Mellomriket i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mellomriket i oldtidens Egypt (også kjent som perioden med gjenforening av Nedre og Øvre Egypt) er en historisk epoke mellom rundt 2050 f.Kr. og 1650 f.Kr. i Egypt som strekker seg fra etableringen av det ellevte dynasti og til slutten av det tolvte dynasti. I løpet av mellomriket ble Osiris den viktigste guddommen i egyptisk religion.[1]

Perioden består av to faser, ellevte dynasti, som ble styrt fra Theben, og det tolvte dynasti og framover som var sentrert rundt Lisht (rett sør for dagens Kairo). Disse to dynastiene ble opprinnelig betraktet å være den fulle utstrekning av dette forente kongedømme av både Øvre og Nedre Egypt, men dagens historikere betrakter nå det trettende dynasti som i det minste delvis tilhørende epoken mellomriket. En del forskere inkluderer også trettende og fjortende dynasti, som vanligvis inkluderes i andre mellomepoke, i mellomriket.

Under mellomriket gjenoppsto Egypt som forent stat under faraoer som Amenemhet II og Senusret III. Mange litterære og kunstnerlige prestasjoner kom i denne epoken og senere generasjoner betraktet mellomriket som en klassisk periode og en «gullalder». I denne tiden ble mellomegyptisk et standardspråk for senere tids litterære produksjon. Det politiske tyngdepunktet ble etablert i nordlige Egypt. Kongepyramider ble fortsatt oppført, men i mindre skala og i lavere kvalitet. Det ble gjort militære felttog i både nord og sør, og befestede handelsstasjoner ble etablert i Nubia. Tendenser til desentralisering og ustabile forhold ved grensene ført til slutt til at mellomriket ble fragmentert og gikk over i andre mellomepoke.

Politisk historie[rediger | rediger kilde]

Gjenforening under ellevte dynasti[rediger | rediger kilde]

Billedframstilling hogd inn fjell av en stor farao Mentuhotep II, til høyre Intef III og skatteministeren Khety og dronning Iah til venstre.

Etter at det gamle rike brøt sammen, gikk Egypt inn i en periode med svak faraoisk makt og desentralisering hvor riket ble fragmentering i perioden som kalles for første mellomepoke.[2] Mot slutten av denne perioden kjempet to rivaliserende dynastier, kjent av egyptologer som tiende og ellevte dynastier, om makten for hele landet. Ellevte dynasti basert i Theben styrte kun sørlige Egypt fra første katarakt og til tiende nome av Øvre Egypt.[3] I nord ble Nedre Egypt styrt av det rivaliserende tiende dynasti fra Herakleopolis.[3] Striden mellom nord og sør ble til sist avgjort av Mentuhotep II som kom på tronen i Theben i 2055 f.Kr.[4] I løpet av Mentuhoteps fjortende regjeringsår, dro han fordel av et opprør i nomen til Thinis til å angripe Herakleopolis og hvor han møtte liten motstand.[3] Etter å ha veltet den siste herskeren av tiende dynasti, begynte Mentuhotep konsolideringen av sitt herredømme over hele Egypt, en prosess som han fullførte i sitt 39. regjeringsår.[2] Av denne grunnen er han ansett som grunnleggeren av mellomriket.[5]

Mentuhotep II kommanderte militære kampanjer så langt sør som til andre katarakt i Nubia, som hadde skaffet seg uavhengighet i løpet av første mellomepoke. Han gjeninnførte også egyptisk herredømme over Sinaihalvøya som hadde gått tapt for Egypt siden det gamle rike.[6] For å styrke sin autoritet, gjeninnførte han herskerkulten, avbildet seg selv som en gud i sin egen levetid ved å bære hodekledningen til både Amon og Min. [7] Han døde etter å ha styrt i hele 51 år, og ga tronen videre til sin sønn, Mentuhotep III.[6]

Mentuhotep III styrte i kun tolv år, en tid hvor han fortsatte konsolideringen av Thebens styre over hele Egypt, bygde en rekke med festninger i den østlige delen av Nildeltaet som forsvar mot trusler fra Asia.[6] Han sendte også de første ekspedisjonene til landet Punt i løpet av mellomriket med skip som ble bygget ved enden av Wadi Hammamat ved Rødehavet.[8] Mentuhotep III ble etterfulgt av Mentuhotep V, et navn som er påtagelig utelatt fra alle oldtidens egyptiske kongelister.[9] Turinopapyrusen hevder at etter Mentuhotep III kom «sju kongeløse år».[10] Til tross for dette fraværet er hans regjeringstid bevitnet fra noen få inskripsjoner i Wadi Hammamat som nedtegner ekspedisjoner til Rødehavskysten og for brytning av stein for kongelige monumenter.[9] Lederen for denne ekspedisjonen var hans vesir Amenemhat som mange egyptologer mener må være den framtidige farao Amenemhet I, den første konge av det tolvte dynasti.[11] [12]

Fraværet av Mentuhotep IV på kongelistene har fremmet teorien om at Amenemhet I tok tronen med makt.[12] Det er ingen samtidige vitnemål om denne striden, men særskilte omstendelige bevis kan peke til eksistensen av en borgerkrig mot slutten av det ellevte dynasti.[9] Inskripsjoner etterlatt av en viss Nehry, en haty-a[13] av Hermopolis, antyder at han ble angrepet ved et sted kalt Shedyet-sha av styrkene til den regjerende kongen, men hans egne styrker sto imot. Khnumhotep, en myndighetsperson under Amenemhet I, hevder å ha deltatt i flåte på tjue skip for å pasifisere Øvre Egypt. Donald Redford har foreslått at disse hendelsene kan bli tolket som bevis for en åpen krig mellom to dynastier om den egyptiske tronen.[14] Hva som er helt sikkert er at Amenemhet I som kom til makten var ikke selv av kongelig fødsel.[12]

Tidlig tolvte dynasti[rediger | rediger kilde]

Byste av farao Senusret I, Altes Museum, Berlin

Fra det tolvte dynasti og framover begynte faraoene å holde stående hæravdelinger av veltrente soldater, inkludert også krigere fra Nubia. Disse hærene utgjorde grunnlaget av større hærer som reist for forsvar mot invasjon, eller for ekspedisjoner oppover Nilen, eller på tvers av Sinai. Imidlertid var mellomriket i hovedsak defensivt i sin militære strategi med festningsverker bygget ved første katarakt ved Nilen, på Nildaltaet og over Sinaihalvøya.[15] Tidlig i sin tid ble Amenemhet I tvunget til å drive krigføring i Deltaregionen som ikke hadde fått så mye oppmerksomhet som Øvre Egypt i løpet av ellevte dynasti.[16] I tillegg styrket hans forsvarsverkene mellom Egypt og Asia, bygget «herskerens murer» i den østlige delen av Nildeltaet.[17] Kanskje som svar på denne vedvarende uroen, bygde Amenemhat I en nye hovedstad i nord kjent som Amenemhet Itj Tawy («Amenemhet, Griperen av De to land»).[18] Det nøyaktige stedet for denne hovedstaden er i dag ukjent, men det var antagelig i nærheten av byens nekropolis, dagens Lisht.[17] Teksten Nefertis profeti er datert til denne tiden, og hevder å være en prests orakelsvar fra det gamle rike, og som forutser en konge, Amenemhet I, som kommer fra langt sør i Egypt for å gjenopprettet kongedømmet etter århundrer i kaos.[17]

Til tross for propagandaen hadde Amenemhet aldri eneveldig makt som faraoene i det gamle rike. I løpet av første mellomepoke hadde guvernørene i Egypts nomer, nomarkene, fått betydelig egen makt.[19] Deres posisjoner hadde blitt arvelige, framfor å bli utnevnt av farao, og en del nomarker hadde inngått ekteskapsallianser med andre nomarker i nabonomer.[19] For å styrke sin posisjon krevde Amenemhet registrering av landområder, modifiserte nomenes grenser, og utnevnte nomarker direkte når posisjonene ble ledige, men samtykket ellers med nomarksystmet, antagelig for å blidgjøre nomarker som var sterke nok til å motsette seg hans autoritet.[20] Det ga mellomriket en mer føydal organisering enn Egypt tidligere hadde hatt eller ville få siden. [21]

Hodet av en statue av Senusret I.
Hodet av statue av Senusret III.

I sitt 20. regjeringsår etablerte Amenemhat sin sønn Senusret I som medregent,[21] innførte således en praksis som kom til å bli gjentatt gjennom resten av mellomriket og på nytt under det nye riket. I hans 30. regjeringsår ble antatt myrdet i et palasskupp. Senusret, som drev krigføring mot libyske angripere, kom seg i all hast tilbake til Itjtawy for å overta styringen.[22] I hans styre fortsatte han praksisen med direkte å utnevne nomarker,[23] og underminerte selvstyret til de lokale presteskapene ved å bygge kultsentre over hele Egypt.[24] Under hans styre presset egyptiske hærer sørover og inn i Nubia så langt som til andre katarakt, bygde en grensefestning ved Buhen og la hele nedre Nubia inn under riket som en koloni.[25] I vest konsoliderte han sin makt over oasene, og utvidet handelskontakter inn Kanaan og Syria så langt som til Ugarit.[26] I sitt 43. regjeringsår utnevnte Senusret sin sønn Amenemhet II som medregent, og døde i sitt 46. år.[27]

Styret til Amenemhat II har ofte blitt karakterisert som hovedsakelig fredelig,[26] men nedtegnelser av hans genut, eller dagbøker, har kast tvil om denne oppfatningen.[28] Blant disse nedtegnelsen, bevart på tempelvegger ved Djerty og Memfis, er beskrivelser av fredsavtaler med bestemte syrisk-kanaanittiske byer, og militære konflikter med andre.[28] I sør sendte Amenemhet en hær gjennom nedre Nubia for inspisere Wawat.[26] Det synes ikke som om Amenemhet fortsatte sine forgjengeres politikk med selv å utnevne nomarker, men at disse igjen ble gjort arvelige igjen.[23] Ytterligere en ekspedisjon til Punt er datert til hans styre.[28] I sitt 33. regjeringsår utnevnte han sin sønn Senusret II som medregent.[29]

Mellomrikets høydepunkt[rediger | rediger kilde]

Senusret III var en krigerkonge som ofte selv dro ut i felten. I hans 6. regjeringsår fikk han rensket opp en kanal fra det gamle rike ved første katatrakt for å lette reise til øvre Nubia. [30] Han benyttet dette for å rette en rekke av brutale angrip i sitt 6., 8., 10., og 16. år. [30] Etter disse seirene bygde Senusret en rekke av store festninger gjennom hele landet for å etablere formelle grenser ved Semna mellom de egyptiske erobringene og resten av Nubia.[30] Personellet ved disse festningene ble beordret om sende hyppige rapporter til hovedstaden om bevegelsene og aktivitetene til de lokale innfødte medjaiere, en del av disse har blitt bevart, og avslørt hvor tett egypterne hadde til hensikt å kontrollere den sørlige grensen.[31] Medjaiere fikk ikke tillatelse til å komme nord for grensen med skip, og kunne heller ikke krysse landet med sin tamdyr, men ble beordret om å reise til festningene for å drive handel.[32] Etter dette sendte Senusret enda en hær i sitt 19. år, men snudde om grunnet unormal lav vannstand i Nilen, noe som kunne skade skipene hans.[30] En av Senusrets soldater nedtegnet også en hær mot Kanaan, kanskje mot byen Sikem, den eneste referansen til en militær kampanje mot en lokalitet i Kanaan fra hele litteraturen i mellomriket.[33]

Innenriks har Senusret blitt gitt æren for en administrativ reform som plasserte mer makt i hendene på øvrighetspersoner i den sentrale regjeringen fram hos de regionale autoritetene.[30] Egypt var inndelt i tre waret, eller administrative divisjoner: Nord, Sør, og Overhode av Sør (henholdsvis kanskje Nedre Egypt, det meste av Øvre Egypt, og nomene av det opprinnelige kongedømmet Theben i krigen mot Herakleopolis).[34] Hver region var administrert av en «referent», en «andrereferent», et form for råd, Djadjat, og en stab med mindre myndighetspersoner og skrivere.[34] Makten til nomarkene synes å minskes betydelig og varig under hans styre, noe som har blitt forstått som indikasjon på at den sentrale regjeringen endelig hadde begynt å undertrykke dem, skjønt det er ingen nedtegnelser som antyder at Senusret foretok seg direkte aksjoner mot dem.[30]

Senusret III fikk et varig etterdømme som en krigerfarao. Hans navn ble gjengitt av senere greske historikere som «Sesostris», et navn som deretter ble gitt til en sammensmelting av Senusret og flere krigerfaraoer fra det nye rike.[35] I Nubia ble Senusret dyrket som en skytsgud av de egyptiske bosetterne.[36] Hvor lenge hans styre faktisk varte er fortsatt en akademisk diskusjon. Hans sønn Amenemhet III begynte å styre etter Senusrets 19. regjeringsår, noe som har blitt betraktet som Senusrets høyeste antall datering.[37] Imidlertid finnes en referanse til et År 39 på et fragment funnet i byggesteinene av Senusrets gravtempel som antyder muligheten av et lang samkongedømme med sin sønn.[38]

Styret til Amenemhat III var høydepunktet til mellomriket i økonomisk framgang. Hans styre er bemerkelsesverdig for den grad som Egypt utnyttet sine ressurser. Gruvedrift på Sinai, som tidligere hadde kun blitt utnyttet for periodevise ekspedisjoner, ble nå operert på delvis fast basis, noe som er bevist ved bygging av hus, murer og selv lokale gravlunder.[39] Det er 25 adskilte referanser til gruveekspedisjoner til Sinai, og fire ekspedisjoner i Wadi Hammamat, en av dem over 2000 arbeidere.[40] Amenemhet styrket sin fars forsvarsverker i Nubia.[41] og fortsatte opplegget med landgjenvinningssystemet i Faiyum.[42] Amenemhet inviterte bosettere fra Kanaan til Egypt for å arbeide på egyptiske monumenter.[39] Det er mulig at denne tilstrømningen av asiater var det som til sist førte til at hyksosene overtok Nedre Egypt.[42]

Etter et styre på 45 år, ble Amenemhet III etterfulgt av Amenemhet IV,[39] men dennes ni år lange styre er dårlig bevitnet.[43] Hva som er klart for denne tiden er at den dynastiske makten var begynt å bli svekket. Det er fremmet flere årsaksforklaringer for dette. Samtidige nedtegnelser for Nilens nivåer for oversvømmelser har indikert at mot slutten av styret til Amenemhet III var det tørke og avlingen slo feil, noe som kan ha bidratt til å destabilisere dynastiet.[42] I tillegg hadde Amenemhet III et ekstraordinært langvarig styre, noe som tenderer å skape problemer for etterfølger.[44] Det siste argumentet kan kanskje forklare hvorfor Amenemhet IV ble etterfulgt av Sobekneferu, den første historisk dokumenterte kvinnelige farao av Egypt.[44] Sobekneferu styrte ikke mer enn i fire år,[45] og det synes som om at hun ikke hadde noen arvinger, og da hun døde kom det tolvte dynasti til en brå slutt, og det samme fikk gullalderen for mellomriket.

Tilbakegang[rediger | rediger kilde]

Knelende statue av Sobekhotep V, en av faraoene fra nedgangsårene til mellomriket.

Etter at Sobeknefru døde, gikk tronen antagelig til Sekhemre Khutawy Sobekhotep,[46][47] skjønt i eldre studier var Wegaf, som tidligere hadde vært «Store tilsynsmann av troppene»,[48] antatt å ha vært den neste som regjerte.[49] Fra og med dette styret, ble Egypt styrt av en rekke kortvarige konger i mellom ti og femten år.[50] Oldtidens egyptiske kilder anser disse som de første kongene av trettende dynasti, men begrepet «dynasti» er misledende da de fleste av disse kongene ikke var i slekt med hverandre.[51] Navnene på disse kortvarige kongene er bevitnet på noen få monumenter og graffiti, og deres rekkefølge er kun kjent fra Turinopapyrusen, men denne kilden er ikke tillitvekkende i alle henseende.[50]

Etter et innledende dynastisk kaos, kom en rekke faraoer som er bedre bevitnet og med lengre regjeringstid for rundt femti til åtti år.[50] Den sterkeste farao i denne perioden var Neferhotep I. Han styrte i elleve år og opprettet effektiv kontroll over Øvre Egypt, Nubia, og Nildeltaet.[52] Mulige unntak var kanskje Xois og Avaris.[53] Neferhotep I ble faktisk anerkjent som overherre av Byblos, noe som indikerer at det trettende dynasti var i stand til å beholde mye av makten til det tolvte dynasti, i det minste opp til hans styre.[53] Ved et tidspunkt i løpet av det trettende dynasti begynte Xois og Avaris å styre seg selv,[53] herskerne av Xois ble til det fjortende dynasti, og de asiatiske herskerne av Avaris ble til hyksosene i det femtende dynasti. I henhold til Manetho, skjedde sistnevntes opprør under styret til Neferhoteps etterfølger, Sobekhotep IV, skjønt det er ingen arkeologiske bevis for dette.[54] Sobekhotep IV ble etterfulgt av det korte styret til Sobekhotep V, som ble fulgt av Wahibre Ibiau, deretter Merneferre Ai. Wahibre Ibiau styrte i ti år, og Merneferre Ai styrte i tjuetre år, det lengste av noen farao fra det trettende dynasti, men ingen av disse to kongene etterlot seg så mange vitnemål som både Neferhotep og Sobekhotep IV.[55] Til tross for dette, begge synes å ha holdt minst deler av Nedre Egypt. Etter Merneferre Ai var det ingen konge som etterlot seg sitt navn på noe objekt som er funnet utenfor sørlige Egypt.[55] Det innleder den siste delen av det trettende dynasti da de sørlige kongene fortsatte å styre over Øvre Egypt, men da foreningen av Egypt gikk helt i oppløsningen, gikk perioden mellomriket over i neste epoke, andre mellomepoke.[56]

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Leirmodell av hus fra mellomriket. Louvre.

Da det ellevte dynasti gjenforente Egypt, måtte det opprettes en sentralisert administrasjon som ikke hadde eksistert i Egypt siden regjeringen i det gamle riket gikk under. For å gjøre dette ble det utpekt folk til posisjoner som hadde ramlet ut av bruk i den desentraliserte første mellomepoken. Fremst ble disse var vesiren.[57] Vesiren var kongens førsteminister som håndtere alle daglige avgjørelser i regjeringen som kongens stedsfortreder.[57] Det var en monumental oppgave, og derfor ble den ofte delt mellom to posisjoner, vesiren i nord og vesiren i sør. Det er usikkert hvor ofte det skjedde i mellomriket, men Senusret I hadde helt sikkert to samtidige fungerende vesirer.[57] Andre posisjoner ble arvet fra provinsformen av regjeringen i Theben under det ellevte dynasti før gjenforeningen av Egypt.[58]"«Oppsyn av forseglete varer» ble landet skatteminister, og «Oppsyn av eiendommen» ble kongen sjefsmarskalk.[58] Disse tre posisjonene og «Skriveren av kongelige dokument», antagelig kongens personlige skriver, synes å innehold de aller viktigste posisjonene i sentralregjeringen, om man skal verdsette antallet inskripsjoner på monumenter.[58]

Foruten dette var det mange posisjoner i det gamle rike som hadde tapt sin opprinnelige betydning og blitt til kun æresbevisninger, men som nå ble gjenopprettet i sentralregjeringen. [57] Kun myndighetspersoner av høy rang kunne ha tittelen «Medlem av eliten» som hadde blitt benyttet rundhåndet i den første mellomepoken.[58]

Denne grunnleggende formen for administrasjonen fortsatte gjennom hele epoken med mellomriket, skjønt det er en del bevis for en betydelig reform av sentralregjeringen under Senusret III. Nedtegnelser fra hans styre indikerer at Øvre og Nedre Egypt ble inndelt i adskilte waret og styrt av adskilte administratorer.[23] Administrative dokumenter og private segler indikerer en spredning av nye byråkratiske titler i løpet av denne tiden, noe som har blitt sett på som bevis for en større sentralregjering.[59] Styret av den kongelige residens ble flyttet til en adskilt del av regjeringen.[23] Militæret ble plassert i under kontrollen av en øverste general.[23] Imidlertid er det mulig at disse titlene og posisjonene var langt eldre og rett og slett ikke ble nedtegnet på gravsteler grunnet religiøse konvensjoner.[59]

Provinsregjeringene[rediger | rediger kilde]

Pløying med to okser, malt trefigur fra mellomriket, 12. dynasti (1990-1786 f.Kr.)

Desentraliseringen i løpet av første mellomepoke etterlot de enkelte egyptiske provinsene, eller Nomene, under kontrollen av mektige familier som holdt arvelige titler som «Store overherre av nomen», det vil si nomark. [60] Denne posisjonen utviklet seg under femte og sjette dynastier da ulike makter i det gamle rikets provinsadministratorer begynte å bli utøvd av en enkeltperson.[60] På omtrent denne tiden begynte adelen i provinsene å bygge store, kostbare graver for seg selv, noe som har blitt vurdert som bevis for rikdom og makt som nomarkene hadde skaffet seg.[60] Ved slutten av første mellomepoke styrte en del nomarker sine nomer som småriker, eksempelvis nomarken Nehry av Hermopolis, som daterte inskripsjoner ved hans eget regjeringsår.[57]

Da ellevte dynasti tok makten ble det nødvendig å bryte ned den selvstendige makten til nomarkene om Egypt skulle kunne forenes under en sentralregjering. De første betydelige skritt mot dette skjedde under farao Amenemhet I. Han gjorde byen, og ikke nomen, som senter for administrasjonen, og kun haty-a, eller borgermesteren, av de større byene kunne få tillatelsen til å bære tittelen nomark.[23] Tittelen som nomark fortsatte å bli benyttet fram til styret til Senusret III,[23] hvilket kostbare privatgraver som indikert om deres makt, brått opphører å bli bygd.[61] Det har blitt tolket på flere vis. Tradisjonelt har det blitt antatt at Senusret III tok en del grep for å undertrykke nomarkene i løpet av hans styre.[62] I nyere tid har andre tolkninger blitt foreslått. Detlef Franke har argumentert at Senusret II benyttet en politikk hvor sønnene til nomarkene ble utdannet i hovedstaden og utnevnte dem deretter til regjeringsposisjoner. På denne måte kan mange av de mektige provinsfamiliene ha blitt blødd tørre for ætlinger.[23] Mens tittelen som «Store overherre av nomen» forsvant, ble det beholdt andre titler som nomarken tradisjonelt hadde hatt. I løpet av første mellomepoke synes det om som om de som hadde tittelen som «Store overherre» også hadde tittelen som «Overoppsyn med prestene».[63] I siste del av mellomriket eksisterte det familier som hadde både titlene som borgermester og som «Overoppsyn med prestene» i arvelige besittelser.[61] Det har av den grunn blitt argumentert at store nomarkfamilier ble aldri underkastet, men ganske enkelt absorbert inn i faraos administreringen av riket.[61] Mens det er sant at de store gravene som indikerte nomarker forsvant mot slutten av tolvte dynasti, forsvant samtidig også de store kongelige gravene kort tid etter grunnet den generelle uro og ustabilitet som skjedde ved nedgangen til mellomriket.[61]

Jordbruk og klima[rediger | rediger kilde]

Modell av et kornmagasin, fra Asiut i Egypt. 11. dynasti (IN 1689).

Gjennom hele historien til oldtidens Egypt har de årlige oversvømmelsen av Nilen sørget for legge fruktbart slam igjen ved dens bredder som igjen gjorde det mulig å bygge opp et vellykket jordbruk som kunne fø på en stadig større befolkning. Det er bevis på at sammenbruddet til det tidligere gamle rike kan delvis ha hatt sin årsak i lave oversvømmelser som igjen resulterte i sult.[64] Denne trenden synes å ha blitt reversert i løpet av de første år av mellomriket. Det er nedtegnet relativt høye vannstander for det meste av denne tiden og med en gjennomsnittlig oversvømmelse på rundt 19 meter over dens nivåer uten oversvømmelser.[65] Årene med gjentatte høye nivåer for oversvømmelse samsvarer med de mest framgangsrike periodene for mellomriket. Det sammenfalt med regjeringstiden farao Amenemhat III.[66] Dette synes å bli bekreftet i en del av litteraturen for perioden, slik som Amenemhats instruksjoner hvor kongen forteller sin sønn om hvordan jordbruket blomstret i hans tid:[67]

«Det var jeg som brakte fram korn igjen, kornguden elsket meg,
Nilen tilba meg fra alle hans kilder;
Ingen døde av sult under mine år, ei av tørst;
de satt fornøyd med alle mine prestasjoner, husket meg med glede;
og jeg satte alle ting bestemt på plass.»[67]
Amenemhats instruksjoner

Kunst[rediger | rediger kilde]

Eksempel på blokkfigur (18. dynasti).

En av nyvinningene innenfor framstilling av skulptur under mellomriket var blokkskulptur, som fortsatte å være populært fram til ptolemeiske tidsalder bortimot 2000 år senere.[68] Blokkstatuer besto av en mann sittende på huk med knærne trukket opp mot brystet og armene foldet om toppen av knærne. Ofte bar disse mennene en vid kappe som reduserte figurens omfang til enkel, geometrisk blokklignende form.[69] Det meste av detaljene var reservert for hodet til den som ble avbildet. I en del tilfeller ble modelleringen av lemmene forenklet av skulptøren nesten til en abstrakt figur.[70] Det var to grunnleggende former for blokkstatuer; en som hadde føttene fullstendig dekket av kappen, og en annen hvor føttene ikke var dekket.[71] Hvis knærne var tildekket, kunne området foran dekkes av inskripsjoner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteraturen i mellomriket ble ikke nedtegnet i skriftlige form før tidlig i 12. dynasti.[72] Tekstene fra det gamle rike tjente hovedsakelig de guddommelige kulter, bevaring av sjelene i etterlivet, og dokumenter for praktisk bruk i dagliglivet. Det var ikke før i mellomriket at tekster ble skrevet for underholdning, fornøyelse og intellektuell nysgjerrighet.[73] Det har vært spekulert om denne tiden også drev en prosess med å nedtegne muntlig litteratur fra det gamle riket.[74] Det er kjent at en del muntlig poesi ble bevart i senere skrifter; eksempelvis ble sanger av typen «avfallbæreres sanger» bevart i skriftlige vers på gravinskripsjoner fra det gamle rike.[73]

Det er også antatt av middelklassens framvekst og en vekst i antallet skrivere, grunnet behovet fra et økende byråkrati under Senusret II, bidro til fremme utviklingen av en verdslig litteratur.[45] Senere oldtidsegyptere betraktet litteraturen fra denne tiden som «klassisk».[45] Fortellinger som Historien om den forliste sjømann og Sinuhes fortelling ble komponerte i løpet av denne epoken, og ble populære nok til å bli omfattende kopiert senere.[45] Mange filosofiske verker ble også skapt på denne tiden, blant annet Den livstrettes samtale med sin ba-ånd hvor en ulykkelig mann samtaler med sin sjel; det didaktiske Dua-Khetis instruksjoner hvor rollen til skriveren ble lovpriset over alt annet arbeid; og magiske fortellinger som etter sigende ble fortalt farao Kufu, og bevart i Westcar-papyrusen.[45]

Faraoer fra tolvte dynasti og til attende dynasti er gitt æren for å ha etterlatt en del av de mest interessante papyri:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David, Rosalie (2002): Religion and Magic in Ancient Egypt. Penguin Books. s. 156
  2. ^ a b Grimal. (1988), s. 156
  3. ^ a b c Grimal. (1988), s. 155
  4. ^ Shaw. (2000), s. 149
  5. ^ Habachi. (1963), s. 16-52
  6. ^ a b c Grimal. (1988), s. 157
  7. ^ Shaw. (2000), s. 151
  8. ^ Shaw (2000), s. 156
  9. ^ a b c Redford. (1992), s. 71.
  10. ^ Gardiner (1964), s. 124.
  11. ^ Redford (1992), s. 72.
  12. ^ a b c Gardiner (1964), s. 125.
  13. ^ Ḥaty-a var en oldtidens egyptiske rang og tittel som ble gitt til lokale prinser, borgermestre eller guvernører.
  14. ^ Redford. (1992), s. 74
  15. ^ 'The Collins Encyclopedia of Military History', (4. utg., 1993), Dupuy & Dupuy, s. 5
  16. ^ Arnold (1991), s. 20.
  17. ^ a b c Shaw (2000), s. 158
  18. ^ Arnold (1991), s. 14.
  19. ^ a b Gardiner (1964), s. 128.
  20. ^ Grimal (1988), s. 160
  21. ^ a b Gardiner (1964), s. 129.
  22. ^ Shaw (2000), s. 160
  23. ^ a b c d e f g h Shaw (2000), s. 175
  24. ^ Shaw (2000), s. 162
  25. ^ Shaw (2000), s. 161
  26. ^ a b c Grimal (1988), s. 165
  27. ^ Murnane (1977), s. 5.
  28. ^ a b c Shaw (2000), s. 163
  29. ^ Murnane. (1977), s. 7.
  30. ^ a b c d e f Shaw (2000), s. 166
  31. ^ Gardiner. (1964), s. 136.
  32. ^ Gardiner. (1964), s. 135.
  33. ^ Redford. (1992), s. 76
  34. ^ a b Hayes. (1953),. 32
  35. ^ Shaw & Nicholson (1995), s. 260
  36. ^ Aldred (1987), s. 129
  37. ^ Wegner. (1996), s. 250
  38. ^ Wegner (1996), s. 260
  39. ^ a b c Grimal (1988), s. 170
  40. ^ Grajetzki. (2006), s. 60
  41. ^ Shaw (2000), s. 168
  42. ^ a b c Shaw (2000), s. 169
  43. ^ Shaw. (2000), s. 170
  44. ^ a b Grimal. (1988), s. 171
  45. ^ a b c d e Shaw (2000), s. 171
  46. ^ K.S.B. Ryholt: The Political Situation in Egypt during the Second Intermediate Period, c.1800–1550 BC, Carsten Niebuhr Institute Publications, vol. 20. København: Museum Tusculanum Press, 1997
  47. ^ Baker, Darrell D.: The Encyclopedia of the Pharaohs: Volume I - Predynastic to the Twentieth Dynasty 3300–1069 BC, Stacey International, ISBN 978-1-905299-37-9, 2008
  48. ^ Grajetzki. (2006), s. 66
  49. ^ Grimal. (1988), s. 183
  50. ^ a b c Grajetzki. (2006), s. 64
  51. ^ Grajetzki. (2006), s. 65
  52. ^ Grajetzki. (2006) p. 71
  53. ^ a b c Shaw (2000), s. 172
  54. ^ Grajetzki. (2006), s. 72
  55. ^ a b Grajetzki. (2006), s. 74
  56. ^ Grajetzki. (2006), s. 75
  57. ^ a b c d e Shaw (2000), s. 174
  58. ^ a b c d Grajetzki. (2006), s. 21
  59. ^ a b Richards. (2005), s. 7
  60. ^ a b c Trigger, Kemp, O'Connor, & Lloyd. (1983), s. 108
  61. ^ a b c d Trigger, Kemp, O'Connor, & Lloyd. (1983), s. 112
  62. ^ Grimal. (1988), s. 167
  63. ^ Trigger, Kemp, O'Connor, & Lloyd. (1983), s. 109
  64. ^ Bell (1975), s. 227
  65. ^ Bell. (1975), s. 230
  66. ^ Bell. (1975), s. 263
  67. ^ a b Foster. (2001), s. 88; oversatt av Wikipedia for anledningen.
  68. ^ Teeter. (1994), s. 27
  69. ^ Bernard V. Bothmer (2004): Egyptian Art: Selected Writings of Bernard V. Bothmer. Red. Madeleine E. Cody, med Paul Edmund Stanwick & Marsha Hill. Oxford and New York: Oxford University Press, s. 94
  70. ^ Shaw, Ian (1995): "Block Statue" i: The Dictionary of Ancient Egypt. New York: Harris N. Abrams
  71. ^ Riefstahl, Elizabeth, red. (1960): Egyptian Sculpture of the Late Period, 700 B.C. to A.D. 100. New York: John B. Watkins Company, s. 4-5
  72. ^ Parkinson (2002), s. 45–46, 49–50, 55–56; Morenz (2003), s. 102; se også Simpson (1972), s. 3–6 og Erman (2005), s. xxiv-xxv.
  73. ^ a b Morenz (2003), s. 102.
  74. ^ Parkinson (2002), s. 45–46, 49–50, 55–56; Morenz (2003), s. 102.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aldred, Cyril (1987): The Egyptians. Thames and Hudson.
  • Arnold, Dorothea (1991): «Amenemhet I and the Early Twelfth Dynasty at Thebes» i: Metropolitan Museum Journal 26.
  • Bell, Barbara (1975): «Climate and the History of Egypt: The Middle Kingdom» i: American Journal of Archaeology (Archaeological Institute of America) 79 (3): 223–269.
  • Foster, John L. (2001): Ancient Egyptian Literature: An Anthology. University of Texas Press. ISBN 0-292-72527-2.
  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs. Oxford University Press.
  • Grajetzki, Wolfram (2006): The Middle Kingdom of Ancient Egypt. Gerald Duckworth & Co. Ltd. ISBN 0-7156-3435-6.
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard.
  • Habachi, Labib (1963): «King Nebhepetre Menthuhotep: his monuments, place in history, deification and unusual representations in form of gods» i: Annales du Service des Antiquités de l'Égypte 19: 16–52.
  • Hayes, William (1953): «Notes on the Government of Egypt in the Late Middle Kingdom» i: Journal of Near Eastern Studies 12: 31–39.
  • Morenz, Ludwid D. (2003): «Literature as a Construction of the Past in the Middle Kingdom» i: Tait, John W., ‘Never Had the Like Occurred’: Egypt's View of Its Past, overs. av Martin Worthington, London: University College London, Institute of Archaeology, et opptrykk fra Cavendish Publishing Limited, ISBN 1-84472-007-1, s. 101–118
  • Murnane, William J. (1977): «Ancient Egyptian Coregencies» i: Studies in Ancient Oriental Civilization (The Oriental Institute of the University of Chicago) 40.
  • Redford, Donald (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton University Press. ISBN 0-691-00086-7.
  • Richards, Janet (2005): Society and Death in Ancient Egypt. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84033-3.
  • Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt. Thames and Hudson.
  • Shaw, Ian (2000): The Oxford history of ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-280458-8.
  • Teeter, Emily (1994): «Egyptian Art» i: Art Institute of Chicago Museum Studies (The Art Institute of Chicago) 20 (1): 14–31.
  • Trigger, B.; Kemp, Barry; O'Connor, David; Lloyd, Alan (1983): Ancient Egypt: A Social History. Cambridge University Press.
  • Wegner, Josef (1996): «The Nature and Chronology of the Senwosret III-Amenemhat III Regnal Succession: Some Considerations Based on New Evidence from the Mortuary Temple of Senwosret III at Abydos» i: Journal of Near Eastern Studies 55: 249–279.