Gregorius av Tours

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gregorius av Tours, statue av Jean Marcellin.

Sankt Gregorius av Tours (født ca. 538, død 17. november 594) var en gallo-romersk historiker og biskop av Tours. Det sistnevnte gjorde ham til øverste leder av kirken i Gallia. Han er den viktigste samtidige kilden for merovingernes historie. Hans viktigste verk var hans Decem Libri Historiarum eller ti bøker med historie, bedre kjent som Historia Francorum, «frankernes historie», en tittel som ble gitt av senere krønikeforfattere. Men Gregorius er også kjent for sine heller ukritiske beretninger om ulike helgeners mirakler, særlig fire bøker som beskriver miraklene som ble utført av Martin av Tours. Den hellige Martins grav var et viktig pilegrimsmål i det 6. århundre, og Gregorius' bøker hadde den praktiske betydningen at de virket som "reklame" for denne høyst organiserte helgendyrkelsen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Gregorius var født inn i det øvre sjiktet av det gallo-romersk samfunnet i Clermont i Auvergne-regionen i det sentrale Gallia. Han forteller oss selv at han på begge foreldrenes sider var av senatorbyrd. Han sier også at han er i slekt med tretten av sine i alt atten forgjengere som biskoper av Tours. Han tilbrakte nesten hele sitt presteliv i Tours, selv om han reiste så langt som Paris. Han tilhørte en voldsom og omskiftelig tid, da Europa stod på terskelen til middelalderen med den døende antikke kulturen i ryggen. Gregorius' Gallia var også preget av å ligge på grensen mellom merovingernes frankiske kultur i nord og den gallisk-romerske kulturen i sør.

Tours var en ideell plassering for Gregorius; der kunne han få vite alt og møte alle som betød noe i den merovingiske kulturen. Byen lå ved elven Loire, som var en viktig vannvei. Videre gikk fem romerveier ut fra Tours, som befant seg på hovedfartsåren mellom det frankiske nord og Aquitania, og med Hispania enda lenger borte. I Tours hadde frankerkulturen i nord og den gallo-romerske kulturen i sør sitt viktigste møtepunkt. Som sentrum for den populære kulten rundt Den hellige Martin, var Tours et valfartssted for pilegrimer, det fantes et sykehus der, og byen var også et politisk tilfluktssted som fremstående ledere flyktet til når det var oppstand og politisk uro i merovingerriket.

Gregorius manøvrerte seg gjennom et ofte anstrengt forhold til i alt fire frankerkonger, Sigibert I, Chilperik I, Guntram og Childebert I, og han kjente personlig de fleste ledende menn blant frankerne.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Historia Francorum er et verk på ti bøker. Bøkene I til IV gjenforteller verdenshistorien fra skapelsen av, men beveger seg raskt til opp gjennom historien frem til kristningen av Gallia, Den hellige Martins liv og virke, omvendelsen av frankerne og erobringen av Gallia under Klodvig. Bok IV ender med en ganske detaljert gjennomgang av historien til de frankiske kongene frem til Sigiberts død i 575, da Gregorius hadde vært biskop av Tours i to år.

Den andre delen, bøkene V og VI, fører fortellingen videre frem til Chilperiks død i 584. I de årene som Chilperik holdt Tours var det et anspent forhold mellom ham og Gregorius. Etter å ha hørt rykter om at biskopen av Tours hadde baksnakket Chilperiks gemalinne, fikk kongen Gregorius arrestert og ført for retten anklaget for forræderi, en anklage som kunne koste Gregorius både biskoptittelen og livet. Av hele Historia er det i det avsluttende kapittelet i bok VI at forfatteren Gregorius er på sitt mest veltalende; der får Chilperik med ett fyndord sitt pass påskrevet som en særdeles usympatisk figur.

I den tredje delen av Historia, som består av bøkene VII-X, fører Gregorius sin stadig mer personlige beretning frem år 591. En epilog ble skrevet i 594, året da Gregorius døde.

Når man leser Historia Francorum må man ta stilling til om man vil lese beretningen som en historie om en kongerekke, og om Gregorius skrev Historia for å tekkes sine beskyttere. Det er sannsynlig at ett frankisk kongehus blir mer fordelaktig behandlet enn andre. Man må også huske at Gregorius var også en katolsk biskop, og det han forteller om avspeiler synspunkter som er typiske for en mann med hans posisjon. Den såkalte arianismen, som fremdeles stod sterkt blant vestgoterne, ser han på som en stor trussel, og dette er bakgrunnen for at han i forordet til Historia sterkt fremhever at han i ett og alt deler kirkens syn på Kristi sanne natur. Videre latterliggjør han i teksten såvel hedninger som jøder. Dette gjenspeiler at verkene han skrev ble brukt til å spre troen på Jesus Kristus.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Primærkilde[rediger | rediger kilde]

Sekundærkilder[rediger | rediger kilde]