Sirius
Sirius (Gammelgresk: Σείριος) eller Hundestjernen (også kalt α CMa, α Canis Majoris, Alpha Canis Majoris og α Canis Maioris) er en dobbeltstjerne i stjernebildet Store hund (Canis Majoris). Den er den mest lyssterke stjernen på jordens nattehimmel, med en tilsynelatende størrelsesklasse på −1.47. Sirius er nesten dobbelt så lyssterk som Canopus. Sirius befinner seg 8,6 lysår fra vårt solsystem.
Innhold |
[rediger] Dobbeltstjerne
Sirius er en dobbeltstjerne og består av to hvite stjerner. Den mest lyssterke av disse kalles Sirius A. Ledsageren Sirius B roterer omkring Sirius A i en avstand av 19.9 astronomiske enheter, som tilsvarer avstanden mellom Solen og Uranus, med en omløpstid på 49 år.
Sirius A tilhører den såkalte hovedserien, som også vår Sol er en del av. Ledsageren Sirius B er en stjerne som allerede har gjennomgått sin eksistens i hovedserien og blitt en hvit dverg. Selv om Sirius B idag er 10 000 ganger mindre lyssterk enn Sirius A, var den en gang den mest massive av de to stjernene. [1]
Alderen til solsystemet har blitt estimert til omkring 230 millioner år. Astronomene antar at solsystemet opprinnelig bestod av to blå-hvite stjerner som roterte omkring hverandre i en ekliptisk bane, med en omløpstid på 9.1 år. [2]
[rediger] Sirius A
- Tilsynelatende størrelsesklasse: −1,45
- Absolutt størrelsesklasse: 1,4
- Spektralklasse: A1V
Sirius A er en hvit stjerne som tilhører hovedserien, med en diameter som er 1,7 ganger solens, og en masse som tilsvarer 2,1 solmasser. Ved å bruke et Intensitetsinterferometer ble diameteren til Sirius A målt i 1959 av Robert Hanbury Brown og Richard Q. Twiss ved Jodrell Bank til 5,936±0,016 bueminutter. [3] Dens overflate-temperatur er 9 940 Kelvin. [4]
Den stellare rotasjonen er svært lav, bare 16 km/s, og medfører ingen betydelig avflating av dens kuleform omkring ekvator. [5] Til sammenligning har stjernen Vega, som har en lignende størrelse, en stellar rotasjon på 274 km/s, og buler betydelig ut ved sin ekvator. [6]
[rediger] Sirius B
- Tilsynelatende størrelsesklasse: 7,2
- Absolutt størrelsesklasse: 11,5
- Spektralklasse: DA2
Sirius B eller «kvalpen» (spektralklasse DA2) er en hvit dverg. I 2005 viste bilder fra Hubble Space Telescope at stjernen har en diameter på 12,000 kilometer (omtrent som jordens), og en masse som tilsvarer 98% av solens. [7] [8] [9] [10] Med en masse som er tilnærmet lik Solens, er Sirius B en av de mest massive hvite dverger som er blitt observert.
Overflate-temperaturen er 25,200 Kelvin. [11] I mangelen av en indre energikilde, vil Sirius B bli stadig kjøligere etterhvert som dens resterende varme stråler ut i rommet i løpet av de neste to milliarder år. [12]
I 1844 beregnet den tyske astronomen Friedrich Bessel at Sirius hadde en usynlig ledsager, ved å studere stjernens bevegelser.[13] Ledsageren ble oppdaget den 31. januar 1862 av den amerikanske astronomen Alvan Graham Clark.[14]
I 1915 observerte Walter Sydney Adams Sirius B gjennom en 1,5 meters linse ved Mount Wilson Observatory, og konkluderte med at det var en svak hvit stjerne.[15] Senere ble det konstatert at Sirius B var den andre hvite dvergen som hittil var blitt oppdaget.[16]
[rediger] En tredje ledsager?
Siden 1894 har observasjoner av irregulariteter i rotasjonen til Sirius B ført til spekulasjoner om en tredje ledsager, med en masse tilsvarende 0,06 solmasser og en omløpstid på 6 år. Trippelstjernen vil være 5–10 ganger svakere enn Sirius B og vanskelig å observere.[17] En tilsynelatende «tredje stjerne», som ble observert i 1920-årene, synes å ha vært et bakgrunns-objekt.[18] Eksistensen av en tredje ledsager er ennå ikke bekreftet.
[rediger] Avstand
Sirius er en av våre nærmeste naboer. Avstanden til Sirius er 2,6 parsec, eller 8,6 lysår fra vårt solsystem. Det tilsvarer 8,1 x 1016 m.
I 1676 observerte Edmond Halley de sørlige stjernene i løpet av et år på St. Helena. I 1718 oppdaget han at «fiksstjernene» var i bevegelse ved å sammenligne observasjonene med målene som var oppgitt av Klaudios Ptolemaios i Almagest. Han oppdaget at Arcturus og Sirius hadde flyttet seg et bueminutt på 1800 år.[19]
I 1886 målte Sir William Huggins hastigheten til Sirius, ved å observere dens rødforskyvning. Han konkluderte med at Sirius beveget seg fra solsystemet med en hastighet på 40 km/s.[20][21] Dette er en overdrivelse sammenlignet med dagens verdi på −7.6; observasjonen var imidlertid viktig i studiet av himmellegemers radialhastighet.
[rediger] Lysstyrke
Sirius har en luminositet som er 21 ganger solens og utstråler en netto energi på 8,2 x 1026 Watt. Det aller meste av denne energien produseres av hovedstjernen. Lyset som når vårt solsystem fra Sirius har en intensitet på ca. 10-7 W/m².
[rediger] Alder
Solsystemet har en alder på omkring 200-300 millioner år og besto opprinnelig av to lyssterke blålige stjerner. Den mest massive av disse, Sirius B, konsumerte mesteparten av sine ressurser og ble en rød kjempe før den mistet sine ytre lag og kollapset til en hvit dverg. Dette skjedde for rundt 120 millioner år siden.
Sirius har opp gjennom historien vært gjenstand for utallige mytologiske oppfatninger og legender innenfor mange kulturer, f.eks. markerte dens årvisse bevegelser innledningen til Nilens oversvømmelser i fortidens Egypt og hundedagene om sommeren i det antikke Hellas, mens den markerte vinterens ankomst for polyneserne og var en viktig stjerne for navigasjon i Stillehavet.
 |
Commons: Sirius – bilder, video eller lyd |
[rediger] Referanser
- ^ Jay B. Holberg, 2007, side 214
- ^ Jay B. Holberg, 2007, side 214
- ^ Robert Hanbury Brown and Richard Q. Twiss: Interferometry of the Intensity Fluctuations in Light. IV. A Test of an Intensity Interferometer on Sirius A, Proceedings of the Royal Society of London, volume 248, issue 1253, 1958, ss. 222-237
- ^ Saul J.Adelman: The Physical Properties of normal A stars, Proceedings of the International Astronomical Union: 1-11, Poprad, Slovakia: Cambridge University Press, 8.–13. Juli 2004, DOI 10.1017/S1743921304004314
- ^ Kervella, P.; Thevenin, F.; Morel, P.; Borde, P.; Di Folco, E.: The interferometric diameter and internal structure of Sirius A, Astronomy and Astrophysics 407: 681–688, 2003, DOI 10.1051/0004-6361:20030994
- ^ Aufdenberg, J.P.; Ridgway, S.T. et al.: First results from the CHARA Array: VII. Long-Baseline Interferometric Measurements of Vega Consistent with a Pole-On, Rapidly Rotating Star?, Astrophysical Journal 645, 2006, side 664–675. doi:10.1086/504149
- ^ Dwayne Brown og Donna Weaver, NASA, 13. desember 2005: Astronomers Use Hubble to Weigh Dog Star's Companion
- ^ NASA, Christine McGourty, 14. desember 2005: Hubble finds mass of white dwarf
- ^ Peter Bond, 14. desember 2005: Astronomers Use Hubble to 'Weigh' Dog Star's Companion, Royal Astronomical Society
- ^ M. A. Barstow, Howard E. Bond, J. B. Holberg, M. R. Burleigh, I. Hubeny, og D. Koester: Hubble Space Telescope spectroscopy of the Balmer lines in Sirius B, Monthly Notices of the Royal Astronomical Society, volume 362, issue 4, 2005, ss. 1134–1142
- ^ Liebert, J., Young, P. A., Arnett, D., Holberg, J. B.; Williams, K. A. (2005). The Age and Progenitor Mass of Sirius B, The Astrophysical Journal 630 (1), 2005, L69–L72, DOI 10.1086/462419.
- ^ James N. Imamura: Cooling of White Dwarfs, University of Oregon, 2. oktober 1995
- ^ F. W. Bessel, gjengitt av J. F. W. Herschel: On the Variations of the Proper Motions of Procyon and Sirius, Monthly Notices of the Royal Astronomical Society, volume 6, desember, 1844, ss. 136–141
- ^ Camille Flammarion: The Companion of Sirius, The Astronomical Register, volume 15, issue 176, august 1877, ss. 186-189
- ^ Walter Sydney Adams: The Spectrum of the Companion of Sirius, Publications of the Astronomical Society of the Pacific, volume 27, issuse 161, desember 1915, ss. 236-237
- ^ Holberg, J. B.: How Degenerate Stars Came to be Known as White Dwarfs, Bulletin of the American Astronomical Society, volume 37, issue 2, 2005, s. 1503
- ^ Benest, D., & Duvent, J. L.: Is Sirius a triple star?, Astronomy and Astrophysics, volume 299, juli 1995, s. 621-628
- ^ Bonnet-Bidaud, J. M.; Colas, F.; Lecacheux, J.: Search for companions around Sirius, volume 360, august 2000, ss. 991-996
- ^ J.B Holberg, 2007, s. 41-42
- ^ John Daintith, Sarah Mitchell, Tootill, Elizabeth, D. Gjertsen: Biographical Encyclopedia of Scientists, CRC Press, 1994, s. 442, ISBN 0750302879
- ^ W. Huggins: Further observations on the spectra of some of the stars and nebulae, with an attempt to determine therefrom whether these bodies are moving towards or from the Earth, also observations on the spectra of the Sun and of Comet II, Philosophical Transactions of the Royal Society of London, volume 158, 1868, ss. 529–564
[rediger] Litteratur
- Jay B. Holberg: Sirius: Brightest Diamond in the Night Sky, Praxis Publishing, Chichester, UK, 22. februar 2007, ISBN 0-387-48941-X, ISBN 978-0387489414
