Marcus Manilius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Marcus Manilius, levde 100-tallet e.Kr., var en romersk poet og astrolog som skrev diktet Astronomica bestående av fem bøker om astrologi og astronomi.

Forfatteren er hverken sitert eller nevnt av noen skribent i antikken. Selv navnet hans er det knyttet usikkerhet til, men det var sannsynligvis Marcus Manilius. I de tidligste bøkene er forfatteren anonym, senere nevnt som «Manilius», «Manlius», eller «Mallius». Diktene i seg selv antyder at dikteren levde under Augustus eller dennes stesønn Tiberius, og at han var en borger av og bodde i Roma. I henhold til Richard Bentley var han en asiatisk greker, og i henhold til F. Jacob en afrikaner. Hans verk er preget av stor kunnskap, han studert sitt emne hos de beste forfatterne, og det representerer de mest avanserte synspunkter til oldtidens astronomi (eller heller astrologi).

Manilius imiterer ofte Lucretius som han minner om i oppriktighet og originalitet og i den kraftfullhet og liv som han gir sitt emnes ellers så tørr bein. Selv om hans språkbehandling og stil har noen eiendommeligheter er den metrisk korrekt.

Julius Firmicus Maternus, som skrev på tiden til Konstantin den store, begynnelsen av 300-tallet, framviste mange likheter med Manilius’ verk at han må enten ha benyttet seg av ham eller fulgt noen verker som også Manilius fulgte. Som Firmicus sier er det knapt en romer unntatt «Cæsar (og da mener han sannsynligvis Germanicus Caesar heller enn Julius Cæsar), Cicero og Fronto» som har behandlet emnet, og det er da sannynlig at han ikke kjente til verket til Manilius. Hendelser referert i diktet er blant annet det store nederlaget til Publius Quinctilius Varus ved germaneren Arminius i slaget ved Teutoburgerskogen hvor tre romerske legioner ble utslettet (år 9 e.Kr.). Den femte boken ble ikke skrevet før under regimet til Tiberius, verket synes å være ufullstendig, og ble sannsynligvis aldri publisert ettersom det ikke nevnes av noen skribent i antikken.

De astrologiske systemer av hus, forbindelsen av menneskelige anliggender med zodiakens kretsløp, har blitt utviklet i løpet av århundrer, men de får deres første skriftlige opptreden i Astronomicon. Den tidligste daterte overlevende horoskop som bruker hus i dens fortolkning er noe tidligere, ca. 20 f.Kr. Grekeren Klaudios Ptolemaios (ca. 130 – 170 e.Kr.), far til den klassiske astrologi, ignorerer bortimot fullstendig bruken av hus («Templa» som Manlius kaller dem) i sin astrologiske tekst, Tetrabiblos.

Det ble gjort to manuskripter av Astronomicon900-tallet og 1000-tallet som lå skjult i klostrene, ett ved Gembloux i Brabant (i dag i Brussel) og et annet som til slutt blir oppbevart i biblioteket i Leipzig. Den ukjente teksten ble gjenoppdaget av humanisten Poggio Bracciolini et sted ikke langt unna Konstanz helt sør i Tyskland under en pause i kirkerådet i Konstanz som han deltok i 1416 eller året etter. Editio princeps av Astronomicon ble forberedt av astronomen Regiomontanus fra svært fragmenterte manuskripter og utgitt i Nürnberg rundt 1473. Teksten ble kritisk redigert av Joseph Justus Scaliger som utga sin utgave i Paris i 1579 og en ny utgave, satt sammen fra bedre manuskripter i Leiden i vestlige Nederland i 1600. En meget forbedret utgave ble utgitt av Richard Bentley i 1739. A. E. Housmans utgave, utgitt i fem bind fra 1903 til 1930, er betraktet som den autoritative utgaven, skjønt noen mener at G. P. Goulds utgave for Loeb Classical Library (Harvard, 1977) er mindre avskrekkende.

En engelsk oversettelse med rimende verspar ved Thomas Creech ble utgitt i 1697.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]