Pleiadene (astromytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Foto av Pleiadene fra Hubble-teleskopet
Sitat Kan du knytte Sjustjernens bånd
eller løse Orions lenker?
Lar du kveldsstjernen gå opp i rette tid,
leder du Løven og dens unger?
Jobs Bok 38, 31-32
Sitat

Stjernehopen pleiadene har vært kjent i mange kulturer over hele verden. Hulemalerier og kulturgjenstander vitner om menneskers kjennskap til pleiadene i europeisk steinalder og bronsealder. Stjernehopen er svært synlig på nattehimmelen, og har ført til mange astromytologiske forestillinger i ulike kulturer og religioner under mange himmelstrøk.

Europeisk stein- og bronsealder[rediger | rediger kilde]

Bronsjedisken fra Nebra, Tyskland, 1600 f. Kr.

Utdypende artikkel: Himmeldisken fra Nebra

Den 9. august 2000 rapporterte BBC News at pleiadene var blitt identifisert på et 16,500 år gammelt hulemaleri i Lascaux i Frankrike. Et 14,000 år gammelt stjernekart, som ble malt i en hule i fjellene Pico del Castillo, Spania, er også antatt å være en fremstilling av pleiadene.[1]

Himmeldisken fra Nebra, som ble oppdaget i Sachsen-Anhalt i 1999, vitner om kjennskap til Pleiadene innenfor den europeiske Úněticekulturen omtrent 1600 f.Kr. Bronsedisken viser pleiadene mellom nymåne og fullmåne.

Kelterne[rediger | rediger kilde]

Blant kelterne, som er antatt utgått fra den sentraleuropeiske Hallstattkulturen, var Pleiadene forbundet med sorg, tårer og begravelser. Høytidsdagen som var tilegnet minnet om deres avdøde, fant sted midt mellom høstjevndøgn og vintersolverv. På denne dagen stod Pleiadene i eldre tider opp i øst, mens solen gikk ned i vest. Denne dagen ble på irsk kalt Samhain (Gammel-irsk: Samain, skotsk-gælisk: Samhainn og samhuinn), og ble senere omdøpt til henholdsvis halloween og Allehelgensdag (av den katolske kirke kalt Commemoratio omnium Fidelium Defunctorum, «Feiringen av de avdøde troende»).

I europeisk astrologi er pleiadene forbundet med sorg.[2] Solen som går ned i vest, symboliserer død. Keltisk Samhain har sitt indoeuropeiske slektskap med engelsk «summer» og norsk «sommer» (Proto-indoeuropeisk *Semo), ettersom denne dagen representerer slutten på sommeren, hvor høstens dødsprosesser og visning tiltar. Det betyr ordrett «slutten på sommeren». Gammel-Irsk sam og samrad (sommer), med de walisiske og bretonske tilføyelsene haf og hañv, er likeledes beslektet med sanskrit sámā (årstid) og engelsk «season».[3]

Germansk mytologi[rediger | rediger kilde]

I norrøn mytologi er pleiadene presentert som de syv hønene omkring Frøya. Frøyas spinnerokk var likeledes et symbol på Orions belte, og går igjen i den samiske mytologien om Rana Niejta.

Blant germanerne var det vanlig å fremstille Pleiadene som en klukk-høne med 7 kyllinger. Jacob Grimm knytter Pleiadene til de tyske navnene klucke, kluckerin, kluckhenne, brut-henne mit den hünlein, det danske navnet aften-høne, og fransk la poussinière. Han viser til at pleiadene også i ungarsk mytologi ble kalt «en gullhøne med seks kyllinger», og at pleiadene på ungarsk ble kalt flastik og flastyuk.[4]

Grekerne[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pleiadene (gresk mytologi)

Blant Grekerne er Pleiadene nevnt av Hesiod i to episke verker fra det 8. århundre f.Kr., og av Homer i Iliaden og Odysseen (8.-7. århundre f.Kr.).

Hesiod brukte konsekvent navneformen Peleiades («duer»); det samme gjorde Simonides (5. århundre f.Kr.) – «Fjellet (oureias) Maia... Atlas fostret henne, enestående i skjønnhet blant hennes syv fiolett-hårede døtre, som er kalt de himmelske Peleiader (duer)», Lamprokles (5. århundre f.kr.) og Aiskhylos (5. århundre f.Kr.).

Navnet er knyttet til et gresk sagn om syv jomfruer som lekte i skogen. En dag ble de forsøkt voldtatt av Orion, og måtte flykte. Under flukten fikk de hjelp av Zevs, som forvandlet dem til syv duer som fløy til himmelen med Orion i hælene. På himmelen ble de syv jomfruene omdannet til syv stjerner, hvor man hver natt ser hvordan Orion fortsetter å forfølge dem.

Meso-Amerikanske kulturer[rediger | rediger kilde]

«Maya-kalenderen» ble brukt av mayaene, atzekerne og mixtekerne i Meso-Amerika

Et berømt vitnesbyrd om kjennskapet til Pleiadene i eldre kulturer, er mayakalenderen, som ble brukt av mayaene, atzekerne og mixtekerne i Meso-Amerika. Kalenderen ble beregnet ved å observere Pleiadene og stjernebildet dragen, og ender brått i 2012.

Mayaene trodde at deres forfedre kom fra stjernen Alcyone, og kalte Pleiadene for «klapperslangens hale» (Tzab-ek).

Kulturene monte alo, ujuxte og takalik abaj i dagens Guatemala, hadde de samme forestillingene. I ujuxte var lokaliteten til det offentlige forsamlings-stedet sammenfallende med pleiadenes oppstigning og nedstigning på himmelen. Dette var også tilfelle med stelene og altrene i Monte Alto. Atzekerne kalte derfor pleiadene for Tianquiztli («markedsplassen» eller «forsamlingsplassen»).

Dagens mayaer i Guatemala gjør bruk av pleiadene når de begynner årets innsåings-prosess. Blant inkaene ble pleiadene kalt «den som sprer frøene» eller «den som sår», noe som tyder på en felles tradisjon. Blant folkene i andesfjellene var pleiadene forbundet med grøde, ettersom de vender tilbake til den sydlige halvkule under innhøstingen. På quechua er pleiadene kalt collca' («lagerhus»).

Bibelen og Talmud[rediger | rediger kilde]

I likhet med meso-amerikanske kulturer, hevder også Bibelen at menneskene delvis nedstammer fra «gudesønner» [B'ne Aleim] fra himmelen (1. Mosebok, 6,4). Jobs bok gir en lite flatterende beskrivelse av disse «gudesønnene»: «Og så hendte det en dag at Guds sønner [B'ne Aleim] kom og stilte seg frem foran Herren, og blant dem var også Satan» (Job 1.6, 2.1) Det fortelles hvordan disse B'ne Aleim var selve årsaken til hans lidelse, hvoretter han forbannet den dagen han ble født (Job 3.1).

Bibelen nevner pleiadene tre ganger: To ganger i Jobs bok (9.9 og 38.31) og en gang hos Amos (5.8), under det hebraiske navnet Khima (כִּימָה).

Talmud (Berachot 58B) forteller at pleiadene består av omkring 100 stjerner, og knytter dem til syndeflommen: «Da besluttet den Hellige Ene seg for å bringe en oversvømmelse over jorden. Han tok to stjerner fra Khima, kastet dem mot jorden, og frembragte syndeflommen på jorden». Det berettes at vannet strømmet ned gjennom to hull i himmelen som de to pleiadene etterlot seg. Vannflommen opphørte da Gud tettet himmelens to hull med to stjerner fra stjernebildet Store bjørn. Derfor forfølger bjørnen pleiadene; hun ønsker sine unger tilbake («bjørnens unger» hos Job 38.32), noe hun ikke får før etter «den siste dag»

mytologistubbDenne mytologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC News, Dr. David Whitehouse, 9. januar 2000: «Ice Age star map discovered»
  2. ^ Eric Morse, Eric: The Living Stars. London: Amethyst Books, 1988, ISBN 0-944256-02-3
  3. ^ Alexander MacBain: An Etymological Dictionary of the Gaelic Language, Section 32, 1. utgave 1896, 2. utgave 1911, Fotostatisk nytrykk av Gairm Publications, 29 Waterloo Street, Glasgow G2 6BZ, 1982, ISBN 0901771686
  4. ^ Jacob Grimm: «Teuronic Mythology», Volum 2, s. 728-729, ISBN 0486435474