B. F. Skinner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skinner fotografert ca. 1950

Burrhus Frederic Skinner (født 20. mars 1904, død 18. august 1990) var en amerikansk psykolog og (skjønnlitterær) forfatter. Han var en pioner innen eksperimentell psykologi og radikal behaviorisme.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Skinner ble født i Susquehanna, Pennsylvania. Han tok en bachelorgrad i engelsk litteratur i 1926 ved Hamilton College i New York. Etter utdannelsen forsøkte han seg som forfatter, uten særlig hell. I denne perioden, som Skinner senere kalte «det mørke året», kom han tilfeldigvis over Bertrand Russells bok Philosophy, hvor Russell omtaler den behavioristiske filosofien til psykologen John B. Watson. Samtidig hadde Skinner begynt å interessere seg for handlingene til mennesker rundt han, og hans litterære korthistorier hadde fått en «psykologisk» vinkling. Han bestemte seg for å oppgi forfattergjerningen og søkte opptak i psykologi ved Harvard universitet (som på den tiden ble ansett for å være ledende innen feltet).

Skinner fikk sin PhD fra Harvard i 1931 og fortsatte som forsker der inntil 1936. Han underviste så ved University of Minnesota i Minneapolis og senere ved Indiana University før han returnerte til Harvard som professor i 1948. Han forble der resten av karrieren.

Skinner mottok en rekke utmerkelser i løpet av sin livstid. I 1968 fikk han «National Medal of Science» av president Lyndon B. Johnson. Tre år senere mottok han Gold Medal av den Amerikanske psykologforeningen og i 1972 ble han utnevnt til Årets humanist av den Amerikanske humanistorganisasjonen. Bare åtte dager før sin død i 1990 ble han hedret for «Outstanding Lifetime Contribution to Psychology» av den amerikanske psykologforeningen.

Radikal behaviorisme[rediger | rediger kilde]

Skinner var hovedsakelig ansvarlig for utviklingen av vitenskapsfilosofien radikal behaviorisme og for den videre utviklingen av anvendt atferdsanalyse, en gren av psykologien som søker å utvikle en forklaringsmodell for atferd basert på prinsippene om læring.

Operant betinging[rediger | rediger kilde]

Skinners kanskje viktigste bidrag var studiene av forming (shaping) av atferd ved positiv og negativ forsterkning og demonstrerte operant betinging, en annen form for læring enn klassisk betinging. Skinner argumenterte for at atferdsanalysen hører bedre hjemme i biologien enn i psykologien.[2]

Skinner advarte sterkt mot bruk av straff. Han hevdet at straff var en lite egnet prosedyre for atferdsendring, som medførte kortvarige endringer i atferd og som oftest resulterte i at subjektet forsøkte å unnslippe den straffende stimulus i stedet for å slutte med den straffende atferden. Et veldig enkelt eksempel på dette er hvordan fengsling (som aversiv stimulus) ikke er effektiv i å fjerne kriminelle handlinger. Hvis fengsling medførte effektiv atferdsendring, ville det ikke finnes kriminalitet, siden risikoen for fengsling på grunn av kriminell atferd er velkjent. Allikevel utfører individer kriminelle handlinger, men forsøker å skjule dem for å unngå å bli oppdaget og deretter straffet. Den straffende «stimulus» fjerner ikke kriminell atferd. Forsterkning, både positiv og negativ (den siste forveksles ofte med straff) viser seg å være mer effektiv for (relativt) varig atferdsendring.

I Norge er mange tilhengere av Skinners radikale behaviorisme organisert i Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO), som er en av de større i det internasjonale nettverket av slike foreninger.

Overtro hos duer[rediger | rediger kilde]

Et av Skinners mest kjente eksperiment var dannelsen av det han kalte overtro hos duer. Skinner plasserte noen sultne duer i et bur med en mekanisme som automatisk leverte mat på tidsbasert intervall uavhengig av atferd. Den tilfeldige handlingen hver fugl viste da maten kom ble forsterket, og fuglene fortsatte å vise den samme atferden:

Sitat One bird was conditioned to turn anti-clockwise about the cage, making two or three turns between reinforcements. Another repeatedly thrust its head into one of the upper corners of the cage. A third developed a 'tossing' response, as if placing its head beneath an invisible bar and lifting it repeatedly. Two birds developed a pendulum motion of the head and body, in which the head was extended forward and swung from right to left with a sharp movement followed by a somewhat slower return Sitat
– ("'Superstition' in the Pigeon", B.F. Skinner, Journal of Experimental Psychology #38, 1947 [1])

Eksperimentet kan sies å demonstrer en form for overtro. Fuglene oppfører seg som om det var en kausal relasjon mellom atferd og presentasjon av mat, selv om en slik forbindelse ikke finnes. Det finnes vage analogier til menneskers atferd. Ritualer for å påvirke flaks ved spill er et eksempel. Noen få, tilfeldige, sammenhenger mellom ritualet og et heldig utkomme av spillet, er nok til å etablere og opprettholde atferden, til tross for mange hendelser uten forsterkning. Bowleren som har sendt kula avgårde i banen, men som oppfører seg som om han fortsatt har kontroll på ballen ved å vri på armen og skulderen, er at annet eksempel. Disse atferdene har selvfølgelig ingen reell effekt på flaksen eller kula som er halvveis nede i banen, akkurat som hos fuglene hvor maten kom like ofte selv om fuglene gjorde ingenting – eller mer korrekt –- gjorde noe annet.

Skinners tolkning er senere blitt motsagt (bl.a. av Staddon & Simmelhag, 1971 og Killeen, 1978[3]): De atferdsformene Skinner observerte er artsspesifikke atferdsformer duer viser i relasjon til matpresentasjon (Staddon). Antakelsen onm at duer "mistolker" hendelser som inntreffer i tilfeldig relasjon til atferd som kausale er også eksperimentelt tilbakevist (Killeen). Williams og Williams viste i tillegg at når mat presenteres med jevne intervaller vil duers responser betinges, men da primært ved klassisk (og ikke operant) betinging. I dag må Skinners fortolkning av disse grunner betraktes med stor skepsis; sannsynligvis hadde han ikke dekning for å trekke de slutninger han gjorde.

Kontrovers[rediger | rediger kilde]

Psykologen og forfatteren Lauren Slater, som skrev boken Opening Skinner's Box i 2004, omtalte påstander om at Deborah saksøkte sin far for mishandling og senere tok livet av seg da hun tapte saken. Boken forteller videre at sannheten er en ganske annen. Men minst en anmelder misforstod dette og gjentok påstandene uten å korrigere dem. Etter dette stod Deborah Skinner frem for offentlig å benekte ryktene. Hun kritiserte Slaters bok for å gjenta påstandene, og kalte det ondskapsfullt og sårende. Les «I was not a lab rat» i Guardian Unlimited fredag 12. mars 2004, for hele Deborahs kritikk.[4]

Utvalgte bøker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ B. F. Skinner, About Behaviorism. 1974.
  2. ^ Science and human behavior
  3. ^ Killeen, P. R. (1978). Superstition: A matter of bias, not detectability. Science, 199 , 88 - 90
  4. ^ I was not a lab rat» i Guardian Unlimited fredag 12. Mars 2004

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Utvalgte artikler av Skinner: