1914
  • Michael & Diana Josselson: The Commander – A Life Of Barclay de Tolly, Oxford 1980
  • Rein Helme: Kindralfeldmarssal Barclay de Tolly, Tallinn 2006